Jesus

Studiet av Det nye testamente (NT) er ikke bare studiet av de første kristne, de som trodde på og skrev om Jesus fra Nasaret, men også av Jesus selv.  Det er hele den moderne diskusjon omkring “historiens Jesus” som er vårt tema her.  Og denne diskusjonen er med tiden blitt svært omfattende. 
         Undertegnede har publisert en liten oversikt over Jesus i hans samtid i boken Keiser, stattholder og galileer (Aventura 1988), som er et forsøk på å plassere galileeren i sin samtid, ut fra det vi til dags dato kjenner til denne.  Her er historiske og religiøse spørsmål sammenflettet til en beretning om Jesus og hans samtid, slik undertittelen antyder.
         Jesus fra Nasaret har alltid vært et diskusjonstema - i sin samtid som i enhver tid, ikke minst i dag.
         Den moderne diskusjonen er svært forskjellig fra det som må ha vært samtidens diskusjon om Jesus.  For vi har hatt en tendens til enten å modernisere ham (gjøre ham relevant) eller arkivere ham (gjøre ham så tidstypisk at han  vender tilbake til sin egentid). 
         I vår kulturkrets er det den tyske og den angloamerikanske akademiske diskusjonen som dominerer.  Latino-galliske bidrag har vært mindre utslagsgivende (Italia, Spania, Frankrike).  I Skandinavia har den tyske tradisjonen vært toneangivende inntil nylig, for her er skjedd en dreining i retning angloamerikansk forkning.
         For å forenkle det hele har jeg delt materialet inn i to grupper:
1)  historiske spørsmål
2)  teologiske spørsmål

De historiske spørsmålene har med geografi, kronologi, sosiale roller og modeller, politiske faktorer å gjøre.

De teologiske spørsmålene angår emner som brudd/kontinuitet med jødedommen, overgangen mellom Jesus og Kristus, diskusjonen omkring eskatologi. 

JESUS - interessen fødes og vokser

Det var straks jeg kunne lese NT på gresk (på gym) at spørsmålene rundt historiens Jesus for alvor meldte seg.  Tidligere hadde disse vært av et ukritisk slag, litt glansbildeaktig og søndagsskolepreget, egentlig hadde jeg ingen forestillinger om hvem Jesus fra Nasaret var som historisk person, jeg kjente ham som trosbekjennelsens Kristus og det holdt.  De to står ikke i motsetningsforhold til hverandre, selvsagt ikke, men vi snakker likevel om aksentuering: historie - tolkning.  Og nå begynte den historiske dimensjonen å kreve oppmerksomhet i sin egen rett.
         I og med at studiet av antikken var begynt, om enn i rudimentær forstand (studiet av sprogene), fikk steder og personer ny gestalt.  Middelhavsverdenen ble daglige trakter, antikken byer plasseres på kartet, kulturen studeres, personene ikles kjøtt og blod.  NT ble tidlig del av denne prosessen.  Men med Jesus fra Nasaret selv gikk det langsomt fremover.
         Og det er gode grunner at det forholder seg slik.
         For NT er en bok om ham, ikke av ham.  Alt som angår denne mannen er derfor av det indirekte slaget: vi ser ham gjennom mange antikke øyne, vi opplever ham forskjellig og tolker ham forskjellig i dag som dengang.  Det er med andre ord lettere å konsentrere oppmerksomheten om de som tolker enn han  som tolkes.  For evangelistene er det lett å bli kjent med, likeså Paulus.  Disse skriver selv og trer frem fra historiens mørke med noenlunde klare konturer. 
         Men han de skriver om er på mange måter skjult bak dem som tolker ham.
         Dette forbauser oss egentlig ikke, faktisk stemmer det godt med vår tro på Jesus som Kristus.  For han åpenbarer Faderen for oss på en indirekte måte.  All åpenbaring av Gud er indirekte, selvsagt, gjennom historiens former, som all tale om Gud også er det.  Samtidig er denne åpenbaringen final, endelig.  Det er den fordi åpenbaringen i Kristus har fått en form som er fullkommen hva menneskelig fatteevne angår -menneskelig form.  Og det er den mest direkte tale om Gud som mennesker kan fatte, fordi den har en menneskelig form.  GT får herved et forberedende preg.
         Jesus Kristus er altså et indirekte begrep, et formidlingens navn og en tittel som rommer hva den nevner.  Vi kommer ikke Faderen nærmere enn gjennom Sønnen.  Og Sønnen ser vi på en indirekte måte: gjennom andres øyne.  Hans guddommelige identitet er det trosbekjennelsen handler om, og slik sto saken - inntil jeg kom til Jerusalem.
         Da ble interessen for galileeren - historisk som teologisk - forsterket, drastisk og dramatisk.  Hvordan dette gikk til, bør forklares før vi ser på resultatet av undersøkelsene omkring mannen.
         Noen studieopphold ved Ecole Biblique endret på hele holdningen til mannen fra Nasaret.  Ikke hva tolkningen angår, men interessen for mennesket bak denne, portrettet bak ikonen for å si det slik.   
         Dette skjedde etappevis.

1.  Første studieopphold i Jerusalem var grensesprengende på alle måter.  De gamle guttene i Ecole var stadig oppegående (still going strong…), jeg sikter her til patrene Benoit, Tournai, Dreyfus, Boimard, og andre størrelser.  En ny generasjon var kommet til: Murphy-O’Connor, Sigrist, Viviano, Humbert.
         Det var ikke først og fremt det tekstmessige arbeidet som gjorde mannen fra Nasaret i Galilea så nærværende i Jerusalem.  Det var Jerusalem selv som gjorde det, som ga hans historiske gestalt mye kjøtt og blod.  Og jeg var så heldig å ha som guide selveste Pierre Benoit (senere Murphy-O’Connor), som kjente hver sten og hver sti i byen. 
         Det begynte med lidelseshistorien, den som jo var begynnelsen på vår fire evangelier.  Og her er det utrolig rike muligheter i Jerusalem.  For det er liten tvil om at Jesu siste dager lar seg stedfeste.
         Dramaet begynner i den bydel vi kaller Øvrebyen, der avskjedsmåltidet ble feiret.  Og her er et sted som kalles Cenaculum og som i dag er en helligdom for både jøder og kristne, all den tid man her har plassert Davids grav (som egentlig ligger i Davids by, på åsryggen nedenfor tempelplassen), utenfor dagens murer.  Like fullt er det her lidelseshistorien starter, i Øvrebyen og ikke i Davids by, et strøk som likevel kalles Sion siden man antok at det var her kong David lå begravet.   Her spiste Jesus og disiplene sammen for siste gang, i en sal de hadde leid. Her forlater forræderen dem og går til myndighetene.  Her aksepterer Jesus sin forestående død som et soningsoffer - han tar påskelammets plass ifølge Johannesevangeliet (pg dør når de slaktes).
         Om dette var et påskemåltid eller ikke skal vi la ligge her, det fører oss til kompliserte spørsmål angående kronologi og kalender.  Det som er sikkert er at Jesus og disiplene gikk herfra og ut gjennom bymurene; hvilken port de brukte sier ikke tekstene, men det enkleste er å anta at de tok veien ned til porten som lå nær Siloadammen, sannsynligvis i god tid før disse ble stengt for natten (ved 10-tiden?).  Disse murene må ikke forveksles med dagens murer (fra 1600-tallet), de lå lenger mot syd og eksisterer ikke lenger.
         De fortsetter over Kedron-elven og inn i den haven vi fortsatt kjenner som Gethsemane, et sted hvor fransiskanerne har en helligdom og hvor have stadig er full av eldgamle oliventrær.  Her ble Jesus arrestert.  Her var det disiplene flyktet fra ham.  Her var det Judas utpekte offeret.  Her var det Jesus kanskje led et hjerteattakk på grunn av angst (han svettet blod).  Han kunne lett ha flyktet fra det hele: fra Gethsemane er det bare ti minutter til Oljeberget og Judeaørkenen, og ved nattetider kunne han lett ha unnsluppet dit.
         Frivillig ga Herren sitt liv - det er første leksen vi lærer i Jerusalem.
         Efter arrestasjonen bærer det tilbake til Øvrebyen, til rikmannsboliger hvor yppersteprestene bor og hvor fangen forhøres ved nattetider (et par av disse har arkeologene avdekket).  Derefter er det rådsmøte i nærheten av templet.  Så drar de ham til Herodes den stores palass hvor den romerske guvernøren Pilatus residerer siden det er høytid (dette ligger innefor dagens murer, i det armenske kvarteret, i forlengelsen av citadellet).  Og her blir Jesus dømt.  Disiplene står utenfor, her som hos ypperstepresten.
         De lar ham så bære den tverrbjelken av korset som kaltes patibulum og leder ham til Golgatha, der de også kommer dragende med to røvere som skal korsfestes med ham.  Den historiske Via Dolorosa går derfor i motsatt retning av den populære strekningen som pilegrimene følger i dag. 
         Golgatha var en stor knaus utenfor murene (innenfor dagens murer), brukt som retterstedet, et sted hvor det var mange klippegraver.  Og Golgathaklippen ligger der fortsatt, under Gravkirken som keiser Konstantin først lot oppføre her da hans arkitekter hugget ut fjellet rundt jesu grav.  Like ved inngangen kan vi gå trinnene opp til rester av det gamle klippemassivet, bestående av en hvit og type kalksten.   Selve graven ligger derfor nede i kirkens midtskip, hvor en helligdom fra nyere tid er bygget rundt stedet. 
         Efter denne rundgangen er min interesse for historiens Jesus et faktum. - Jeg begynner min egen jakt på mannen fra Nasaret.
        
