Minner - fragmenter av et memoirverk
Denne siden dreier seg om biografiske og selvbiografiske småskrifter, minner om andre, om steder, om begivenheter, om milepæler i et teologisk liv. Her står subjektivitet i høysetet, og alt står for egen regning.
MINNER I
Innledning: slektstavle og arvestoffer
Min slekt kommer fra Hordaland og Sundfjord, og vi har bodd i Bergen siden 1880-tallet.
Jeg tar slektstavlen med i mitt minnerepertoir av den enkle grunn at de eldste minner jeg har er nettopp fra gården Hauken på Sande i Sundfjord. Uten slektstavlen lar disse seg ikke beskrive. Vi følger farslinjen og begynner med slekten i Sundfjord. Utganspunktet er folketellingen i 1865.
1) Ifølge denne var mine tippoldeforeldre på farsiden: Ole Christensen (f. 1802) og Gunhilde Gjertsdotter (f. 1804). De bebodde gården Hauken i Sande sogn, i Indredale prestegjeld, og den hadde under folketellingen 2 hester, 12 kveg, 16 får, 12 geit og 1 svin. De dyrket også havre og poteter. Deres eldste sønn ble min oldefar.
2) Han het Johan Olsson (f. 1834, d. 1911) og ektet Severine Petersdotter (datter av Petter Sørensen, f. 1811, og Berthe Johannesdotter, f. 1817, på gården Myrmel i Bøgstad sogn i Indreholmedal prestegjeld; den hadde 1 hest, 13 storfe, 30 får, 1 svin). Severine var født 1840 og døde i 1934. De hadde 12 barn og av disse var farfar den eldste. Jeg husker to av hans søsken: “tante” Karoline (1879 - 1964) og “tanta” Nilla som flyttet til Bergen i 1902. Broren Petter flyttet til Amerika i 1902 og gjorde det godt der. Søstrene Alise og Severine har vi bilder av.
3) Farfar het Ole Johannesen (f. 1864, d. 1953) men skiftet efternavn til Hauken da han slo seg ned i Bergen. I 1892 ektet han Olina Madsdotter Skudal (f. 1867). Hun ble min farmor og var eldste datter av Mads Madsson (f. 1841, d. 1912) og Inger Hansdotter (f. 1845, d. 1936) på Skudal; Inger var datter av Hans Thorsteinson (f. 1798) og Oline Olsdotter (f. 1800). Oldefar Mads var sønn av Mads Olsen (1804 - 1873) og Elisabeth Iversdotter (1798 - 1878); begge bodde på Skudal. Farmor Olines 7 søsken talte bl.a. “onkel” Ludvig Madsson (1874-1972), “onkel” Abraham (f. 1882) som dro til Bergen, og Søren (f. 1880) som dro til Masfjorden. “Tante” Marte (f. 1877) giftet seg med Lars Solheim på Solheimsøy i Masfjorden, og henne har jeg kjent gjennom flere år; hun døde midt på 1960-tallet.
4) Far het Thorleif Hauken (f. 6/11 1911 - d. 2/4 2000) og var yngstemann i en søskenflokk på 10. Hans stamtavle på farsiden var altså denne: Ole Christensen (1802 - ?) - Johan Olsson Hauken (1834-1911) - Ole Johannesen Hauken (1864-1953). Fars stamtavle på morssiden var: Mads Olsson (1804-1873) - Mads Madsson (1841-1912) - Oline Madsen Skudal (1867-?).
5) Farsslekten kommer altså fra fire gårder i Sundfjord. På farssiden: Hauken på Sande (tippoldefar, oldefar, farfar); gården er i dag delt i tre bruk. Vi kjenner eldre navn herfra: Mikkel (f. 1621) og Nils Nilsson (f. 1636). På morsiden: gårdene Myrmel, Skudalsnæss og Nedre Hingarden (i Skudal). Av mine 8 tippoldeforeldre på farsiden er alle fire gårdene opphavssted. Mine 4 oldeforeldre på farsiden kommer fra gårdene Hauken og Skuldal. Mine 2 bestforeldre bodde på gården Hauken før de flyttet til Bergen (ca. 1880?).
