Roma
ROMA - og den klassiske arv
Da jeg begynte å studere gresk og latin på Bergen Katedralskole i 1963, var det en selvfølge at den klassiske arv skulle verdsettes, at det klassiske var klassisk nettopp fordi det ikke bare er et utgangspunkt for vår europeiske kulturarv, men også det ypperste på sitt felt (kunst, litteratur, filosofi, statsmannskunst, osv.). Grekerne og romerne var hevet over kritikk, for å si det slik, nettopp fordi de var klassiske. De utgjorde et ideal vi skulle strekke oss efter, ikke bare studere.
Dette var for så vidt uproblematisk når det kom til litteratur og filosofi, til arkitektur og billedkunst. Men hva med den historiske virkeligheten? Hva med det antikke samfunn? Hva med all imperialismen? Hva med politikerne den gang? Hva med menigmann? Hva med alle de romerske provinsene? Hva med embetsverket? Hva med alle slavene? Hva med klientsystemet?
Slike spørsmål ble ikke reist, hverken på skolen eller på universitetet. Vi oppdaget dem heller for oss selv senere i livet, i sammenheng med modne studier; for mitt vedkommende ble det i forbindelse med studiet av NT. Og da så historien med ett annerledes ut.
Den europeiske tradisjon vi som humanister var oppdratt til å beundre og elske måtte senere leses og tolkes mot en bakgrunn av historisk realitet som var motbydelig, for å si det rett frem. Beundringen for det hedenske og klassiske mennesket ble helt meningsløst straks vi så på konteksten det befant seg i.
La meg sammenfatte dette i noen punkter til overveielse.
For det første hadde vi arvet et syn på hedendommen som i beste fall kan kalles romantisk, i verste fall absurd. For hvordan var dette hedenske mennesket som jo skulle fri oss fra kristendommens tyranni (synd og skyld) og gjøre oss firere?
Det var, ved nærmere eftersyn, et svært ufritt menneske vi skulle beundre: en fange av et syn på verden hvor det guddommelige var en trusel heller enn en help fordi gudene og elementene så og si var identiske størrelser. Det hedenske mennesket er i virkeligheten underlagt skjebnens luner til en grad vi ikke kan forestille oss - fordi vi er barn av kristendommen, opplysningstiden, vitenskap og revolusjoner.
Det hedenske mennesket er full av angst og har et pessimistisk verdenssyn. Egentlig tror de alle at gullalderen ligger i fortiden og at alt går fra galt til verre. Menneskesynet er ikke lysere: menneskeverd og menneskerettigheter er ukjente størrelser. I virkeligheten består livet i å dominere eller eie hverandre, erobre og fange hverandre, kjøpe, selge eller drepe mennesker. Barmhjertighet, medlidenhet, tilgivelse og så videre: alt dette er kristne dyder og antikken helt fremmed. Hedendommen er dyster, fra A til Å.
Unntaket fra regelen er selvsagt filosofene som vågde å frigjøre seg fra gudene, som trodde på menneskets evne til å frigjøre seg (og hverandre) og som var historiens første fritenkere og ateister. Vi leste fra filosofene på skolen og studerte dem ved universitetet, men fikk aldri et klart bilde av den religiøse bakgrunnen de tenker og skriver mot. Vi måtte tvert imot studere gresk og romersk religion som om det var del av den pakken vi skulle beundre og betrakte som klassisk. Festivaler, sibyller, orakler, soningsleker, renselsesofringer: aldri forklarte noen lærer hvor dystert det hele er. Det gjorde heller ikke lærebøkene, de forgudet alt klassisk, uansett hvor forklastelig det måtte være.
Vi ble kort sagt svindlet, lurt og bedratt. Vi ble budt stener for fisk og bedt om å beundre noe som i sitt vesen var dypt forkastelig - hedendommen og det menneskebildet dette avstedkommer.
For det annet var vi fra skoledagene oppdratt til å beundre de verste: maktsyke politikere og brutale generaler.
Vi hadde som skolepensum Xenofons Anabasis og Julius Caesars Gallerkrigene. Vordene humanister ble opplært i en historisk tradisjon (ikke bare av filologiske grunner) som reflekterer noe av det mest brutale og grusomme verdenshistorien kjenner. Julius Caesars erobringer og antikk gresk historie ble servert som “klassiske” i en humanistisk kontekst! Virkeligheten det her handler om er på linje med det verste i moderne krigshistorie, vanligvis langt verre. For skrekkeksempler fra 2. verdenskrig er hverdagskost på den antikke arena: her ødelegges, utryddes og slaktes over en lav sko. Her desimeres og korsfestes i et jevnt trav. Her er “heltene” fra krigshistorien virkelig forbrytere mot menneskeheten, på linje med Hitler og Stalin - men hva gjør det, vi lever i klassisk tid?