2.  Jakten fortsatte med Jesu virke i byen, slik vi får det fortalt i det fjerde evangelium.  For i dette evangeliet (som er sist, men samtidig først) er det tempelbyen som er den viktigste arena for Jesu virke. 
         Følgelig er det tempelplassen og områdene rundt denne som må besiktiges, og disse kaster nytt lys over sentrale deler av Joahnnesevangeliet.  Igjen slår det meg at det fjerde evangelium er rik på historiske minner om Jesu opphold i byen, langt mer knyttet til Jerusalem enn de andre tre. 
         For det første er det tale om templet selv, som har ligget der klippemoskeen står i dag (med de interessante hulene under stedet der selve offeralteret har stått).  Men oppgangen til templet fra vest fra Huldahportene (de såkalte Salomos staller) er ikke tilgjengelige.  Vi kommer opp på tempelplassen fra en rampe som fører oss til Al-Aksa- moskeen, hvor Salomos søylehall har ligget, og hvor altså Jesus underviste under opphold i byen. 
         For det annet er det (hos Johannes) tale om vannreservoirer nord for tempelplassen, nær den vakre korsfarerkirken Sta Anna, hvor Jesus gjorde et av sine mirakler, og den kjente Siloadammen som ligger nedenfor Øvrebyen.  Hit kommer vi ved å følge kong Hiskias tunnell gjennom fjellet fra Gihonkildens utspring utenfor murene til Gamlebyen.
         Disse stedene viser alle hvordan Jesus virket midt i den hellige byen.  Men beveger vi oss til Oljeberget, forbi Bethfage og videre til Betania, kommer vi til det strøket der Lasarus, Martha og Maria bodde.  Gravmonumentene i Kedrondalen vitner også om Jesu ord om å ære profetenes graver.  Men et mysterium for seg er Emmaus, her er det mange kandidater og de leder oss til en rundreise i landskapet som omgir byen.
         Langsomt begynner både terrenget og historien å få klarere profil. Jerusalem og Jesus hører sammen, de to sameksisterer i sinn som i øye.  Det er dramaet fra to tusen år tilbake som opptar oss, ikke dagens situasjon.
         Jerusalem gir mersmak - jakten på galileeren fører oss nå nordover i landet.  Tekststudier blir til underveis, et gresk NT i lommen er alt vi har plass til.
        
2.   Galilea, Samaria og Jordandalen avdekker mange steder vi kjenner fra evangeliene og blir et naturlig kapitel nummer to.
         Galilea er like grønt og inntagende som fjellandskapet i Judea var nakent og avvisende.  Her er det bare å ta båt fra Tiberias til Kafarnaum og gå rundt sjøen til fots, gjennom Tabgha til Magdala og tilbake til Tiberias. Det er i dette strøket Jesus virket og hvor hans tilhengere stammet fra.  En dagstur bringer oss til hans Nasaret, hvor han vokste opp.  Derfra kommer vi lett til Sefforis.  En annen avstikker er å besøke ruinene av Gamla og Jotapata, byer vi kjenner fra krigen mot romerne i 66-70, men som ikke inngår i Jesu livs historie. 
         Samaria er gjestfritt og grønt, med Sikem (Nablus) og Josefs Brønn som milepæler.  Fjellet Gerizim var stedet der samaritanenes tempel lå, og Jesus referer til dette under en gjennomreise her.  Byen Samaria kan oppvise en del ruiner fra romersk tid.  Dette er ikke tradisjonelt Jesus-territorium, likevel har Johannesevangeliet bevart et minne om besøket her.
         Jordandalen er den mest fascinerende av disse strekningene, for den ligger flere hundre meter under jordens overflate og nyter et subtropisk klima, noe vegetasjonen tydelig vitner om.  Her er mange steder av stor historisk interesse i og rundt Jeriko: først den urgamle byen med de berømte murene, dernest de forskjellige levningene av kong Herodes’ forskjellige palasser.  Historikeren Josefus er rik på beretninger om ting som skjedde her. 
         Følger vi veien fra Jeriko til Jerusalem og fortsetter sydover, kommer vi først til Qumran.  Og her står vi igjen ved et sted som kan knyttes til Jesus.  For det er ikke umulig at Johannes Døperen og hans disipler hadde en tilknytning til dette stedet.  Hulene der dødehavsrullene ble funnet ligger like ved, i fjellsiden, og lar seg lett besøke.  Stedet ble utgravd av arkeologer fra Ecole Biblique, vårt hjem i Jerusalem, for det lå i Jordan den gang rullene dukket opp fra historiens glemsel.
         Men det nytter ikke å stanse her, i de fredfylte klosteromgivelsene.  Vi haster videre sydover, til Masada, klippeborgen nederst i Døedehavssenkningen.  Her endte den første jødiske krig mot romerne i år 74, året da romerne stormet festningen og fant at forsvarerne hadde begått selvmord alle sammen, nesten 1000 i tallet.  Noe mer forskjellig fra Qumran skal man lete lenge efter: her er det minnet om krig og død som preger visitten.  Men kong Herodes’ palasser vitner også om et mer fredelig kapitel av stedets historie, og disse må ha vært svært elegante, med en praktfull utsikt over Dødehavet og fjellene i Jordan. 
         Men på Masada er det ingen minner om mannen fra Nasaret.  Det er det heller ikke i Hebron eller Beer-Sheba.  Herodion er en festning hvor Herodes ble gravlagt, men denne tangerer heller ikke vårt tema.
         Kyststripen er en eneste lang reise gjennom antikk historie, og Caesarea Maritima er den byen som vi kjenner best fra NT (på grunn av Paulus).  De ligger som perler på en rad, helt syd til Gazastripen og nord til Libanon.  Igjen ligger de utenfor vårt kart.

3.   Landet bærer for øvrig bud om så mye historie at det er umulig å dekke det hele.  Flere studieopphold følger derfor, i rask rekkefølge.  Patrene i Ecole er alltid villige til å hjelpe den besøkende, og ekskursjonene blir mange.  Biblioteket er et vidunder av organisert informasjon og lett tilgjengelig.
         Jerusalem blir ytterligere utforsket, det blir også Galilea, Samaria og Jordandalen.  Her er mye mer å se enn først antatt, landsbyer og steder knyttet til personer i NT melder seg i fleng.  Dessuten dukker det kristne nærværet opp overalt, steder som de første kristne har mintes fordi disse er knyttet til nasareerens historie, eller til disiplenes.  Jødekristen arkeologi har mange spor å følge, og fransiskanerne i Jerusalem er de helt store spesialister området.  Det blir lett til at vi pendler mellom Ecole og Studium Biblicum Franciscanum.  Flere av de gamle patrene der har drevet omfattende utgravninger i Galilea (Baghatti, Testa, o.a).
         En strek i regningen er selvsagt at det hver gang viser seg umulig å reise inn i Jordan for å se på byene i Dekapolis eller til nabateernes Petra.
        
Interessen for mannen bak evangelienes beretninger ble til under disse studieoppholdene - de fungerte mest av alt som en introduksjon til en historisk gåte.  Spørsmålene vi tok med oss hjem hver gang var de vanligste:
         Hvordan var den verden han tilhørte?
         Hvem var det som fulgte ham?
         Hvem ville ham til livs?
         Hvem var de første kristne her nede?
         Det vil ta år å besvare slike - mange år.  Men utholdenhet blir belønnet, og langsomt begynner et bilde å ta form, kanskje på en litt annerledes måte enn først antatt.

