Athen

Denne delen av hjemmesiden er ikke ment å skulle fungere på samme måte som lenkene Roma og Jerusalem, de vil bli tilgodesett med et større antall ingresser av historisk og teologisk art.  Grunnen til dette er at Roma er den mest sentrale by på det teologiske verdenskartet, og der har jeg arbeidet i en årrekke.  Jerusalem er utgangspunktet for kristendommens historie, selve arnestedet, og jeg har hatt gleden av å ha studert der under flere opphold ved Ecole Biblique.  Følgelig vil lenken Jerusalem få en oppmerksomhet som er parallell til lenken Roma, historisk som intellektuelt.  Med Athen er situasjonen en annen.  Byen kommer inn i min trilogi om Paulus (bind I: Med Paulus i Hellas, St. Olav Forlag 2000).  Ellers er det som teologisk symbol at byens navn er viktig: Athen og Jerusalem - hva har de med hverandre å gjøre spør Tertullian.  Og det er i dette perspektivet at vi benytter navnet som symbol.
         Athen står derfor tilbake som et intellektuelt symbol med stor åndelig kraft (Bysantz fungerer mer lik navnet Roma, historisk og kirkelig).  Byene Jerusalem og Athen er åndelige symboler mens Roma og Bysatz er historiske sådanne.  Navnet og symbolet Athen handler om rasjonalitet, intellektualitet, filosofisk tenkning, klassisk kristen teologi, ortodoksi.          
         Saken er denne.
         Athen er blitt et navn som tilkjennegir en åndstradisjon som er forskjellig fra den jødiske og bibelske.  Athen står som teologisk symbol for hedningekristendommen, så forskjellig fra jødekristendommen.  Her er det ikke den frodige og til tider forvirrende billedrikdommen fra det bibelske sproget som teller, men konsepter, det vil si: abstrakte symboler i motsetning til konkrete (bilder).  Ergo blir det greske sprog den viktigste formidler av kristen tenkning i tiden efter jødekristendommen.  Og det gjør det fordi mange av de greske teologene var filosofisk skolerte tenkere i den greske tradisjon.  Normalt vil dette si en eller annen form for platonisme, med innslag av aristotelisk filosofi: nyplatonismen er nettopp en retning som makter å forene og skape syntese av den greske filosofiske tradisjon, slik vi finner det hos for eksempel Gregor av Nysa og Pseudo-Dionysios. 
         Athen er siden kristendommen oppstod blitt symbol ikke bare for gresk teologi, men også for latinsk, siden denne er en adaptasjon eller direkte imitasjon av grekernes bragder på området (det spesifikt romerske bidraget til teologien er ofte av et juridisk snitt).  Det grekerne maktet var nemlig å forene jødekristendommens tro med det vi kan kalle den europeiske filosofiske kultur og dannelse.  Takket være grekerne - og deres elever latinerne - ble kristendommen en verdensreligion.  Derfor er Athen intellektuelt symbol nummer to straks vi har nevnt Jerusalem.  Roma er også et symbol: navnet står for historisk gjennombrudd, realisering, kirken som historisk dimensjon.  Bysantz står for det samme, men på en annerledes måte.
         Athen er et sted hvor flere av kirkefedrene studerte, fordi dette var blitt en universitetsby med årene (politisk hadde romerne redusert byen til et slags tempelområde og en akademisk campus ettersom demokratiet var avviklet).  Navnet Athen fungerer godt som veiviser i det teologiske landskapet, selv om mange av kirkefedrene tilhører andre byer (Antiokia, Alexandria, Jerusalem).  Athen står derfor som symbol på den europeiske kristne tradisjon.   Denne er syntese av jødekristendom og klassisk gresk rasjonalitet.  Det ble med andre ord Athen som gjorde kristendommen til verdensreligion på det intellektuelle plan,  Roma står for den horisontale spredningen.
         Mine lenker Jerusalem, Athen, Roma, Bysantz står altså for noe langt mer enn geografiske landemerker i et klassisk terreng.  Dette er teologiske og historiske hovedsymboler i kristendommens lange historie.  At byene er verd å bli kjent med for deres egen skyld, er en annen sak.
        
Historien har herjet ille med Athen.  Her er lite tilbake i sammenligning med Roma og Jerusalem, situasjonen er mer lik Konstantinopel/Bysantz.
         Bymurene er det knapt synlige rester tilbake av, og disse finner vi mellom Pyx og Filopapposmonumentet på den ene siden og i Kerameikos på den andre.  Vi kjenner byens omfang i klassisk tid, men restene av denne ligger i det store og det hele skjult under dagens moderne storby.           Agora og Akropolis er turismens landemerker fremfor noen, men det står mer tilbake av romernes nye agora enn av det gamle, skjønt vi finner fundamentene til mange kjente historiske bygninger (Tholos, fengslet hvor Sokrates døde, forskjellige stoas hvor han diskuterte med folk, templer av mange slag, myntverkstedet, osv.).  Areopagoshøyden er en påminnelse om vår symbolske bruk av bynavnet.
         Det står mer tilbake av Hadrians bibliotek og helligdommen til Zeus Olympios enn av de klassiske monumentene.  Mest fascinerende fra en teologisk synsvinkel er selvsagt restene av Platons akademi litt utenfor den klassiske byen.  Vi har ikke tilsvarende rester av Aristoteles’ Lykeion. 
         Området rundt Akropolis er en arkeologisk park av stor interesse, ikke bare på grunn av Dionysosteateret og Herodes Attikos’ Odeion, men like mye takket være de rester av mange monumenter vi kjenner fra litteraturen. 
         Men Athen er en by vi langsomt blir glad i og kommer tilbake til.  Moderne turisme har gjort den attraktiv, og de mange museene gjør byen til et opplevelsesrikt sted å besøke.