I virkeligheten studerte vi og lærte å beundre skurker av det verste slag. Politiske motiver, karrierejag, maktbegjær og rå egoisme er motivet bak krigshistorien i antikken. Athens og Spartas imperium, romerrikets ekspansjon - det hele skjer på beskostning av menneskelig fred og samkvem. De politiske navn vi lærte å kjenne var skurker alle sammen (Perikles, Alexander, Scipio, Marius, Sulla, Caesar - keiserne var ikke bedre, tvert imot). Hva er så “klassisk” ved disse navnene at vi bør se opp til dem? - At de er klassiske kjeltringer, selvsagt. Bare i denne forstand er de nyttige.
For det tredje: hva er så beundringsverdig ved det klassiske samfunn, enten det dreier seg om demokrati eller imperium?
Hvorfor fortalte ikke lærebøkene om sannheten om slavehold, om klientsystemet som tvang og bandt hele samfunnet, om forskjellen på rik og fattig, om hvordan religionen splittet og ikke sammensveiset, om forskjellen på romerske borgere og andre, om religionsformer som ikke var tillatt, om grekernes religionstvang (som gikk ut over jødene)? Samfunnet var like usikkert og skjebnetungt som verdensanskuelsen og menneskesynet var det. Hva med alle de barn som ble satt ut for å dø? Hva med medfødte forskjeller på de som fikk leve? Hva med manglende sosialomsorg? Hvor ble ekteskapsløftene av? Hvorfor er sakral prostitusjon så veldig “klassisk”?
Uansett hvilken sektor i samfunnet vi oppsøker så vil vi møte veggen: den hedenske antikk er en fornektelse av alt vi i den moderne verden tror på. Det “klassiske” har i bunn og grunn negative fortegn, ikke omvendt. Vår humanistiske utdannelse er derfor et eneste stort bedrag, når sant skal sies.
For det fjerde: hva med de gamle som miljøverstinger?
Vi leste og studerte før vi ble miljøbevisste i Norge. Altså fikk vi ikke med oss at romerne tømte middelhavsverdenen for ressurser: gull, sølv, bly, edle stenarter, osv. Dessuten ødela de vegetasjonen i strøk der denne trengtes mest (i varme strøk). De tok ingen hensyn, målsettingen var like egoistisk her som på den historiske arena. Men vi som ser på hvordan jorden i dag tømmes for sine ressurser - er vi de rette til å kritisere de gamle?
I denne sammenhengen spør vi: hva med de gamles forhold til dyr?
Her gjelder det samme som i forhold til miljøet, for de (romerne) tømte middelhavsverdenen for villdyr ettersom behovet for underholdning ble stadig større. Hvor stor prosent som overlevde transporten inn til de store byene, kan man bare spekulere over. Hunder ble brukt som kampdyr i krig. Elefanter ble slaktet i arenaen til folks forlystelse.
Hva med rettsvesenet? Hvorfor forklarte ingen oss at festivaler og såkalte “leker” hadde en fast post på programmet som var henrettelse av fanger, vanligvis ved hjelp av ville dyr, gjerne også i fiktive kamper mot profesjonelle gladiatorer? Hva med straffer som galeier og gruver? Hva med korsfestelsesmetoden? Hva med lemlestelse og stening?
Skal alt dette også forstås som “klassisk”?
Nei - de står til stryk alle sammen, enten de sloss eller administrerer, leker eller dømmer.
Er det overhode ikke noe positivt å si om den antikke kulturarv?
Jo - til den grad det handler om kultur.
Det er andre områder enn de vi har nevnt ovenfor som gjør antikken utholdelig for mennesker i dag. Vi beundrer med rette grekernes arkitektur og potrettkunst, skjønt den siste er sterkt idealisert. Vi beundrer også romernes kunstneriske realisme og deres evner som ingeniører på en stor skala; akvedukter og vanndistribusjonen i byene vitner om alt dette. Men slike evner forutsetter matematiske ferdigheter, og her imponerer de også. Astronomi henger sammen med matematikk og får oss mang en gang til å heve øyenbrynene over hvor langt de var kommet.
Et besøk i Pompeii eller Herculaneum introduserer oss for malerkunsten som prydet rike hjem. De samme hjem hadde sentraloppvarming og private bad - en slik eksistens hadde ikke de arbeiderne på gårder rundt om som muliggjorde luksus i byene.
Vi kunne fortsette listen over antikke dyder, men lar det være. Grunnen til dette er ganske enkelt at disse aldri ble fremhevet i alt det “klassiske”. Det vi lærte å beundre var de sider ved saken som vi har nevnt som eksempler på hvor negativt ordet “klassisk” må forstås i dag. Bilder kan derfor modereres noe, men ikke så mye at dydene oppveier lastene. Antikken er og forblir oss en fremmed og ubehagelig verden. Dette har arbeidet med tekster i NT lært oss, ikke humanistisk skolegang og universitetesstudier. Det var teologistudiet - særlig arbeidet med Skriften - som viste oss sannheten om antikken, ikke de klassiske studier.
Opplysningtidens store historiker Gibbons tese var at kristendommen ødela antikken ved å rive bort det hedenske grunnlaget som denne var tuftet på. Kristendommen var skyld i romerrikets fall, dette er hans teori.
Det motsatte er selvsagt tilfellet.
Det er det kristne imperiet som bringer sivilisasjon til barbarene i det femte og sjette århundret - det hedenske imperiet hadde falt uansett.