JESUS - teologi og historie

Nå vi spør efter Jesus, er det vanligvis hans historiske identitet vi spør efter, mannen fra Nasaret i Galilea.  Vi spør ikke så ofte efter hans teologiske identitet, Kristus.  Følgelig er det stor forskjell mellom det som evangelistene beskriver og det vi er på jakt efter,
         Våre evangelister er alle opptatt av spørsmålet om Jesu identitet - og den er religiøs heller enn sosial og politisk.  De svarer derfor at Jesu religiøse identitet er guddommelig.  Han er ikke lik prestene eller fariseere og de skriftlærde, han er: Faderens Sønn, jødenes Messias, Guds Ord, Herre, Menneskesønn, osv.   Altså er det en fortolket Jesus vi møter i NT, en Jesus tolket som Kristus (for å sammenfatte alle titlene i ett), kort sagt: Jesus Kristus.
         Vi deler opp dette uttrykket i navn (Jesus) og tittel (Kristus).
         Vi gjøre det fordi vi lever med en intellektuell arv som er kritisk til alt og alle, som stiller spørsmål, som tenker historisk, som vil ha svar.  Men her er det at interessene kolliderer.  For  våre fire evangelister tenker ikke slik.  Det vil si: de gjør det, men på en annen måte.  Spørsmålet om Jesu religiøse identitet er for dem det samme som spørsmålet om hans jordiske liv - men fra en religiøs synsvinkel. 
         Følgelig er det oppstått en akademisk og teologisk tradisjon som skiller mellom Jesus og Kristus: historiens Jesus - kirkens Kristus.
         Det riktige ved dette skillet er selvsagt at kirkens trosbekjennelse ikke bare gjelder historiens Jesus, men noe større: Jesus Kristus.  Derfor er ikke kirkens tro identisk med disiplenes tro på Jesus i tiden før hans død og oppstandelse.  Tittelen Kristus er en følge av oppstandelsen, og det blir derfor Kristus vi ser og hører i evangeliene, fordi disse tolker historiens Jesus i lyset fra påskemorgen. 
         Vi har ikke mistet Jesus av syne, men de gamle var ikke interessert i ham på vår “historiske” måte.  Det vil si: vi er reduksjonister som stiller slike spørsmål som vi gjør.  La oss nevne noen av disse:
        
når er du født - hvem er din far - har du søsken - hvor lenge virket du - når ble du drept - hva med din mor - hvor ble Josef av - var Døperen virkelig din fetter - virket du i Samaria - var du helt fattig - hvilken liste over dine tolv apostler er den riktige - hva er forholdet mellom deg og Døperen - mellom dine disipler og Døperens - hvilken forbindelse har dere til Qumran - var de forresten essenere - hvilke sykdommer led du av - hvor høy var du - led du et hjerteinfarkt i Gethsemane - hva forhold hadde du til alle kvinnene rundt deg - hva med den elskede disippelen - var han egentlig en av de tolv - hvordan så du på  seloter og sikarer - var du selv en revolusjonær galileer - forsøkte de virkelig å gjøre deg til konge - forsøkte Antipas å arrestere deg - hva trodde du om endetiden - er Guds rike nåtid eller fremtid - anerkjenner du romerne - betaler du skatt til romerne - hvem ga deg forresten disse pengene - var disiplene gift - hvilken vei tok du opp til Jerusalem på høytidene - var du på alle de store høytidene hvert år - hvor mange år på rad underviste du i templet - hadde du flere venner rundt Jerusalem enn de vi kjenner navnet på - hvor ligger Emmaus - hva skjedde med disiplenes familier når du stjal deres menn - hvem tok seg av din mor da du begynte for deg selv - var romerne oppmerksom på deg - hva het din mors foreldre - eller din fosterfars - snakket du men Pilatus på latin eller gresk - hvor stor del korset bar du selv - kjente du Josef av Arimatea - hvorfor ble du forrådt av Judas Iskariot - hvordan var ditt forhold til Faderen - hvor mange år varte ditt offentlige virke?

Spørsmål av historisk art blir utallige straks vi begynner å spørre.
         Ingen av dem rokker ved trosbekjennelsen - det er heller slik at vi gjerne ville gi den litt mer av historiens kjøtt og blod.  For Jesus og Kristus er ikke motsetninger, det er heller slik at de to sameksisterer på en så intim måte at det nesten blir umulig å skille dem fra hverandre. 
         La oss bruke et vanlig bilde til hjelp.
         Våre evangelister er fra kristendommens første dager blitt sammenlignet med ikonmalere (i tilfellet Lukas) eller teologer (i tilfellet Johannes).  
         Ikonmaleren Lukas har en lett hånd og en usedvanlig dyktig pensel/penn.  Han maler/beskriver det han ser for sitt indre øye med stor ferdighet.  Han bruker farver som viser oss meningen med Jesu liv, dybden i det.  Og det er disse han vil fremstille for oss.  Portrettet bak - Jesu historiske figur - er ikke egnet som ikon.  For ikonen er der for å tilbes, æres, hedres.  Dessuten har vi ikke et foto av Jesu, for å si det slik.  Lukas kunne sikker ha funnet frem til så mye informasjon at det lot seg gjøre for å skrive en slags biografi av nasareeren, efter antikk målestokk.  Men det er ikke det han har satt seg fore.  Det er dybden i Jesu livs historie han maler, det er meningen med alle episoder og alle ord han vil ha frem. 
         De to kolliderer ikke, hverken i Lukas’ indre eller på treet han maler, for de er en og samme person, sett fra forskjellige synsvinkler.  Vi er vant til at ikonkunsten fremstiller mennesker i guddommelige farver, de som skal tolke helgenens liv med religiøse virkemidler.  I Jesu tilfelle er dette ekstra viktig, for det er selve hans identitet som er av Gud, og han er  mer guddommelig enn noen helgen.  Derfor gjenkjenner vi heller ikke hans portrett bak ikonen, ikke på samme måte som med de andre.  Jesu ansikt er mer teologisert enn de andres, på grunn av hans teologiske identitet.
         Og det bringer oss til Johannes.
         “Teologen” Johannes ble han kalt i oldkirken fordi hans fremstilling av Jesu liv var det mest teologiske, det mest konsekvent teologiske av de fire evangeliene.  Her er utvalget av episoder fra Jesu liv kuttet ned til et minimum.  Til gjengjeld gir han disse en dybde og en mening som mangler sidestykke i NT.  Mens Lukas skriver horisontalt og langt (hans evangeliebok er så lang som mulig var med tidens papyrusruller), skriver Johannes kort og vertikalt: her er få sider og et lite vokabular. Til gjengjeld er hans lille vokabular resultat av en svært bevisst valgprosess hvor bilder og begreper gjensidig kaster lys over hverandre. 
         Det er sentrale bilder som “ord“, “liv”, “lys”, “mørke”, “vann”, “brød”, “vin”, “hyrde”, osv. som Johannes sammenfletter til en tolkende beretning om Jesu liv.  Siden dette er bilder og abstrakte begreper blir tolkningen mer vertikal enn hos evangelister som bruker historiske roller (Messias, for eksempel).
         Teologen Johannes er ingen ikonmaler lik Lukas, hans bok er for abstrakt til det. Likevel er det Jesus og Kristus, Kristus i Jesus og omvendt, som møter øyet på hver side i hans evangeliebok.  Jesus fra Nasaret er Faderens uttrykte bilde, hans ikon, om man vil.  Det underlige er at boken samtidig er så full av viktige historiske opplysninger som vi ikke kjenner fra de første tre evangelistene, om både personer og steder.  Det er ikke en vesensforskjell som skiller teologen Johannes fra forgjengerne, men en gradsforskjell.  Hans bok utgjør en intensivering av evangeliekunsten, han er selv kunstner og mester. 

Moderne mennesker blir ikke kvitt sine moderne spørsmål, vi vil stadig bak fasaden, bak ikonen for der å finne portrettet.
         Men dette må vi pent finne oss i ikke å kunne avdekke, ulikt hva gamle ikoner angår, der vi har lag på lag av eldre bilder.
         Historiens Jesus  er der hele veien, men det er noe mer enn galileeren vi søker, det er mannen som døde og oppsto igjen og hvis liv derfor må leses i lyset fra påskemorgen.  For uansett hvordan Jesu liv artet seg på det historiske plan, er det påskedag som forklarer dette og blir tolkningsnøkkelen til det hele.
         Kristendom er derfor bekjennelsen av to i ett, Jesus og Kristus.  Vi kan ikke ha den ene uten den andre.

