Et teologisk liv - personlig notat
Foreliggende notat er ment som en intellektuell selvbiografi i kort format, beregnet på hjemmesidens målsetning.
1. En klassisk bakgrunn utgjør på mange måte forutsetningen for det teologiske liv som skulle bli mitt. Med klassisk menes her klassiske sprog, klassisk kultur og historie. Noenlunde samtidig kommer behovet for autopsi, selvsyn, til, noe som med årene har utviklet seg til utallige reiser i klassisk terreng.
Dette er ikke den selvfølgelige bakgrunn det har vært i det aller meste av den kristne teologis historie, men står i dag som et unntak og litt av en anomali. For i vår tid er teologenes bakgrunn alt annet enn klassiske studier, unttak fra regelen fantes til nød i eksegetiske kretser, kanskje også i patristiske. Men dette er ikke lenger slik. Den vanligste bakgrunn for dagen teologer er historie, moderne sprog, litteratur eller filosofi. Og svært få av eksegetene kjenner det klassiske landskap, til nød det bibelske terreng. Det klassiske, eller humanistiske, gymnasium er i dag for en kuriositet å regne.
Noen ord om min klassisk bakgrunn er derfor påkrevd for å kunne forstå det som følger.
2. Avgjørende var latinlinjen med gresk ved Bergen Katedralskole. Her ble vi introdusert for de gamle sprogenes mestre, for historie, retorikk og filosofi. Latinen virket umoderne og tung, gresken lett og fantasifull. Viktigst i alt dette var utvilsomt Sokrates’ apologi av Platon, som vel var det solideste i pensum, ved siden av Titus Livius’ Ab Urbe Condita og Vergils Aeneiden.
Fag som disse medførte en større omstilling fra hverdagens Norge på 60-tallet, fremfor alt et møte med vår kulturs røtter. Samtidig ble perspektivet i åndshistorien fastlagt på en utvetydig måte: fra de gamle grekere - til romerne - gjennom middelalderen - og til oss i dag via renessansen og humanismen. Vi hadde dyktige lærere, og jeg vil særlig fremheve Ragnar Paulsen, min onkel, som var en fremragende humanist.
Samtidig skjer noe annet - vi begynner å lese Det nye testamente på gresk for første gang. Det var de enkleste tekstene, fra Johannesevangeliet, som ble brukt. Og her er det at ting begynner å skje. For interessen for gammel kristendom - oldkirken - begynner å melde seg. Denne fører med seg interesse for kirkefedrene, og til St.Pauls kirke i Bergen.
Langsomt begynner et spørsmål å ta form: hvor finner vi oldkirken i dag? Det tok mange år før jeg oppdaget at dette også var John Henry Newmans spørsmål, men det meldte seg med stor selvfølgelighet i gymnasietiden. Min tilhørighet til den norske kirke var et faktum fra dåpen av, men jeg var neppe noen iherdig medlem, skjønt kirkene i Bergen var tiltrekkende på grunn av sin skjønnhet og høytid, ikke minst kirkemusikken.
Jeg ble undervist av pastor Alan Littlewood og opptatt i kirken 22.12 1966.
3. Den undervisningen jeg fikk hos ham ble avgjørende for hele mitt teologiske livsløp, av flere grunner.
For det første skjedde dette under Det annet vatikankonsils sesjoner.
Derved ble jeg gjennom en liten sognekirke i Norge kastet midt ut i verdensbegivenhetene på det kirkelige plan. Kirkene rundt om i byen var vel og bra, men det var her i St. Paul alt skjedde. Verdenskirken var nemlig i ferd med å gjennomgå en fornyelse og modernisering som ikke kjenner sidestykke i kirkehistorien, i hvert fall ikke i moderne tid. For det var den moderne verden man søkte å få i tale og som konsilet henvendte seg til.
For det annet var pastor Littlewood på den tid opptatt av Henri de Lubac og hans tenkning, fransk jesuitt og en av konsilets teologiske eksperter. Den viktigste boken han ga meg å lese i undervisningsårene var de Lubacs ”Katolisisme - kristendommens sosiale implikasjoner” (i engelsk oversettelse), som er en fabelaktig introduksjon til oldkirkelig teologi på det historiske, horisontale plan (med en del implikasjoner for mystisk teologi). Min bok om moderne kirkefedre er på mange måter en gjengivelse av den historiske opplæringen jeg fikk hos Littlewood.
De to sammenfaller på en måte. For konsilet gjenintroduserte en global og historisk (les: bibelsk og patristisk) tenkemåte som hadde vært fraværende i senmiddelalderen, skolastikken og under motreformasjonen. Bibel og liturgi - oldkirke - konsilhistorie - dogmehistorie - doktrinær utvikling: dette er noen av de stikkordene som ble viktige på den tid da jeg leste hos Littlewood. Thomismens hegemoni er definitivt forbi i katolsk tenkning, det er Skriften og kirkefedrene som rår grunnen.