Men hele teorien om et romerrikets “fall” er blitt avlegs med årene, nettopp fordi det ikke dreier seg om fall, men transformasjon - historiske metamorfoser. Og kristendommen er nøkkelen til hvordan dette lot seg realisere på europeisk grunn.
“Klassisk” er et tvetydig ord, skal vi være ærlige. Det mest positive ved ordet er alle de uttrykk for vertikale dyder som er relevante i en humanistisk sammenheng. Men resten - det horisontale og historiske - er like ille som det verste fra moderne tid.
For antikkens vedkommende er det kristendommen som er lyspunktet og viser oss et håp for fremtiden.
Men dette var ikke den lærdom vi mottok fra våre skolemestre og universitetslærere. De sto i en tradisjon som heller så kristendommen som den store ødeleggende faktor i antikken, den som stengte eller rev templer, knuste statuer, brant bøker, stengte filosofskoler, endte festivaler og leker, som avviklet gladiatorkamper og dyrekamper.
Vil man virkelig forstå ordet “klassisk” må man lese det de første kristne skrev. De gir oss et helt nytt perspektiv på antikken, fordi de ser denne fra en helt ny synsvinkel.
ROMA - fra periferi til sentrum:
Hedninger og kristne i samme by
Denne lenken vil kommentere forskjellige aspekter ved det gamle Roma, hedensk som kristent. Roma er sentral både i et klassisk og i et kristent perspektiv, og begge sider skal belyses i kapitlene som følger.
I mine reisebrev fra Roma - På sporet av de første kristne bind I: Roma - som vil bli lagt ut på denne hjemmesiden, beskriver jeg de forskjellige etapper i mine oppdagelser av denne byen, som er verdens største museum. Eventyret begynner i 1966 og varer til denne dag.
Jeg kom dit som artianer og fortsatte å reise dit som klassiskstuderende (på 60-tallet). Som teologistuderende (på 70-tallet) førte også veien til Roma, for så å bli mitt hjem (på 80-tallet) da jeg underviste i nytestamentlige disipliner ved Angelicum. Fra 90-tallet av er jeg blitt brukt som guide av forskjellige grupper.
Alt i alt dreier det seg om en hovedåre i mitt studieliv, om enn ikke den eneste (andre antikke byer av stor verdi er Jerusalem, Athen og Konstantinopel - de vil også bli tilgodesett med et bind reisebrev hver). Men Roma er den eneste av de antikke storbyer som med årene er blitt et slags hjem, som jeg derfor kjenner best og som jeg elsker å vise frem for besøkende. Når dette lar seg gjøre, er det fordi her er en blanding av gammelt og nytt som er unik i en historisk sammenheng.
Det personlige innslaget lar seg spore i det utvalg og de synsvinkler som ligger til grunn for tekstene i denne lenken. Min egen historie som klassiker og teolog er nøkkelen til hvorfor “mitt” Roma ser ut som det gjør. Siden undersøkelsene har pågått ubrutt siden 1966, har mitt bykart bare vokst og vokst. Lenken vil trolig også vokse med tiden.
Tekstene nedenfor er ment som et kompass i gammelt terreng. I første omgang dreier det seg om en enkel introduksjon til Byen.
Det står så mye tilbake av den antikke by at historiske vandringer er mer enn en mulighet: faktisk dumper du over de gamles verden overalt hvor du går. Dessuten ligger den og venter på deg under dine føtter dersom du gir deg tid til å gå under jorden (noe som er mulig på svært mange steder).
“Den evige stad” betyr opprinnelig at alt i Roma er i bevegelse: gjennom seklene har stener og gjenstander flyttet på seg, fått ny tilhørighet og en annen kontekst - men det er de samme elementene du finner overalt. En trappe, en fontene, en statue, en bygning - de lar seg alle flytte på, men de forlater aldri byen, Urbs Roma, som den stadig kalles. Andre slags forandringer hører også med: templer er blitt til kirker, gamle hus ligger i dvale under nyere konstruksjoner og venter på at arkeologene en dag skal frigjøre dem. - Det er ikke en eneste av byens regioner som ikke er full av hemmeligheter av historisk art: mange av disse ligger opp i dagen og er ikke til å unngå, andre ligger under jorden og venter på at vi stiger ned for å oppsøke dem - noen er ennå ikke oppdaget...
La oss se på noen opplagte sider ved byens antikke historie.
Den besøkende bør først av alt være klar over at byen er en gave fra vulkanen i Albano og elven Tiberen. Sammen har disse to gitt landskapet den eiendommelige utforming som vi finner i dag. Vulkanen har overfyllt Latium-sletten med vulkanske porøse stenarter, mens Tiberen og dens mange sideelver har gitt landskapet dets klassiske form fordi vannet har gravd ut grunnen. Romas 7 høyder er blitt til på denne måten, men i dag er det ikke så mye tilbake av disse forskjellene i terrenget, daler og senkninger som vannet engang skapte er med tiden blitt gjenfyllt av rusk og rask, som følge av naturkatastrofer, erobringer og andre ødeleggelser.