JESUS - forskningshistorie

Det historisk-kritiske studium av mannen fra Nasaret har pågått i noen århundrer.  Det er fra Nord-Vest-Europa at denne tradisjonen skriver seg, med opphav i Frankrike, Tyskland, England og senere utviklet i USA.  Ser vi tilbake på den distansen som her er tilbakelagt, omfatter den mye historisk, arkeologisk, tekstmessig og teologisk forskning.
         Tekstene skal forbedres i lys av bedre kunnskap om manuskriptene, og den teksten vi bruker i dag er mye bedre enn den de opererte med i f. eks. rundt år 1500.  Her pågår stadig mye arbeide, for den bibelske manuskripttradisjonen er variert og kjenner mange utgaver.  Det vi har er ikke originaltekster (de er tapt), men mange avskrifter, kopier av kopier.  Disse samstemmer og avviker innbyrdes, men vi er nærmere originalen enn i annen antikk manuskriptforskning, siden vi har eldre og bedre manuskripter enn i tilfellet klassikerne (de greske og latinske).  Resultatet blir at vårt greske NT er en forholdsvis trygg tekst, problemet er alltid oversettelsene som skal gjengi denne til moderne sprog. 
         Historisk forskning skal sette de nytestamentlige tekstene inn i deres antikke ramme, den verden de kommer til oss fra: jødisk, gresk og romersk.  Og det er liten tvil om at bøkene i NT passer godt inn i det første århundres ramme.  Likevel er det ikke alltid like lett å plassere alt så sikkert som vi skulle ha ønsket.  Kronologiske problemer står i første rekke, og mange av disse synes uløselige med den kunnskapen vi har i dag.  Men NT tilhører verdenshistorien, så mye er klart. 
         Arkeologien har avdekket mange steder som omtales i NT, særlig Jerusalem, Antiokia, Efesos, Athen, Roma og de andre store byene.  Dessuten kommer mange veiforbindelser på tale, samt alle sjøveiene.  For Jesu vedkommende er det særlig Galilea og Judea som er av interesse.  Og her er funnene mange.  Særlig har Jerusalem avgitt mange historiske hemmeligheter efter 1967.  Men Galilea og Samaria er også full av antikke reminisenser, og vi mangler heller ikke arkeologisk vitnesbyrd fra kyststripen (f. eks. Caesarea Maritima), Idumea og Transjordan.
         Den teologiske forskningen har fokusert våre nytestamentlige forfatteres perspektiver, særlig gjelder dette evangelistene og Paulus.  Men Her kommer også Jesus-forskningen inn i bildet: hva mente han med ord og uttrykk vi kjenner fra lignelsene og enkeltutsagn, for eksempel ord som “menneskesønnen“ og “Guds rike”.  Mulighetene er mange og de lærde er uenige om mye.  Likevel har det dannet seg en slags konsensus i vår del av verden (den nord-vestlige hemisfæren) om en del sider ved galileerens virke, hans ord og gjerning.
         Fra et platonsk-lignende forhold til religion som en vertikal og uforanderlig forekomst, har lesemåten av Jesus fra Nasaret beveget seg over i motsatt retning: historisk samtid og involvering.  La oss si det slik: fra å lese hans historiske liv gjennom Johannesevangeliets briller, har interessen gått i retning av de tre første evangelistene (kalt synoptikerne på grunn av deres felles skjema) til den grad at Markusevangeliet lenge har vært en historisk og teologisk nøkkel fremfor Johannes.  Det er derfor en religiøst revolusjonær galileer vi møter i et moderne Jesusportrett: han er eskatologisk orientert, gjerne med et apokalyptisk innslag.  “Guds Rike” er noe som kommer, fordi Jesus bringer det.  Og ordet innvarsler en ny verdensorden.
         Denne nye historiens Jesus er aldri blitt så konsekvent tolket som hos Albert Schweitzer.  Her er det mytologiske og det etiske så skarpt atskilt at det ikke blir rom for Jesu tro og forestillinger i dag.  Galileeren tilhører det første århundret og  vender tilbake til det.  Vi sitter følgelig tilbake med hans etikk.  Med andre ord er kristendommen ikke religion på den gamle måten, men på en måte som den moderne verden sårt trenger, med sine atomvåpen, miljøtrusler, dyremishandling, osv.   Schweitzers Jesus er en tragisk skikkelse på en måte, på en annen måte er han ikke det.  For han er svaret på enhver tids utfordringer, særlig vår egen.
         Nå har det efter Schweitzers arbeide blitt en akademisk motesak - nesten obligatorisk - å fremholde at historiens Jesus er noe nær identisk med synoptikernes: en sterkt eskatologisk engasjert palestinsk jøde fra det første århundret.  Hvor sterkt dette endetidsperspektivet skal aksentueres avhenger av den enkelte forsker, men gjennomgangstemaet er en 180 graders omdreining fra det som var det pre-kritiske Jesusbildet og som stort sett sammenfalt med Johannesevangeliets Jesus. 
         Likevel har en del modige røster vågd å sette spørsmålstegn ved dette moderne historiske portrettet og minne om at nettopp det fjerde evangelium har et rikt forråd av historiske reminisenser, at det sogar hevder å stamme fra et øyenvitne - forhold som ikke lett lar seg avvise.  Er det heller slik at Johannesevangeliets Jesubilde er det eldste, det mest historiske - og at den eskatologiske /apokalyptiske galileeren fra de tre første er en forenkling og litt av en misforståelse hva mye av det teologiske innholdet angår?
         Konsekvensene av slike spørsmål er meget store hva forskningen omkring den historiske Jesus angår.
         Men det er ikke tale om å la pendelen svinge tilbake dit den sto før det vitenskapelige arbeidet satte inn.  Det ligger også kilder til grunn for de synoptiske evangelier, og disse kildene er like mye øyenvitneberetninger som det vi har i Johannesevangeliet.  Ergo må vi veie disse mot hverandre.  Men det er områder hvor Johannes er suveren som kilde (kronologi, geografi, de mange opphold i Jerusalem).  Dessuten er persongalleriet svært interessant.
         Selv om det skulle vise seg at det fjerde evangelium blir norm for å avdekke historiens Jesus, vet vi så mye mer enn den gang hele denne odysseen startet for noen hundre år siden.  Vi kan trygt akseptere - og aktivt forfekte - en Johannesevangeliets prioritet uten å avskrive de andre tre.  Vi kan modifisere og balansere mange trekk hos Johannes mot de andre uten å miste fotfestet. 
         Poenget er heller at vi ikke er ferdig med historiens Jesus i en forskningssammenheng - kanskje har vi bare gjort forarbeidet?
        
Et sikkert tegn på dette kan være den sosiologisk-orienterte fremgangsmåten som i nyeste tid er blitt brukt til å studere galileeren, det vil si: hans såkalte “skygge”, hans ringvirkninger i samfunnet.  Vi kan ved å studere den bevegelse han satte i gang ofte komme galileeren nærmere enn ved å isolere ham som person.  Det er i sammenheng med sin tid at vi kjenner ham best.
         Derfor blir et gresk NT helt nødvendig reiselektyre under alle studieopphold i Jerusalem.  Det er nemlig ikke bare Jesu kart og kronologi vi skal studere, heller ikke arkeologi og politisk historie, men like mye hans publikum.
         Og Jesu publikum står der ikke lenger og venter på studenter.  Det leser vi om i NT.

JESUS - og Jesusbevegelsen

Med uttrykket “Jesusbevegelsen” menes et forsøk fra moderne sosiologers side (særlig Gerd Theissen) på å nærme seg historiens Jesus fra sidelinjen: ikke gå rett på ham med spørsmål som våre evangelier ikke besvarer, men se på de ringvirkninger i samfunnet hans liv og virke avstedkommer.  Derfor er det gjerne galileerens “skygge” som skal kartlegges.  Dette er en fremgangsmåte som kan gi gode resultater: det bygger ut bildet av historiens Jesus på en måte som ikke isolerer ham, men involverer ham i sin samtid.
         “Jesusbevegelsen” er kirkens utgangspunkt, for å si det slik, og det er mange og store likhetspunkter mellom Jesu liv og kirkens liv.  Disse er: fattigdom, alternativ familie, omflakking, forfølgelse, endetidstro, tegn og under, osv.  Vi gjenkjenner her en teologisk overbygning som gir historien en ny tolkning, den kalles med det tradisjonelle jødiske uttrykket Guds Rike. 
         I et sosio-historisk perspektiv er kjennetegnene for Jesu liv ordet “bevegelse”, som i og for seg ikke er nytt i nytestamentlige studier, men som får ny mening ved hjelp av nye metoder: her er det ringvirkningene som teller, perspektivet er kollektivt og panoramisk heller enn snevert personorientert.
         La oss nevne noen aspekter ved saken.

1.  “Bevegelsen” oppstår i dette tilfellet i Galilea, rundt Tiberias-sjøen, der mannen fra Nasaret begynner å få en voksende tilhørerskare.  Det er Guds Rike han forkynner, og forkynnelsen ledsages av under og gjærtegn, de legitimerer denne, om man vil. 
         Valget av landsbyene rundt sjøen henger sammen med at det nettopp her er mye bevegelse, mer enn i landsbyene på høydene.  Det er trafikk fra syd til nord som passerer her, likedan handelsruter fra øst til vest (derfor tollstasjoner i Jeriko, for eksempel).  Livet rundt sjøen ga egentlig seg selv som utgangspunkt for noe nytt.  Dessuten er Galilea et tverrkulturelt strøk på grunn av det innslag av hedenske byer som ligger spredt rundt omkring (Dekapolis kaltes føderasjonen av slike, og et godt eksempel er nabobyen til Nasaret, Sefforis).
         Bevegelsen er nettopp en bevegelse - Jesus setter folk i bevegelse, sosialt som åndelig.  For folk bryter opp fra sitt og sine for å følge denne mannen.  De har ikke fast tilholdssted og følgelig ikke eiendom, noe som kjennetegner “bevegelsen” er fattigdom, som igjen tolkes som frihet fra jordisk gods - frihet til et nytt liv i fellesskap; ikke underlig at jesusbevegelsen avstedkom klostervesenet med tid og stunder.
         Bevegelsen er derfor fiendtlig stemt overfor de rike, og det er tale om svært rike, et mindretall som nesten eier alt og alle (2-4% av befolkningen).  All tale om at de rike går fortapt fordi de er rike (ikke fordi de er onde) kan forklares ut fra denne forfordelingen i samfunnet, bevegelsen er en bevegelse på grunnplanet, den kommer nedefra i samfunnet, fra de minste.  Kongehuset i Tiberias like ved, får dårlig skussmål (sml. Døperens skjebne).
        