Universitetslivet var ikke så begivenhetsrikt som kirkelivet. Det var langt roligere, mer hermetisk om man vil, kanskje litt museumsaktig, samt akademisk i ordets rette forstand. Men en lærer som professor Knut Kleve ble en avgjørende impuls for studiet av antikken, hedensk eller kristen, og for alle videre studier. Dessuten var det takket være klassisk institutt i Bergen at invitasjonen gikk ut til katedralskolen til å delta i en ekskursjon til Roma høsten 1966. Vi var en del artianere som ble med, samt noen av katolikkene i Bergen. Og dette møtet med Italia generelt og Roma i særdeleshet kom på det riktige tidspunktet, da jeg skulle opptas i Kirken.
4. Det er efter hjemkomsten fra Roma, hvor forberedende prøver og latinstudiet venter, at interessen er begynt å svinge i retning av kirkelivet heller enn universitetslivet. Latinstudiet er derfor preget av tiltagende interesse for oldkirke og kirkeliv. Møtet med jesuitten Alfred Johnson (senere biskop på Island, selv av islands slekt) førte til et romantisk eventyr som novise hos jesuittene i Skotland høsten 1969. Der endte det hele med at man anbefalte meg å dra til dominikanerne, som de visste fantes i Oslo.
Slik gikk det til at jeg efter latinstudiet og et år med egyptologi havnet på besøk i Neuberggt. 15 en gang i desember 1969 - med et havarert novisiat hos jesuittene i bagasjen.
De tok vel imot meg og ønsket meg velkommen tilbake over nyttår.
I januar begynte greskstudiet ved klassisk institutt i Oslo, det jeg hadde utsatt til fordel for egyptologi i Bergen.
5. Den viktigste kirkelige begivenheten under de to postulantårene i Oslo ble at en engelsk pater - Aelred Squire - kom til oss i Neuberggt. Han ble min foresatte og jeg ble hans elev, disippel er et bedre ord.
Squire var en distingvert patrolog fra Oxford, hvor han hadde undervist ved dominikanernes studiekloster i seksten år. Nå kom jeg gjennom ham inn i den oldkirkelige tradisjon på en enda mer poengtert måte enn da jeg gikk og leste i Bergen. Dette sammenfaller med greskstudiet på Blindern, og årene som postulant i Neuberggt. ble derfor svært givende. Han var godt kjent med både den greske og den latinske tradisjon og følte seg like hjemme blant ortodokse som blant katolikker.
Klassiker og patrolog. Dette var konklusjonen på hele første runde av mitt kirkelige engasjement.
6. Da brødrene skulle finne et novisiat å sende meg til, viste dette seg vanskelig, grunnet mye uro i de gamle ordenssamfunnene, ikke minst dominikanerordenen. Valget falt på Oxford (den engelske provins’ novisiat og studiekloster). Dit ankom jeg i begynnelsen av september 1971. Der ble jeg i seks lange år.
Dette var turbulente tider i kirkens liv, for årene efter Vaticanum II var preget av uro på alle plan. Jeg fortsatte der Squire slapp - med å studere kirkefedrene - denne gangen med arkimandritt Kallistos Ware (et studium som varte under hele Oxford-oppholdet, med et avbrekk på to år, altså fire år i alt). Katolsk teologi ble studert hos brødrene i Blackfriars.
Men interessen for Skriften dukker opp igjen, og jeg blir immatrikulert ved St. John’s College for å ta et diplom i bibelfag der (Diploma in Theology). Med dette vel overstått fortsetter jeg hos Kallistos og studerer samtidig til de to ordinasjoner som venter. Et påbegynt doktorat i nytestamentlige studier ble det aldri mer av (men jeg er fortsatt stud. BD ved Oxford universitet).
7. Oxford-programmet ble for mitt vedkommende det klassiske anglikanske og oxfordianske “The Bible and the Fathers” - Skriften og kirkefedrene. Disse to størrelsene ble regnet for å være kommet på kollisjonskurs i vår moderne tid, og eksegeter og patologer så ikke alltid øye til øye. Fedrenes mystiske og platonske teologi lot seg ikke lett forene med den overkritiske og reduksjonistiske tendensen som lå i moderne bibelforskning.
På en underlig måte ble jeg forskånet for å bli del av denne “enten -eller”-tenkningen. Jeg hadde fått begge størrelser - skrift og oldkirke - inn med min katolske morsmelk i Bergen, og det var dette som altså fortsatte der jeg nå var havnet, hjulpet frem av Squire i Oslo og klassikerne hjemme.