Skal vi ned til det antikke gulvnivået i dalsøkkene, må vi langt ned: 11 m. under S. Clemente, 13 m. under S. Pudenziana, 9 m. under Circus Maximus, 5 m. under Via Lata (Via del Corso), 4 m. under Petersplassen, osv. Tiden har utradert forskjellene mellom høydedragene ved å fylle dalsøkkene opp. Ca. 1000 f. Kr. ville hele landskapet sett annerledes ut, og ca. 500 f. Kr. ville det samme landskapet vært lett gjenkjennelig. Men allerede fra 100 e. Kr. av utraderes forskjellene i stigende grad.
Stenbrudd under disse høydene finner vi overalt: de mest synlige er langs østveggen av Kapitol, men i prinsippet foreligger de overalt.
Republikkens Roma er ikke så synlig som senere strata, men spor dukker opp her og der. Straks man gir seg til å se efter, er disse sporene faktisk ganske tallrike.
Bymurene står det ikke så mye igjen av, men noen svært synlige rester er å finne ved vestenden av Aventino, på Piazza Magnanapoli, og langs inngangen til Termini (samt under denne). Rester av høyblokker og privathus finner man overalt. Likevel er det klokt å lete efter republikkens Roma i alle de stenbrudd som vi finner rester av i de høydene.
Et tydelig minne om republikken er de gamle templer og tempelrester som vi finner på Forum Bovarium og på Largo Argentina. De vitner om tiden før man bygget i marmor og travertin. Andre slike tempelrester er å se på Kapitol, under Palazzo dei Conservatori og det gamle rådhuset.
Husrestene ligger begravd under senere bygg. Noen eksempler på dette er lett å finne på Palatinen, men disse krever ekstra tillatelse å besøke. Siden Byens befolkning eksploderte mellom 100 f. Kr. og 100 e. Kr., er det bare å vente at rester av republikanske bygårder (insulae) er å finne under nyere. Dette ser vi eksempler på under S. Anastasia og SS. Giovanni e Paolo.
Et morsomt sted av eldgammel avstamming (kongetiden)er selvsagt Mamertinum, statsfengslet ved foten av Kapitol. At det her dreier seg om en gammel cisterne, er det ingen tvil om, vannkilden er godt hørbar. Men den fikk ny funksjon under republikken og fortsatte som fengsel antikken ut.
Keisertidens Roma er langt mer synlig.
Denne etappen stikker hodet - eller hodene - frem stadig vekk, og det er disse restene turister gjerne fråtser i, siden det er så mye av dem. Faktisk dekker den perioden vi kaller keisertiden ca. 500 år: senromerriket og det kristne imperiet er like godt belagt som tiden fra Augustus til Konstantin. Det er en storhetstid vi ser restene av, mange monumentalbygg står der den dag i dag.
All denne prakten kommer til en dramatisk slutt under folkevandringene og de ødeleggelser disse fører med seg. Fra da av er det særlig den kirkelige byggeaktiviteten som dominerer bybildet.
Det viktigste aspektet ved mine undersøkelser er imidlertid av en annen art enn det vi hittil har nevnt. Det mest spennende for en teolog er selvsagt sporene av de første kristne i Byen. Og disse må vi forsiktig flette ut av den store sammenhengen som de er del av.
Et par sider ved saken bør understrekes.
Hedningenes Roma er tiden fra grunnleggelsen og til hedendommen ble avskaffet i 380-90 e. Kr. De kristnes Roma sameksisterer med den hedenske byen i begynnerstadiet, men frigjør seg gradvis og får selvstendig form.
Det er samspillet mellom de to og kirkens selvstendiggjørelse som har vært tema for mine første turer for et norsk publikum. Eksempler på dette er lagt ut under samme lenke på denne hjemmesiden. Kristendommen får først et offentlig ansikt efter Konstantins omvendelse, og det som begynner som byggeaktivitet i periferien fortsetter å spise seg innover mot bykjernen i århundrene efter. Hele denne utviklingen er spennende å iaktta, og materialet til rådighet er overveldende stort.
Mest fascinerende er kanskje tradisjonen om huskirkene.
Disse er gamle bygårder, kanskje også et og annet privathus, som er blitt brukt som huskirke i tiden før Konstantins maktovertagelse. De bærer gjerne huseierens navn: titulus Pudentis, titulus Chrysogoni, titulus Anastasiae, titulus Ciciliae, titulus Praxedis, osv. De er mange i tallet. Men arkeologien kan ikke bevise at noen av disse bygningene er blitt benyttet til kirkelige formål. Beviset ligger heller i det faktum at det over disse stedene ble reist kirker på 300- og 400-tallet, kirker som har bevart de gamle huskirkenes vertsnavn. Bygningsrestene under disse knytter oss derfor direkte til stedets tidlige kristne anvendelse.
Jakten på disse gamle møtestedene - domus ecclesiae - er særdeles spennende for besøkende i Roma. Dessuten sier de oss mye om konsentrasjonen av kristne i byen. De historiske tradisjonene kan dessuten suppleres av katakombene som gav de forskjellige strøk gravplass til de troende. Viktigst av disse er katakombene langs Via Appia (for kristne fra Porta Capena og Subura), Via Aurelia (som betjente Trastevere) og Via Nomentana (som dekket Via Lata og Marsmarken).