2.  Likevel er ikke bevegelsen sosialt revolusjonær: den er heller utopisk - den er tegn på en ny fremtid på jorden for alle som tror på Israels Gud og som vet at en ny verdensorden vil avløse den gamle.  Seloter, sikarer og andre opprørere kjemper derfor en misforstått kamp. For Gud vil selv kjempe den for dem og derved avsette makter og myndigheter når tiden er inne.
         Bevegelsen vet seg nemlig å leve i de siste tider: tiden er ute for den gamle og kvantitative tolkningen av historien - fra nå av er det kvalitetene som teller.  Og fellesnevner for kvalitetene er uttrykket Guds Rike: et fredens, likhetens, godhetens og kjærlighetens rike.  Dette er allerede i ferd med å bryte frem på jorden - i og med bevegelsen - og ingenting kan stanse den.
         Og det er i tråd med dette at tempelkritiske holdninger er å spore i denne bevegelsen, fordi templet er en statisk bevarer av forskjeller heller enn likheter, og fordi presteskapet går romernes ærende.  Her kommer bevegelsen lett på kollisjonskurs med myndighetene.
        
3.  Bevegelsen er en bevegelse også i den forstand at den skaper nye relasjoner mellom de som er dens medlemmer.  “Brødre og søstre” er nøkkelord i denne sosiologien.  Med andre ord er det kristendommens klassiske form som her fødes: kirken.  Vi tenker på senere formuleringer fra NT: her er ikke jøde eller greker - ikke trell eller fri - ikke rik eller fattig - ikke høy eller lav - ikke mektig eller svak - ikke kvinne eller mann. 
         Hvem er fra nå av Jesu familie?
         Det er hans nye brødre og søstre i bevegelsen.
         Slik lyder svaret da hans mor og hans brødre kommer til Kafarnaum for å hente ham hjem igjen. 
         Og her rører vi igjen ved noe av det mest sentrale ved kirkens vesen: den er helt universell, internasjonal, egalitær, ikke forbeholdt en enkelt gruppe.
         Vi spør derfor om hedningene er del av jesusbevegelsen i Galilea.
         Det er de ikke, skjønt Jesus er mer vennlig innstilt overfor disse enn det vi vanligvis finner hos jødiske lærere på denne tid (alle evangelister tar med noen hedninger). Til gjengjeld kommer de sterkt tilbake i tidlig kristendom: der finner vi at de blir del av de første menighetene (om enn under litt rabalder), senere følger en overgang fra jødekristendom til hedningekristendom. 
         Kirken er altså fortsettelsen av jesusbevegelsen i Palestina.

4.  Bevegelsen krever omvendelse som inngangsbillett - dåp følger gjerne med (her er en viss kontakt med Johannes Døperens virke).  For det er en omstilling, en nytt sinnelag, som kreves av medlemmene.  Med andre ord står bevegelsen for alternativ tenkning like mye som for en alternativ livsform, akkurat som kristne gjør det i verden av i dag, vår postkristne og nyhedenske verden. 
         Vend om og tro på evangeliet!  Slik fortsetter kirken bevegelsens motto, som lød annerledes: vend om og tro på Guds Rike som kommer (nå)!
         Og i evangeliene ser vi talløse eksempler på hvordan denne troen kolliderer med folks gjengse tro på makt og rikdom.  Her er tollere som vender om, soldater som formanes, rike som skal selge alt de eier og gi det til de fattige, ekteskapet som skal forsvares mot oppløsningstendenser, synd som tilgis, en sabbat som er til for mennesket, osv., hele listen igjennom.  Mange kjente navn melder seg i denne sammenhengen: Levi, Sakkeus, Nikodemus, den rike unge mannen, den barmhjertige samaritan, og utallige andre.

5.  Bevegelsen lever altså alternativt, Jesus og disiplene har felles kasse, det er gaver pengene kommer fra. 
         De later til å ha flakket omkring i Galilea, til landsbyene heller enn på gårdene, beveget seg fra sted til sted, tatt inn der det var plass og spist det som ble budt dem.  Disse tretten utgjør den indre kjernen i bevegelsen.
         Men den kjenner også andre former for tilhørighet - bevegelsen har mange slags ringvirkninger i samfunnet.  Vi finner flere kvinnenavn, vi hører om de 70, vi kjenner navn på noen sympatisører i Jerusalem (Josef fra Arimatea, for eksempel).  Sosiologiske modeller gjenkjenner strukturene fra moderne religiøse bevegelser.
        
6.  Hvor lenge dette eventyret varte, er et spørsmål som vil bli diskutert i sammenheng med kronologiske spørsmål.  Vårt neste poeng er heller hvordan det har seg at den overlevde Jesu død og ble til den kristne kirke.
         Dette har en enkelt forklaring - troen på Jesu oppstandelse,
         Den erfaring disiplene gjorde seg av Jesu nye liv i herligheten forvandlet deres liv på nytt.  Bevegelsen får en ny legitimering som bare bekrefter dens gamle innhold: en ny tid er begynt - endetiden.  Og dette forvandler dem som det forvandlet Jesus selv fra død til liv. 
         Kirken fødes av dette møtet mellom den oppstandne og disiplene, kvinner som menn.  Deres nye identitet utgjør grunnlaget for kirkens nye liv, og bevegelsen fortsetter med kristne fortegn.  Det dreier seg om den samme tro, men i en intensivert og fornyet form.

Kort sagt kan studiet av galileerens “skygge” vise seg å hjelpe oss i jakten på hans historiske identitet.
         Egentlig er denne fremgangsmåten mer rik på resultater enn den gamle, uten at en del elementære historiske spørsmål derfor skal begraves.     

JESUS - kronologiske spørsmål

Disse har vi berørt i ingressene ovenfor, men velger å gå inn på dem som et eget problemområde her.
         Det dreier eg om en rekke spørsmål som er mer eller mindre relatert til hverandre og som debateres livlig i faglitteraturen, grunnet fravær av sikekr informasjon.
        
1.  Når ble Jesus født?
         Her er mulighetene mange,  siden Herodes den store døde i 4 f. Kr. og Jesus ble født da han enda levde.  En grense bakover i tid - terminus post quem - later til å være vanskelig å etablere.  Men en terminus ante quem er vanligvis å finne i Herodes´ dødsår.  Mellom dette årstallet og tidligere muligheter er det vanskelig å si stort. 
         Men hva med den omtalte folketellingen som Lukas nevner, kan ikke den hjelpe oss? 
         Problemet her er at den folketellingen vi med sikkerhet kjenner, er da Judaea ble romersk provins efter at Arkelaos ble avsatt av romerne i 6 e. Kr., som omtalt hos Josefus.  Men her kan ha oppstått forvekslinger med andre folketellinger i fororienten, og vi skal være varsomme med å si hva som er skjedd med Lukas’ informasjon.  Det kan ha vært holdt en folketelling i Palestina i tiden før Herodes døde, men dette er langt fra sikkert. 
         Derfor finner mange det tryggest å si at Jesu fødsel finner sted engang mellom 6 f.Kr. og  6 e.Kr.  Men dette er å være overforsiktig.  Både Lukas og Matteus sier at Herodes levde da Jesus ble født, og vi gjør klokt i å holde oss til dette.
         Det vi skal være klar over hva historisk kronologi angår, er at den ikke er identisk med matematisk tellemåte: år 0 finnes ikke i historisk regnemåte.  Tabellen ser derfor slik ut: 7-6-5-4-3-2-1(f. Kr.)-1-2-3-4-5-6-7 (e.Kr.).  Eller enklere: 3-2-1-1-2-3.  1 f. Kr følges av 1 e.Kr.  Det var aldri en reell tid da noen av oss var 0 år, straks vi fødes starter vårt år nummer 1.  Efter 1 år begynner vårt år nummer 2.
         Jeg understreker dette her siden bøkene om Jesus ofte inneholder feilaktige opplysninger på dette punktet.  Det fører oss ikke nærmere svar på vårt spørsmål, men avklarer et og annet.
        
2.  Når begynte Jesu offentlige virke?
         Her kommer Lukas oss til hjelp på en måte vi skulle ønske at han gjorde mye oftere.  For i kap. 3 v. 1 dateres Døperens første virkeår til keiser Tiberius´ femtende regjeringsår, dvs. år 28 eller 29, alt efter om man bruker en offisiell romersk regnemåte eller ikke (muligheten er flere).  Dersom han virket en kort tid - noen måneder - og Jesus begynte sitt virke umiddelbart efter dåpen, slik synoptikerne later til å tro, har vi liten tid til rådighet hva Døperens offentlige innsats angår.
         Men kronologien hos Johannes er avvikende fra den synoptiske: her finner vi at både Døperens disipler og Jesu disipler arbeider samtidig, med å døpe, og selv om dette lyder merkelig, kan det skyldes at noen av Johannes´ disipler gikk over fra Døperen til Jesus.  I alle fall gir opplysningen hos Johannes (3: 22-30) oss mer tid.   Hos synoptikerne er ikke Jesus i virke før Døperen er kastet i fengsel.
         Dette betyr at Jesu offentlige virke kan ha begynt rundt år 29.  Hvis han er født før år 4 f.Kr., er han da en godt voksen mann efter antikk målestokk. 
        