Morsslekten kommer fra Hordaland. Morfars slektstavle ser slik ut ifølge folketellingene i 1865 og 1875:
1) Tippoldeforeldre er Peder Sørensen (f. 1805) og Marthe Olsdotter Lund (f. 1815) på gården Lund i Fana (som da hadde 1 hest, 7 storfe, 26 får, havre og poteter). De hadde 7 barn, den nest yngste av dem er min oldefar. På morssiden hadde morfar følgende aner: Paul Olsen og Anne Halvorsdotter som bodde på gården Helle i Manger (Radøy). Deres datter Karen Marie Paulsdotter (f. 1851) ble min oldemor. Tippoldeforeldre på mormors side er: Nils Olsen (f. 1821) og Else Nielsdotter (f. 1821) på gården Haaland i Manger (som i 1865 hadde 3 stk. storfe, 12 får, havre og poteter) samt Elling Ellingsen (f. 1825) og Dorothea Christopha Willumsdatter (f. 1826) på gården Mangers Pladset (8 får og poteter). De hadde 5 barn (navnene er festelige: Willum, Rasmus, Mette, Engel og Thamine Maria).
2) Oldeforeldre på morfars side er: Mons Pedersen (f. 1857) og Karen Marie Paulsdotter på gården Lund i Fana; deres sønn er min morfar. Oldeforeldre på mormors side er: Nils Olai Nilsen Haaland (f. 1850) og Mette Elise Ellingsdotter (f. 1859) på gården Haaland i Manger. De fikk følgende barn: Fredrik, Emil, Gerhard, Nikoline, Gurine og Eleonora. Nikoline ble min mormor.
3) Besteforeldre er Olav Martin Lund fra gården Lund i Fana og Nikoline Haaland fra gården Haaland i Manger herred. Men Mons Pedersen dro til Amerika da Olav Martin var liten, og kom aldri tilbake (han lot heller aldri høre fra seg). Moren, Karen Marie Paulsdotter tok derfor gutten med seg hjem til Manger, hvor han traff Nikoline som han giftet seg med. De flyttet til Bergen rundt 1880. Olav martin hadde nok farens uro i blodet, for han seilte på de syv hav, inntil han ble syk et sted i det fjerne Østen og måtte bli landkrabbe. Han var utvilsomt den mest fargerike av mine forfedre og en særdeles staselig mann.
4) Mor ble født i 1918 og heter Milly Odianna. Hennes søsken har navn som bærer bud om samme frodige flora: Nancy Charlotte, Alfhild, osv. En rik navneflora er kjennetegn for Lundfamilien.
5) Mors slekt kommer altså fra fire gårder: Lund i Fana, Helle og Haaland i Manger, samt Mangers Pladset (husmannsplass).
Hva har de to slektene felles? - Ingenting.
Følgelig er jeg rikt sammensatt.
Haukene er intellektuelt og musikalsk begavet (de har avgitt et par matematiske genier og tilløp til flere smågeniale vesener), men egenrådige og viljesterke. Sosialt sett fungerer de forbløffende godt til tross for alt dette, men det er mange ugifte eller barnløse blant dem. Hver og en av oss er et mysterium for seg selv (og for andre). Familien er per dags dato så stor at ingen av oss har oversikt over hvor mange vi er, eller hvor på kartet vi befinner oss. Jeg oppdaget under de siste årene i Oslo (før 2004) at jeg hadde hele tre kusiner boende rundt omkring meg, for ikke å snakke om tremenninger, firmenninger og denslags!