Sammenstillingen av katakomber og huskirketradisjonene gir oss et kart over kristendommens utbredelse i byen i tiden før og efter Konstantin.
Jeg har allerede behandlet Roma i diverse bøker. Roma og de første kristne handler om det første århundre og den senere overgangen fra hedensk til kristen by. Romanen Solgudens hevn er et drama fra fremtiden som utspiller seg på tuftene av fortiden. Med Paulus i Italia går i historisk detalj hva apostelens opphold i byen angår. Reisebrevene er omtalt ovenfor.
Denne lenken er ment å skulle utfylle og supplere det som kommer til uttrykk i bøkene. I og for seg er dette en aldri avsluttet prosess. Roma blir man aldri ferdig med, selv om det bare er det antikke Roma som fokuseres. Den antikke byen har dessuten et Janusansikt: hedningenes og de kristnes Roma - samme by, men likevel forskjellig.
ROMA
- EKSKURSJON 2003
Denne ekskursjonen konsentrerte seg om hvordan det kristne Roma vokste frem.
Tekstene er ment som en kort håndsrekning til dem som er interessert i de eldste kirkene i byen, og deres forgjengere - huskirkene.
1) INNLEDNING
Begynnelsen på et kristent nærvær i Roma finner vi trolig i Trastevere, alle fremmedarbeideres og innflytteres distrikt (regio XIV). Når de første kristne kom dit, vet ingen, men det skjer kort tid efter Jesu død: mellom 30 og 40. Det er mest sannsynlig at disse er jøder, fra Palestina og de østlige provinsene. Ergo finner vi dem som del av Romas synagogeverden, og de fleste av disse lå nettopp i Regio XIV. Skillet mellom synagogen og kirken følger senere, kanskje mot slutten av 100-tallet, men vil ha variert fra sted til sted.
Det første vi hører om de kristne fra romersk hold er noen linjer hos historikeren Suetonius Tranquillus som sier at keiser Claudius utviste jødene fra Roma "på grunn av bråk forårsaket av en viss Krestus". Dersom dette er en referanse til Kristus (Krestus er et vanlig nok slavenavn), kan årsaken være friksjoner mellom kristne og ikke-kristne jøder i synagogene, slik vi ser det i de østlige provinsenes synagoger hos Lukas (Apostlenes Gjerninger). Opplysningen hos Suetonius bekreftes av NT: ekteparet Aquilas og Prisca (fra Pontos) kom fra Roma til Korint hvor Paulus møtte dem. Som alternativ til synagogen vil de kristne ha brukt hjemmene som møtested for spesifikt kristne riter, slik vi for eksempel ser det av Paulus' korrespondanse med korinterne.
Det neste er en alvorlig episode som ikke omtales i NT, men som er beskrevet i detalj hos historikeren Cornelius Tacitus - Romas brann i 64. Store deler av byen strøk med, og av en eller annen grunn fikk de kristne skylden. Forfølgelsens varighet er ukjent, men det er trolig tale om flere år. Antall drepte kristne er sikkert overdrevet hos Tacitus - ingens multitudo - men de var mange nok til at hendelsen ble husket. Det fremgår av Tacitus' beretning at det dreier seg om mer enn kirkens ledere. Siden Circus Maximus lå i aske efter brannen, benyttet man Caligulas og Neros circus i Vatikanet (keiserlig eiendom) til festeligheter der man henrettet syndebukkene (skildret i detalj av Tacitus). Det er en vanlig antagelse at Peter og Paulus ble drept i kjølvannet av denne forfølgelsen. Men det er ikke tale om regulære og systematiske kristenforfølgelser: resultatet av brannen er av lokal art, ikke rikspolitisk.
Den neste syndebukk i et kirkehistorisk perspektiv (sml. Eusebius) er keiser Domitian. Men det er få eller ingen antikke historikere som er villige til å forsvare denne teorien i dag. Domitians såkalte "forfølgelse" er det nesten bare eksegeter som opererer med i dag. Et spørsmål i denne sammenhengen er selvsagt mordet på fetteren Titus Flavius Clemens, men det dreier seg trolig om jødiske sympatier (Domitian var meget skeptisk til alt som smakte av jødedom - husk: det var faren og broren som slo ned opprøret i Judea og ødela Jerusalem).
Historien om de "sporadiske martyrier" (ikke forfølgelser, de er systematiske) er vanskelig å følge. Tradisjonene fra oldkirken hevder at nesten samtlige paver/biskoper var martyrer, noe som ikke er tilfellet. Likeledes kryr det av martyrnavn fra alle perioder, men det er kun tale om større tall under de systematiske forfølgelsene vi forbinder med keiserne Decius, Valerian og Diokletian, til en viss grad også Maxentius. For Valerians vedkommende er det helst tale om kirkens ledere heller enn de troende som sådan. Decius og Diokletian forsøkte å tvinge et større antall til å vise lojalitet mot staten ved å ofre, og her oppstår problemet med de frafalne (lapsi). Men i den østlige delen av riket er situasjonen alltid verre enn i Roma, og forfølgelsene varer lenger (under Galerius, f. eks.). Likevel oppdager vi i martyraktene (Polykarp, Plinius' brev, o.a.) at det refereres til et forbud mot kristentroen, uten at vi vet når og hvordan dette oppstod (den gamle teorien er at dette fulgte som resultat av Neros forfølgelse i Roma).