3.  Hvor lenge varte dette?
         De første tre evangelistene gir oss et kort offentlig virke for mannen fra Nasaret, kanskje bare noen få måneder: fra vinter til påske, i høyden ett år.  Hvorfor de gjør dette, er vanskelig å si.  De kan ha utformet sine evangelier med tanke på det liturgiske år, slik det er blitt foreslått, og følgelig går alt svært kjapt.  Derfor er strukturen i disse tre evangeliene en reise fra Galilea til Jerusalem og så full stopp.
         Johannesevangeliet gir oss mer tid til rådighet, kanskje mye mer.
         For her er det tale om en rekke besøk i tempelbyen i løpet av Jesu offentlige virke, siden han nevner minst tre forskjellige høytider og nevner tre påskefester.  Om de forskjellige høytidene faller innenfor samme år, er umulig å si.  Dersom det dreier seg om tre forskjellige påskefester, har vi med 3-4 års virke å gjøre, kanskje mer, for Johannes sier ikke at disse fulgte kronologisk på hverandre. 
         I så fall er Jesus nærmer 40 enn 30 når han blir henrettet.          
         I tillegg kommer spørsmålet om hvor lenge myndighetene lot Jesus drive på i all offentlighet.

4.  Når døde han?
         Dette spørsmålet besvares vanligvis med valget mellom årene 30 og 33 dersom vi følger den johanneiske kronologien (Jesus dør den 14. Nisan som faller på en fredag 3. april dette år 33), skjønt mulighetene er flere dersom vi ønsker å synkronisere opplysningene hos Johannes med synoptikerne.  Det er den jødiske kalenderen som avgjør saken, for påskefesten var variabel siden den fulgte månedkalenderen.  Opplysninger fra senere kilder (kirkefedrene) viser atskillig variasjon, noe som også gjelder årstall for Jesu fødsel.

Vi sitter tilbake med muligheter og sannsynligheter, men ingen sikre svar.
         Tar vi opplysningene hos Johannes som utgangspunkt, er det mulig å komme til et noenlunde sikkert svar hva dødsåret angår, men ikke fødselsåret eller hans virkes varighet.

JESUS - politiske spørsmål

Jesus fra Nasaret levde i en turbulent tid hva jødenes politiske liv i Palestina angår.  Utad levde de relativt trygt, takket være det romerske nærværet i Syria - problemet var interne forhold. 
         Det gamle hasmoneiske dynastiet fortrenges til fordel for en ny herskerfamilie av idumeisk herkomst.  Dette er romernes verk, de syntes at den gamle kongeslekten fra makkabeernes tid var blitt for nasjonalistisk og egenrådig til å ha som allierte.  For hele Fororienten var under romernes kontroll selv om den befant seg i periferien av riket.  Roma trengte allierte, vasallkonger og lydriker rund om i grensestrøkene, og hva Palestina angikk var det Herodes som seilte opp som den sterke mann, sønn av Antipater, støttespiller til Julius Caesar. 
         Herodes styrte sitt lydrike efter romernes behag og var en svært vellykket vasallkonge, venn av keiser Augustus og av Marcus Agrippa.  Han regjerte fra 37-4 f.Kr. og ble en kjent person også internasjonalt.  Ved hans død ble riket delt i tre.  Den viktigste delen - Judea, Jerusalem og Idumea - gikk til sønnen Arkelaos.  Han ble avsatt av romerne i 6 e.Kr. Og hans del av riket ble satt under direkte romersk administrasjon, som keiserlig provins.  Antipas regjerte i Galilea og Perea (han residerte i Tiberias hvor han bygget seg et palass), Filip i Transjordan (hans residensby var Caesarea Filippi). 
         Jesu liv finner stort sett sted i Antipas’ fyrstedømme.  Men han er på romersk territorium hver gang han drar til høytidene i Jerusalem (og det har han gjort regelmessig, lik andre jøder, sikkert årlig, kanskje flere ganger).  Og romerne får han føling med til sist.  Antipas og kongehuset i Tiberias er fjerne størrelser siden han ikke beveger seg i slike kretser.  Romere var det ikke i Antipas’ tetrarki, da de omsider kom, var det i forbindelse med opprøret i 66.  De offiserer og soldater som dukker opp i Jesu liv, tilhører Antipas’ styrker.
         Antipas selv var en slu politiker, men det ble hans hustru som førte til hans fall: han ble avsatt i 39 og sendt i landflyktighet på grunn av overdrevne ambisjoner (krav om kongetittel). 
         Den keiserlige provins Judaea ble styrt av guvernører, embetsmenn fra ridderklassen (lavadel), som var av nokså varierende kvalitet.  Den jødiske historiker Josefus omtaler dem alle sammen, og de får svært vekslende karakterer.  Av de syv guvernørene i tiden 4-41 e.Kr. er det  Pontius Pilatus som peker seg ut som problembarnet, dog ikke av verste sorten.  Guvernøren residerte ikke i Jerusalem, men i Caesarea Maritima, hvor også en del militærpersonell var stasjonert. Det militære nærværet i Jerusalem begrenset seg til tempelvakten og en del romerske soldater som holdt til i Antoniaborgen, en gammel festning som Herodes hadde bygget ut.  Om de var der hele året eller bare kom opp til høytidene er uklart.
         I Jesu liv finner vi en konstellasjon av Pilatus og Antipas i forbindelse med saken mot Jesus (sml. uttrykket “fra Herodes til Pliatus“), hvor begge søker å kvitte seg med problemet med å skyve det over på den andre. 
         En maktfaktor av første klasse var presteskapet i Jerusalem.
         Romernes nærvær og styresett var gjennom dette presteskapet, og beviset på det var at yppersteprestens skrud ble oppbevart i Antoniaborgen og måtte hentes der før hver høytid.  Ellers var romerne et usynlig nærvær.  Med andre ord hadde de satset på det høyere presteskapet, en aristokratisk liten gruppe som evangeliene identifiserer som “saddukeere” og som styrte gjennom templet.  For templet var ikke bare hjertet i Jerusalem (som var en typisk antikk tempel-by), men i hele samfunnet.  Skatter, avgifter, fond og sparing - templet var nasjonalbank og finansierte det meste.  Nøkkelen til dette systemet er selvsagt den religiøse posisjon som templet innehadde.  Gjennom offer, gaver, skatt og avgifter var det ikke bare den økonomiske og politiske makt som ble sentrert i Jerusalems tempel, men like mye den rent religiøse makt.  Dette kommer til uttrykk på høytidene da Jerusalem var full av pilegrimer og byen var omgitt av teltleirer for de besøkende (sml. Mekka i dag). 
         Presteskapet gikk romernes ærende, og det er kanskje riktig å si det slik at romerne styrte gjennom prestene, altså indirekte.  Det var bare i tilfellet kriser at en romersk intervensjon var nødvendig, og det skjedde vanligvis på høytidene: grupperinger som galileere, samaritaner, Jerusalems befolkning o.a. sørget stadig for konflikter av forskjellig art. 
         I saken mot Jesus er romernes rolle vanskelig å avgjøre.
         Evangelistene unnskylder Pilatus lengst mulig og gir presteskapet ansvar for det som skjedde.  Men vår fjerde evangelist (øyenvitnet av de fire) antyder at romerne var med på arresten i Gethsemane (ved å sende soldater med jødene), hvilket jo betyr at de aktivt deltok i saken mot galileeren.  Anklagene er også best formulert hos Johannes, der Jesus blir dømt for brudd på to av de ti bud (sabbatsbudet og blasfemibudet), det vil si fundamentale religiøse forhold.  Men andre evangelister understreker at Jesu oppførsel i templet spiller inn, for tempelkritikk ble ikke tolerert; sistnevnte poeng dukker også opp hos Johannes (“riv dette tempel ned…og jeg skal reise det opp igjen på tre dager”). 
         Dersom Pilatus virkelig lot seg presse av prestene, sier dette oss mye om Pilatus’ posisjon: han stiller svakt fordi han har handlet altfor tunghendt i en del saker.  Dessuten gjorde han inngrep i tempelskatten som var svært upopulær blant hierarkiet.
         Prestene selv kom fra fire familier som var inngiftet med hverandre og som i nytestamentlig tid avga alle yppersteprestene.  De hadde samarbeidet med Herodes før romerne begynte den direkte (dvs. indirekte) administrasjonen av Judaea.  De var søkkrike, en samarbeidsvillig klasse av aristokrater som Herodes hadde skapt seg og som romerne nøt godt av.  Problemet var bare at da opprøret mot Roma var et faktum, tok presteskapet til syvende og sist parti for folket og sviktet Roma.
         Så her hadde de forregnet seg.
         Dette skjedde alt sammen som resultat av tilstandene efter at hele Herodes’ rike var blitt gjenforenet i årene 41-44 under kong Agrippa I.  Efter ham fulgte en ny gruppe guvernører (syv i tallet), og det var nå at forholdet mellom romerne og jødene ble forverret.  De hadde også med dårligere embetsmenn å gjøre enn guvernørene i første pulje.  Altså gikk det mot undergangen.  Og opprøret i 66 mobiliserte sikkert men jevnt hele befolkningen.
         Enden på det hele ble at romerne fant det nødvendig å ødelegge templet og utslette presteskapet.  Dette gjorde de ikke bare i Judaea, men også i Egypt (templet i Heliopolis).  Bare en gang tidligere ser vi romerne gjøre en lignende feilvurdering: i Gallia, der druidene (presteskapet) først ble allierte og dernest fiender.