Det mest forbløffende med haukene er at så mange av dem har en helt sydeuropeisk fysiognomi - jeg møter dem igjen på gaten i Napoli, Athen aller Istanbul. Forklaringen skal angivelig være den at et lite og mørkhåret kvinnfolk drev i land på kysten et sted og havnet innerst i Sundfjord, giftet seg inn i vår slekt og endret dens gener (som opprinnelig skal ha produsert lyse og blåøyde arvinger). Dette skjer før de folketellingene som her er tatt i betraktning. Frisøren vår på Korskirkealmenningen sa alltid at jeg var det mest mørkhårete barn han hadde klippet, og læreren på folkeskolen trakk meg frem som eksempel på det ikke-ariske menneske under historietimene på Haukeland skole. Fars øyne var mørkere enn mine, hans hår kullsvart og litt krøllet. Han var dessuten liten av vekst; på bilder ligner han ikke lite på sicilianere eller nordafrikanere. - Jeg har benyttet denne familiegåten som inspirasjon til romanen “Den trettende apostel”.
Lundefolket er mer fargerike og utadvendte, skjønt de ikke er så mørke å se til. De er mildere av sinn, rundere av temperament og frodigere av vesen. De er mer eventyrere enn haukene (som helst liker å grave et hull i jorden og sitte der og tenke eller skrive musikk). Men de er ikke umusikalske, slett ikke. Haukene liker gjerne å danne kvartetter eller kvintetter, synge og spille for hverandre når de møtes. Lundefolket liker heller å lytte; de er følgelig langt mer sosiale. Haukene er fødte primadonnaer - de vet at de er begavet og privilegerte - lundefolket føyer seg smidigere inn i landskapet og er langt enklere å omgås.
Men lundefamilien slå haukene på et viktig punkt: det intuitive. Mormor var synsk, noe mor arvet en god del av: ingen av oss hjemme var gal nok til å prøve å lure henne. Empati er en lundeegenskap - kreativitet er haukeegenskap. Haukene er mer vertikale av anlegg, lundene mer horisontale. Sykdommer er fast inventar i begge familier, skjønt de er seiglivete når alt kommer til alt; tidlig død er ukjent. Men haukene har, ikke uventet, et par tragiske dødsfall å skilte med. Lundeflokken har vært hjemsøkt av hjerteproblemer, haukene av depresjoner.
Men gavene er ikke likt fordelt: min bror er mer av en lund enn jeg, som er hauk opp og hauk i mente (har til dags dato bare møtt en som er mer hauk enn jeg selv: en fetter som har fungert som storebror hele tiden og sikkert bidratt til min personlige utvikling mer enn noen annen). I denne sammenheng må det innrømmes at det er typisk for haukene å se på alle de inngifte som et nødvendig onde og som store misfostre, uten unntak - vi klarer oss best for oss selv. Dessuten drømmer vi hele tiden om å samle alle av oss i Bergen en dag og være oss selv nok til evig tid. Flere av dem som har andre efternavn har skiftet til Hauken, kanskje som en slags foregripelse av fremtidig gjenforening og bergensk salighet.
Haukene er altså de langt mest spenningsfyllte av de to familiene, og de mest mysteriøse: hvem er vi egentlig - hvor kommer vi egentlig fra - hva er grunnen til at vi er slik vi er? Det vertikale i oss handler også om slike spørsmål, i tillegg til dette med kunsten, matematikken og andre evige ting.
Lundene sliter ikke med den slags problemer, de tar tingene som de kommer og virker glade til. Når mor og far levde i et langt og trofast ekteskap, viser det egentlig at motsetninger tiltrekker hverandre, så vel som utfyller hverandre. - Spenningene sendte de videre til sitt avkom.
Som en avrunding på denne uærbødige fremstillingen tar jeg med at det aller første hukommelsen kan frembære er noen korte gløtt fra gården Hauken i Sundfjord, noe som vel er typisk for en ung hauk.
Jeg sitter på trappen sammen med fars tante Karoline. Jeg rir på en av fjordingene som gården var rik på. Jeg sover middag sammen med far i høyet på låven, mens en katt klatrer omkring og forstyrrer freden. Dette må ha vært i 1949. Det er sommer på vestlandet, varmt og lunt. Alt dufter av fred og fordragelighet, av hest og av høy. Flere gløtt kommer ikke opp på netthinnen, men de er pregnante nok i seg selv: her ligger utgangspunktet for alt som skulle følge.
Gården Lund i Fana har jeg ennå ikke sett.
Nomen - Omen sa romerne. Fortsettelsen vil vise om dette holder stikk.