Det er for Romas vedkommende likevel tale om lengre perioder med fred for de kristne, særlig efter Decius, men også tidligere på 200-tallet. I det 2. århundre er sporadiske martyrier et unntak (skjønt vi finner flere slike utenfor Roma). I tiden før og umiddelbart efter Decius' og Valerians forfølgelser er det at Kirken får tid til å vokse. Dette gjelder både organisasjonen inad i byen og administrasjonen av katakombene rundt den samme. Det er i denne tiden at huskirkene vokser i tall og at kirkens organisasjon får klare konturer (biskop, prester, diakoner). Huskirken er igjen del av arven fra jødedommen ("fra huskirke til kirkehus").
Katakombene gir oss et bilde av kristen tro og praksis gjennom all kunsten (freskene). De viser oss en sakramental praksis (dåp og nattverd), en kristen tolkning av GT (allegorier og typologi), helgener, fremfor alt martyrer. Det er vanskelig for oss å skjønne i hvor stor grad martyrenes eksempel preger hele den kristne topografi i Roma (på gravinnskriftene står bokstaven M - martyr - efter deres navn), men de fleste av dem er oss ukjente. Deres ben ble først gjenstand for kult i selve katakombene, senere ble de flyttet inn i byen til de nye kirkene som biskopene reiste. Det er ingen grunn til å tro at vi i dag kjenner alle katakombene rundt byen, faktisk har nye dukket opp med jevne mellomrom i løpet av de siste tre hundre årene.
Toleranseediktet i Milano i 311 satte en stopper for forfølgelsene i den vestlige delen av riket (men de fortsetter i den østlige). Fra nå av skyter byggeaktiviteten fart: først er den perifer (rundt byen: gravmausoleer, Lateranet og S. Croce), senere dekker den stadig nye områder av byen. Til sist stenges templene og noen av dem blir omgjort til kirker (det er de som står i dag).
Konstantin den stores byggeprogram er omfattende i Roma, men den kristne delen av dette ligger i periferien av byen (her hadde han lite valg: sentrum var hedensk og det tok århundrer for kristendommen å trenge inn hit). Dette skaper senere et problem for Laterankirkens vedkommende: den ligger for langt borte fra sentrum til å fungere godt som domkirke. Opprinnelig fant all dåp sted i baptisteriet til Laterankirken, men dette blir for upraktisk (fjerntliggende) og man begynte å bygge baptisterier også til andre kirker (sml. S. Marcello ad Corso). Det er en form for basilika-bygg vi finner i utallige utgaver, og denne er tatt fra palassenes audienshall, siden dette var det mest tjenlige: en større hall med apsis og sideskip (en basilika som den i Trier er et godt utgangspunkt, men vi finner det samme i Domitians palass på Palatinen).
Det var Peterskirken som ble det populære stedet, og pavene forlot Lateranet efter perioden i Avignon (1300-tallet). Det samme er faktisk tilfelle i dag: Lateranet har aldri oppnådd i bli et populært sted, i motsetning til Vatikanet.
Men det er ikke bare biskopene som er bygherrer. Også rike enkeltindivider reiser basilika-kirker. Vi kjenner byggherrene til S. Vitale, S. Sabina, SS. Giovanni e Paolo, osv. Det dreier seg om rike personer som på denne måten gjør en innsats for lokalkirken. Enden på all denne byggeaktiviteten er at kristendommen spiser seg innover i den gamle bykjernen til den dekker hele byen. Utviklingen kan godt beskrives som med uttrykket "fra periferi til sentrum".
Aller sist kommer den utvikling at enkelte templer blir omgjort til kirker, de andre forfaller og blir revet. Hedenske ofringer ble forbudt under Theodosius I (mot slutten av 300-tallet) og slik fikk den gamle kulten et nådestøt. Samtidig blir den religiøse kalenderen kristnet ved at viktige datoer og fester blir omgjort til kristne minnedager, igjen står martyrene sentralt i denne utviklingen. Mest kjent er feiringen av Jesu fødsel som forskyver feiringen av Sol Invictus 25. desember.
Det er umulig å besiktige mer enn noen få eksempler på denne lange utviklingen. Materialet er svært omfattende, for de gamle bygget på den måten at gamle bygningsrester ble brukt som fundament for nye - man ryddet ikke byggeplassen i moderne forstand. Ergo ligger huskirkenes verden under våre føtter når vi beveger oss rundt i den evige stad. I tillegg til katakombene og basilikakirkene har vi derfor et svært stort forråd av gamle møtesteder - privathus og leiegårder - hvor et kristent nærvær har vart i århundrer og senere bidratt til å gi nye kirkebygg navn fra tiden under hedendommen.