JESUS - geografiske spørsmål

Jakten på historiens Jesus tok for alvor til i Ecole Biblique i Jerusalem, 6 Nablus Road.  Skolen ble grunnlagt av salige pater Lagrange på 1890-tallet,  og tanken bak grunnleggelsen var at Den hellige skrift best burde studeres in situ - sur place.
         Dette ble begynnelsen til litt av et eventyr hva bibelstudier angår, og de best kjente resultatene av dette er tidsskriftet Etudes Bibliques og den såkalte Jerusalembibelen.  Men skolen har også drevet utstrakt arkeologisk aktivitet, og mest kjent av disse er selvsagt utgravningen av Qumran som pater de Vaux ledet.  Men før ham hadde patrene Vincent og Abel gjort mye arkeologisk arbeide i og rundt Jerusalem.  Senere utgrov de også Tirza, hovedstad i det gamle nordriket.  Alt dette skjedde før krigen i 1967, da Ecole selv og hele vestbredden  var del av Jordan.
         Studieoppholdene ved Ecole var derfor preget av ekskursjoner til hele Erez Israel og særlig Jerusalems omland. 
         Men de geografiske spørsmål angående galileeren var begrenset til de strøk og trakter der han hadde levd og virket.  Følgelig ble Galilea prioritert, alle stedene der fransiskanernes arkeologer hadde arbeidet: stedene rundt Tiberiassjøen som vi kjenner fra evangeliene - og Nasaret, som er et større kristent senter.  Sefforis er av stor interesse.  Her finner vi en overveiende jødisk by, grunnlagt av Herodes Antipas som en hovedstad for Galilea, med greske innslag: et teater som ble reist da Jesus var liten og som kan forklare at Josef slo seg ned i Nasaret (som var en landsby), siden han var håndverker og det fantes arbeid i byen like ved (sefforis ble påbegynt i år 3 f. Kr,).
         Andre byer på Galileakartet som Giskala og Jotapata (berømte fra krigen mot romerne) er ikke del av evangelienes beretning: Jesus virket rundt sjøen; intet tyder på at han virket i sin hjemby Nasaret (et mislykket opphold er gjengitt hos evangelistene, det gikk bedre i Kana og Nain, de ligggr like ved).  Hvorfor dette ble hans strøk, er lett å forklare.  For det er her rundt Galileasjøen (Tiberiasjøen)at det er liv og bevegelse, at veinettet fra nord til syd passerer, at handelsruter fra øst til vest løper gjennom landskapet. 
         Antipas’ nye hovedstad, Tiberias, ble reist mellom år 17 og 20 og var ment som en erstatning for Sefforis, grunnet en mer sentral beliggenhet.  Byen var hovedsakelig jødisk, men på grunn av kongefamilien som residerte der og den politiske administrasjon hadde den et internasjonalt preg.  Igjen ligger byen utenfor Jesu kart, han holder seg til landsbyene.
         Byene i Dekapolis er heller ikke Jesu virkefelt.  Vi hører om at han beveget seg i traktene rundt disse, det vil si i distriktene som tilhørte de forskjellige byene, men byene selv gikk ikke jøder inn i dersom de var lovlydige, for disse var alle greske: Skytopolis, Hippos, Gerasa, Gadara, Pella, Filadelfia (dagens Amman).
         Men Jesus var tilsynelatende en lovlydig og tradisjonell jøde når det kom til religiøs observans, det gjelder også hans følgesvenner.  Lukas forteller om ett besøk i Jerusalem på høytiden, da vart han tolv og Josef ennå levde.  Men Johannesevangeliet forteller om flere opphold i byen da han var voksen, og det tyder på at han kom dit regelmessig.  Samme evangelium forteller også om venner nær byen (i Betania), og Lukas nevner Marias besøk hos sin frende Elisabeth i fjellandskapet rundt Jerusalem (hennes mann var prest i templet og ble far til Døperen, de bodde i en by som Lukas ikke vet navnet på, men minnet om Døperens fødsel er knyttet til Ein-Kerem som ligger i utkanten av Vest-Jerusalem). 
         Spørsmålet om hvilke ruter Jesus og hans venner kunne ha fulgt fra Galilea til Jerusalem er interessant.  Tre muligheter foreligger.
         Den første er å dra ned Jordandalen til Jeriko, fortsette sydover og så ta av til høyre gjennom Judeaørkene og ta seg over 1000 meter opp til Jerusalem (veien gikk over Oljeberget).  Dagens vei følger ikke samme rute gjennom Judeaørkenen, men landskapet er ikke så forskjellig, så vi får en god føling med dette ugjestfrie terrenget.  De har sikkert gått i følge, for denne distansen var ikke trygg for røvere, noe lignelsen om den barmhjertige samaritan illustrerer. 
         Jordandalen dukker opp i beretningene om galileeren også av andre grunner.
         Jeriko nevnes (sml. historien om Sakkeus), og vi vet at Johannes Døperen drev sitt virke lenger nede langs elven og i Transjordan (derfor ble han ført til festningen Makairos og henrettet der, den ligger med utsikt over Dødehavet).  Men Dødehavet selv og traktene rundt Qumran nevnes ikke i evangeliene.  Det er bare en mulig forbindelse mellom Jesus og Qumran, og det er nettopp Døperen og hans disipler (Jakob og Johannes), siden bad og rensninger må ha vært et sentralt trekk ved Qumran-folket.  Men at Jesus selv har bodd der, er ikke blitt foreslått av seriøse forskere. 
         Samaria er en rute nummer to for dem som ville fra nord til syd, noe jøder vanligvis ikke gjorde, men som vi finner et eksempel på i Johannesevangeliet (kap. 4).  Da kom de til Sikem heller enn Sebaste (Samaria) som var en hedensk by (og vi har flere utsang om å unngå hedningenes byer).
         En tredje rute var å gå vestover mot kysten, til Akko, og følge havlinjen til Joppa (Tel Aviv) før de dro opp til Jerusalem. 
        
Et viktig spørsmål i forbindelse med alle oppholdene i Jerusalem er dette: hvor bodde Jesus og hans følge?  Hvor bodde han den gang han var liten og dro dit sammen med foreldrene?  Var det hos venner rundt om?  Mye kan tyde på det: Betania, Ein-Kerim og kanskje også Emmaus er opplagte kandidater.  Prisnivået var høyt i tempelbyen på høytidene, og fattige galileere var sikkert henvist til de mange teltleirene som fantes rundt byen ved slike anledninger.
         Her er det mange muligheter.  For at det er tale om virkelig mange besøk i Jerusalem, er sikkert.  Våre tre første evangelier taler bare om ett eneste for Jesu vedkommende efter dåpen i Jordan: og det var det siste.  Men Johannesevangeliet - en øyenvitneberetning - taler om flere, helt sikkert tre, kanskje fire (her nevnes forskjellige høytider: tempelinnvielsesfesten, løvhyttefesten, påskefesten er sikre).  Sannsynligvis har Jesus vært her mange ganger siden dåpen i Jordan, for det er  ingen grunn til å tro at hans offentlige virke bare varte noen måneder slik de første tre evangelistene vil ha oss til å tro. 
         Oppholdene i Jerusalem reiser geografiske spørsmål hva byens topografi angår: hvor virket Jesus? 
         Her får vi svar dersom vi går til evangelisten Johannes. 
         Han beretter om flere steder i selve tempelkomplakset: den kongelige søylehall (en slags basilika), tempelplassen, o.a.  Han nevner også gater i byen og steder der mange var samlet (torv?), Saueporten (dammene mot nord).  Kedron og Gethsemane nevnes i forbindelse med den siste påsken, noe som også gjelder steder i Øvrebyen: Herodes’ palass (der Pilatus bodde på høytidene), yppersteprestens hus og Golgatha like utenfor murene.  Antoniaborgen dukker ikke opp i historien om Jesus i Jerusalem (skjønt mange har villet plassere forhøret for Pilatus her heller enn i palasset).
         Geografien i beretningene om Jesus viser oss kort sagt en pendling mellom nord og syd som var religiøst betinget.  Bevegelsene i og rundt Jerusalem er vanskeligere å stedfeste.  I all sannsynlighet ville pilegrimene komme til byen tidlig på dagen, konsentrere seg om tempelområdet, og dra hjem igjen før solen gikk ned.  Vinterstid er det ikke overraskende å finne Jesus i Salomos søylegang på tempelplassen: der er det ly mot vinden og sikkert også en og annen kullild.
         Dersom synoptikerne hadde operert med et annet geografisk og kronologisk mønster (dvs. mange opphold i Jerusalem), ville vi hatt langt mer informasjon om Jesu bevegelser.  Som det er, sitter vi tilbake med Johannesevangeliet som fasit hva opphold i tempelbyen angår (med unntak av siste påsken da de andre evangelistene har øyenvitneberetninger å støtte seg på, skjønt disse avviker i svært mange detaljer).
        