På en måte var jeg håpløst gammeldags som teologistudent - på en annen måte var jeg vidunderlig moderne og fremtidsrettet. For den ensidigheten som rådet på 70-tallet - slagsiden i historisk og kritisk retning - skulle ikke fortsette i all evighet. Og den kombinasjon av det nye (bibelforskning) og det gamle (kirkefedrene) ble viktig for utviklingen på 80- og 90-tallet, sluttinnspurten av det 20.århundre og det annet årtusen av kristen tidsregning.
Det er til dags dato ingenting som får meg til å tro at det er et motsetningsforhold mellom kritiske studier og katolsk teologi, mellom bibelforskning og systematisk teologi, mellom eksegese og patrologi, mellom oldkirke og dagens kirke. Bibelvitenskapen har på katolsk grunn oppnådd en balanse som ikke gjør den uforenlig med dogmer, kirkelig og mystisk teologi. Og jeg lærte mye fra Newman under denne prosessen.
8. Jeg ble hentet hjem til Oslo fra Oxford i juli 1977 og begynner å ta del i arbeidet der. Overgangen er brutal og jeg har store tilpasningsvansker. Men undervisning og kirkemusikk setter meg på et riktig spor, og teologisk sett begynner resultatet å komme i form av bøker (se egen lenke: Om mine bøker), først bibelkritiske arbeider, siden også kirkehistoriske og teologihistoriske.
Som resultat av bibelbøkene ble jeg engasjert som vikar på det eologiske fakultet i Oslo, og kom derved den norske kirkelige situasjonen nærmere. Jeg ble aktiv i å undervise vordene prester i den norske kirke. I tillegg blir jeg oversetter i Bibelselskapet i forbindelse med en nyutgivelse av Apokryfene/Deuterokanonikerne (GT).
Men en uro setter inn på midten av 80-tallet og jeg søker meg ut i verden igjen.
Meningen var å dra til Jerusalem - vår ordens studiekloster der - men jeg havnet i Roma, som professor i nytestamentlige studier, med hovedtrykk på johanneisk litteratur og teologi. Og slik hadde det seg at jeg pendler frem og tilbake mellom Oslo og Roma i en årrekke.
Dette ble et givende gjensyn med den klassiske verden.
Å undervise i Skriften midt i middelhavsverdenen var ideellt, viste det seg. Jeg fortsatte å reise i det nytestamentlige landskapet: Hellas, Tyrkia. Italia ble “kartlagt” efter hvert. Studenter fra alle land utgjorde min tilhørerskare, og horisontene ble stadig utvidet. Jeg skriver en doktoravhandling som er tverrfaglig: The Greek Vocabulary of the Roman Imperial Cult and the New testament.
9. Grunnet sykdom og andre inntrufne omstendigheter tok tiden i Roma slutt lenge før beregnet, og jeg fikk en ti års retrett på Lunden kloster - som kapellan der - hvor jeg kunne ta fatt på mange skriveoppgaver, samtidig som undervisning fortsetter i Neuberggaten.
Resultatet ble nye bøker og nye horisonter. Men det teologiske program forblir det samme som jeg mottok fra Littlewood, Squire og Kallistos - mine tre kirkefedre - noe bøkene vitner om. Det er en trilogi om Paulus og hans reiser som begynner å ta form, et diptykon om Johanneslitteraturen, forskjellige teologiske skrifter, og annet.
Så flytter jeg til Voss, hvor jeg i skrivende stund fortsetter å arbeide med bibelske og andre teologiske temaer.
Det er frukten av mye undervisning som skal på trykk, samtidig som interessen for en teologisk syntese begynner å ta form rundt begrepet “teologisk holisme” (som ikke er det samme som holistisk teologi). Dette er den største og mest spennede utfordringen jeg har stått overfor hittil. Et teologisk skjema som skal være altomfattende må bestå av følgende tre komponenter: kosmisk teologi - historisk/global teologi - mystisk teologi. Det gjenstår å utarbeide syntesen i detalj, men en forsmak er utgitt i bokform som en “teologi for det tredje årtusen”.
Holisme betyr helhetstenkning og er ment å skulle sammenfatte det som bibelske og patristiske studier mot en klassisk bakgrunn representerer. Det er derfor en syntese av intellektuelle erfaringer gjort ved klassiske institutter i Norge, ved det teologiske fakultet i Oxford og ved det pavelige universitet Angelicum i Roma. Holisme er en tilbakevenden til det sapientielle og sofiologiske efter en lang og kold historisk-kritisk dusj.
En serie teologiske skrifter er ment å skulle gi et større publikum adgang til foredrag holdt i mange slags fora over lengre tid.
Jeg ble tildelt et statsstipend i 2005.
Tiden vil vise hva som kommer ut av oppholdet her.