2) ROMAS KRISTNE TOPOGRAFI
Romas urkristne og oldkirkelige topografi("stedsbeskrivelse"/plassering på kartet) viser oss at de første kristne hørte til i Trastevere, Augustus' XIV region. Så vokser bevegelsen seg innover i byen, for eksempel til Subura og strøk langs Via Lata (Via del Corso). Andre tyngdepunkter blir regioner som Porta Capena og Regola, distrikt som var preget av innvandrere og fremmearbeidere, med et stort innslag av jøder og andre orientalere (men i prinsippet kom de fra alle deler av riket). Vår sikreste indikator på spredningen er tradisjonen fra "huskirkene": de 25 opprinnelige "sogn" - møtesteder i privathus (vanligvis leiegårdene) rundt om i byen. Disse finner vi over et stort område, også midt i bykjernen (disse blir senere omgjort til basilika-kirker). Det er i tiden efter at templene ble stengt (ca. 390) at den store byggeaktiviteten i sentrum er å spore.
Men mellom huskirkene og biskopenes basilika-kirker ligger keiser Konstantin den stores byggeaktiviteter. Disse dreier seg stort sett om gravmonumenter i det som kaltes "det grønne beltet": i periferien av det gamle hedenske sentrum (Lateranet, S. Croce, Vatikanet, og alle de basilikaer som er knyttet til martyrenes gravsteder langs hovedveiene ut av byen: Via Appia, Via Latina, Via Ostiensis, Via Nomentana, Via Casilina, Via Tiburtina og Via Aurelia).
Det tredje og siste aspektet av Romas kristne topografi gjelder alle de katakomber som omkranser byen, ca. 50 i tallet (i tillegg kommer de jødiske katakombene: 10-12). Disse ligger også langs hovedfartsårene og er forklaringen på hvorfor de konstantinske
gravmonumentene ligger som de gjør: de har alle tilknytning til en av martyrenes gravsted (S. Marcello, S. Sebastian, S. Agnese, S. Priscilla, S. Calepodius, S. Callisto, o.a.).
Alt i alt kan vi si at rundt år 500 er hele Roma blitt kristent terreng. Denne kirkelige "maktovertagelsen" er godt forberedt gjennom et usynlig nettverk av huskirker som efter Konstantin blir til basilika-kirker. I tillegg kommer de konstantinske stasbyggene og katakombene. Årene 300 til 500 viser altså en synliggjørelse av strukturer som for så vidt allerede forelå i hedensk tid.
3) PETER OG PAULUS I ROMA
Tradisjonene om de to "apostelfyrstene" er rike: begge navn er knyttet til mange steder i byen, fortrinnsvis steder som angår deres martyrium. Deres død er en direkte konsekvens av Romas brann - i år 64 - og den lokale og høyst spesielle forfølgelsen av de kristne i Roma som fulgte i kjølvannet av denne.
For Paulus' vedkommende er det stedet der han arbeidet - i seilmakernes distrikt - som knyttes til kirken S.Paolo a Regola nær Tiberberdden (utgravningene viser romerske hus unde kirken). Han skal være blitt halshugget utenfor byen, der abbediet Tre Fontane ligger i dag, og ble begravet i den lille gravplassen ved Via Ostiense (hvor vi finner S.Paolo fuori le Mura), hvor Konstantin reiste en mindre helligdom over apostelens grav (senere ble den store kirken btgget). Her ligger helgenens ben i et skrin som befinner seg like under høyalteret i den gedigne basilika som erstattet det opprinnelige bygget (graven er i dag avdekket slik at publikum kan se ned i den). Av alle tradisjonene om Paulus i Roma er det bare denne siste som kan verifiseres av arkeologien.
For Peters vedkommende er stedene som knyttes til hans navn tallrikere. På Via Appia ligger den lille kirken "Domine, quo vadis" (skjønt denne ikke er gammel), lenger inne i byen ligger Fasciolas titulus-kirke, det mamertinske fengsel er del av Peterslegenden (og av Paulus'), og stedene vokser i tall eftersom århundrene forsvinner. Viktigst i denne sammenhengen er selvsagt Peters tradisjonelle gravsted langs det nord-vestlige hjørnet av det circus som Caligula og Nero hadde bygget i Vatikanet (av det enkleste slaget, sml. Isola Sacra-graver). Her var det Konstantin lot reise det første æresmonumentet over graven, det vi ser i kirkens "confessio" (krypten foran og under det senere høyalteret). Arkeologene gjorde sensasjonelle funn på stedet mot slutten av 1930-tallet.
4) MARTYRENE
Martyrene er mer avgjørende for kristendommens historie i Roma enn vi oftest er klar over. Selv om deres tall er svært uklart, hersker det liten tvil om at martyrenes eksempel har vært en hovedfaktor i å bevare troen levende i vanskelige tider (slik vi også finner det i moderne kirkehistorie, f. eks. flere steder i Orienten). Vi taler om to slags forfølgelser, og disse har ikke noe å gjøre med Romas brann (som er et tilfelle for seg).