Det reelle geografiske mønsteret var sikkert større enn det vi her har kunnet følge, avhengig som vi er av våre evangelier. 
         Jesu Galileakart var helt sikkert større enn det vi får beskrevet: evangelistene skriver eksemplarisk heller enn uttømmende.  Det samme gjelder kanskje kyststripen og Samaria - helt sikkert Judea og Jerusalem.
         Men vårt bilde av galileeren er virkelig nok.  Han konsentrerer seg om sitt eget folk og unngår hedningenes byer (inkludert Tiberias og Sefforis).
         Han holder seg til landsbyer, gårder nevnes ikke.
         De går til fots.
         De er ofte i Jerusalem, hele nasjonens hjerte og sentrum for all verdens jødedom.

JESUS - templet i Jerusalem

Et av de helt store spørsmålene i all Jesus-forskning er om hans forhold til templet i Jerusalem, jødedommens hjerte og hele nasjonens åndelige sentrum.
         Templet er tilsynelatende målet for hans virke, men vi finner ingen enighet i NT om hvordan dette er å forstå. 
         Ifølge synoptikerne avlegger Jesus ett eneste besøk her før myndighetene griper inn.  Da har han virket offentlig i noen måneder, og konklusjonen på dette virket blir Jerusalem.
         Ifølge Johannes er historien en annen. Jesus og templet hører sammen - han er her stadig, ved flere av høytidene, ikke bare på påskefesten (som er omtalt to ganger).
         Johannes er et øyenvitne ifølge det fjerde evangelium, enten han nå har skrevet evangeliet selv eller er opphav til det nettopp som øyenvitne.  Følgelig må hans versjon gis forrang.  De andre tre (synoptikerne) er også basert på øyenvitner, men det er vanskeligere å forholde seg til disse siden de åpenbart er mange og avviker seg imellom.  I tillegg kommer det faktum at de kopierer fra hverandre, noe som gjør deres beretning(er) stereotype.  De har, for eksempel, mange variabler i beretningene om den siste påsken, men det er en og samme historie de forteller.
         Johannes  gir oss noe mer - fordi han gir oss noe annet.
         Dette gjør han på forskjellig vis.
         For det første: Johannes er lommekjent i Jerusalem - er han fra Jerusalem?
         Mange har foreslått at nettopp denne “elskede” disippelen (som er anonym) er en prest fra Jerusalem som i likhet med Nikodemus og Josef fra Arimatea er blant Jesu hemmelige disipler i Jerusalem.  Han dukker opp under det siste måltid - han har hedersplassen til bords (til høyre for Jesus) - han står ved korsets fot sammen med Maria - han kommer først til graven - han er viktig under “den siste frokost” i Galilea (kap. 21).  Men hvorfor han er havnet i en fiskebåt i Galilea, er det ingen som kan forklare dersom han er prest i templet i Jerusalem.  Ble han med disiplene opp dit som resultat av oppstandelsesopplevelsene?  Men hva med Maria, Jesu mor - han skulle jo ta seg av henne: var det hun som dro ham med seg nordover?  Lukas plasserer dem alle i Jerusalem - hvordan henger dette sammen?  Vi skal ikke se bort fra at beretningen i kap. 21 av Johannes evangeliet er et ben trovato i teologiens tjeneste.  Identiteten er og blir et mysterium.  Men at denne skikkelsen har kunnskap om Jerusalem som de andre ikke besitter, er hevet over tvil.
         Johannes lar Jesus forkynne i templet ved mange anledninger, vinter, vår, sommer og høst.  Templet er hans siden han jo er det nye tempel.  Og det er hos Johannes vi får en uventet henvisning til noe som kan være Jesu alder: “du er ennå ikke femti, og har sett Abraham!?”  Dette kan bety at han var eldre enn vi vanligvis har antatt, som foreslått ovenfor (mend et kan også være en kollokvialisme).
         Det er vanskelig for moderne lesere å skjønne hvor sterkt templet sto i jøders bevissthet på Jesu tid.  Alle høytidene var sentrert om dette stedet, for Jerusalem var en av antikkens fremste tempelbyer (Efesos var en annen, men den var i tillegg en stor by, noe Jerusalem ikke var), for alle som levde her, levde av templet på en eller annen måte. Som pilegrimssenter var Jerusalem betydelig, noe som skinner igjennom hos Johannes (hvor Jesus har venner rundt omkring byen: i Betania for eksempel; disiplene kjenner noen i Emmaus);  men vi får også inntrykk av at Jesus og følget hans overnattet i byen selv (sml. Nikodemus).
         Selve templet, bygningene og livet der, vil bli beskrevet i lenken JERUSALEM, som dekker tidshistorien  og byens topografi.  Her nøyer vi oss med å se på hvilken rolle det spiller i Jesu liv.  Og den er større hos Johannes enn hos synoptikerne.  Ordet fra Lukas om “min fars hus” passer bedre her enn hos de andre tre.  For Jesus tar ifølge Johannes templet i besittelse som sitt eget tempel.  Nærmere bestemt: han er templet i sin egen person og høytidene der er sider ved hans eget liv, uansett hvilke de er (lys - påske - osv.).  Jesus blir tolket i lys av templet, ved at han selv tolker templet i lys av seg selv.  Stedet er hellig fordi det helliger dem som kommer hit.  Ikke nok med det: tiden er også hellig, fordi tempeltid helliger all tid.  Og det er her Johannes setter inn sine største skyts: nettopp templet er stedet der Jesus overtar som den store formidler og helliggjører.  Derfor gjør vi klokt i å gi ordet til vår fjerde evangelist hva temaet Jesus og templet angår.  Han nærmer seg det på en teologisk måte (som nettopp antydet), men vet utmerket vel at det er andre sider ved saken.   
         For templet var også politikk, religiøs realpolitikk på en måte som bandt sammen det verdslige og det åndelige.
         Kong Herodes visste dette og sørget for at templet ble en eneste stor legitimering av hans kongsmakt (selv var han idumeer og bare halvt jøde).  Herodes hersket gjennom templet fordi han var jødenes konge.  Efter Herodes gjorde romerne det samme: presteskapet styrte land og folk gjennom templets offersystem, skatter og avgifter.  Det sier derfor seg selv at å ta til orde for tempelkritiske holdninger var som å banne i kirken.  Josefus forteller om en viss Jesus som nettopp på den tid vi her behandler kom med nedsettende ord om templet - i templet! - og han ble omgående arrestert, forhørt av prestene og dømt (de fant at han var fattig på forstand, lot ham piske og gå). 
         For templet var like mye økonomisk som politisk makt.  Her havnet så mye av jødenes penger at tempelskatten var blitt enorm på Jesu tid.  Den skulle finansiere tusen ting landet rundt, og var dessuten en gave til moderlandet fra jøder over hele verden.  Da romerne tok denne i år 70, fikk det konsekvenser både i fororienten og i Roma (de brukte den blant annet til å bygge Colosseum i Roma).  Templet maktet kort sagt å forene alt sammen: religion - økonomi - prester og romere - hele samfunnet - og all jødedom verden over. 
         Når Jesus anklages for tempelkritiske holdninger, medfører dette sikkert historisk riktighet, for denne påstanden kommer opp i saken mot galileeren og går igjen i alle våre kilder.  Hos Johannes er dette faktisk det første vi hører om Jesus i Jerusalem og om Jesus overhode, tempelkritikk er blitt selve starten på hans virke der - han renser templet for uvedkommende (de som handler der og som veksler penger).  De andre evangelistene har dette med, men da er det mot slutten av evangeliet, like før han blir arrestert og kanskje som en foranledning til dette). 
         Hvor skjer dette? 
         Vi får det vanligvis presentert som noe som skjer på tempelplassen, altså i den største av forgårdene (kalt “hedningenes”), men det kan vi trygt se bort ifra siden dette var religiøst areale og uskikket for slikt.  Det mest sannsynlige stedet er i hallene ved inngangende mot vest, Huldah-portene, det vil si: hallene som kalles “Salomos staller - under tempelplassen.  Hendelsen var like fullt viktig og gjengis av alle evangelistene.  Men Johannes sier at dette skjedde under den første påsken av Jesu offentlige virke, og ikke den siste.
         Templet er aldri så sentralt i Jesu liv som hos Johannes.
         Dersom det ikke var for yndlingsdisippelen som dukker opp her og som hevder/hevdes å være både øyenvitne og opphav til evangeliet, kunne vi ledes til å tro at alle fortellingene om Jesus i Jerusalem er resultat av teologisk skaperkraft.  Men det er denne anonyme forfatterens/kildens nærvær i byen og i templet som gjør det til historie i enhver forstand.  Vi sitter derfor tilbake med et bilde av Jesus i templet som gjør det til hans kanskje mest sentrale virkeplass - den som kostet ham livet.

Jeg planlegger et diptykon eller en ny trilogi om Jesus, Johannes og Jerusalem.  Der vil alt dette bli behandlet i dybden.