Den første er de "sporadiske" forfølgelsene. Disse skjer uten direkte sammenheng med hverandre, ujevnt og med stor avstand i tid (og sted). Det er ikke tale om mange ofre, men et navn her og et der. Likevel har de vært viktige i rikshovedstadens religiøse historie. Det er ikke tale om at visse keisere er forfølgere og andre ikke, det er noe som kommer senere. Vi finner at den såklate forfølgelsen under Domitian er en forlatt teori av moderne historikere, men at det skjedde sporadiske martyrier under de såkalte "gode" keiserne som Trajan, Hadrian, Antoninus Pius og Marcus Aurelius. Kirkehistoriske kilder ser det gjerne slik at det er Nero som er vendt tilbake hver gang kristne blir drept.
De systematiske forfølgelsene er en helt annen historie. De begynte under Decius (249-51) og fortsatte under Diokletian (særlig i 303) og Maxentius, like til toleranseediktet i Milano (312) satte en stopper for disse. Her dreier det seg om mange navn, kjente og ukjente, og de forklarer mye av byggeaktiviteten i årene som fulgte. For å skjønne sammenhengen i disse forfølgelsene er det viktig å være klar over at riket var truet fra flere hold på denne tiden og at staten og dens religion hørte nøye sammen i offisiell politikk. Forfølgelsene var kortvarige, men blodige. Særlig var Diokletians progromer lammende for Kirkens liv (for eksempel ble bispestolen stående ubesatt i flere år).
5) HUSKIRKER
Den tekniske betegnelsen på huskirkene er Domus Ecclesiae - Kirkens hus/huskirke. Det dreier seg om møtestedene for de første kristne rundt om i den antikke verded, og det er da tale om private hjem, ifølge gammel tradisjon (se f.eks. Paulus' korrespondanse med korinterne). Det foreligger derfor to muligheter: et litt romslig privathus (slik vi finner det i den østlige delen av riket, som i tilfellet Korint) - en etasje eller leilighet i en boligblokk (insula), som var det vanligste i Roma. Privathus (domus) finner vi f. eks. under S. Clemente og S. Cecilia, mens leiegårder (insulae) er langt det vanligste (og nevnes som møtested for kristne i Apostlenes Gjerninger 20: 7-12). På Konstantins tid var det rundt 44.000 insulae og ca. 1.77 privathus i byen ifølge denantikke kataloger.
Det er altså bygningsrester av privathus og leiegårder vi finner under de kirkebygg som senere ble reist over steder der menighetene hadde møttes i hedensk tid. Et trekk som går igjen er at det er vann (bad) i nærheten - noe de trengte på grunn av enkelte riter. Men mange privathus og leiegårder hadde private bad på stedet, så det ene utelukker ikke det andre.
Siden huskirkene gjerne ble kalt efter navnet på eieren, finner vi dem i dag i forbindelse med navn som Lucina, Fasciola, Clemens, Pudens, Crisogono, Cecilia, Anastasia, Marco, Marcello, osv. - eller med helgen/martyrnavn som SS. Giovanni e Paolo. Det forholder seg derfor slik at utgravninger under de kirkebygg som ble reist på stedet (eller like ved) av biskopene efter Konstantin, viser rester av insulae eller domus. Men det er umulig å si med sikkerhet om vi faktisk ser rester av møterom (unntaket er kanskje Giovanni e Paolo og S. Martino, muligens S. Clemente). De kristne gjorde som jødene og omdannet huskirken til kirkehus: de ombygget et hus/leiegård slik at to etasjer ble slått sammen og ble en sal, lik synagogene. Fra gaten så det altså ut som et vanlig hus. Da kirker ble reist over stedet, ble de gamle bygningene brukt som fundament - følgelig er det mulig å se restene av disse den dag i dag, tomten ble ikke "ryddet" i moderne forstand.
6) KATAKOMBER
Rundt bykjernen finner vi over 50 katakomber. De aller fleste av disse er kristne (også med hedenske graver) mens ca. 10 er jødiske (de fleste av dem er blitt ødelagt i moderne tid). De kristne katakombene fungerte som gravplasser utenfor bymurene og var utgravd i den myke og vulkanske stensorten som omlandet er så rikt på. De oppstår i det 2. århundre og blir benyttet til ut i senantikken (efter kristningen av riket), da de gradvis tømmes, gjenfylles og langsomt blir glemt. Under barbarenes herjinger ble de utsatt for mye plyndringer.
Det er særlig i 3. til 6. århundre at de kristne benytter seg av denne begravelsesformen. Siden dette også er tiden for sporadiske og systematiske forfølgelser, skjer det at martyrene blir gravlagt sammen med andre. Egentlig går det slik til at mange ønsker å bli gravlagt nær martyrene, og slik vokser denne del av katakombene, som igjen får navn efter martyrene (Agnes, Domitilla, Sebastian, Priscilla). Helst ønsker man å bli gravlagt så nær helgenen/martyren som mulig. Katakombene er svært viktige på grunn av all den tidlige kristne kunst som finnes der, og enkelte er svært rikt dekorert (S. Priscilla, katakomben på Via Latina, sammenlign også med nekropolen under Peterskirken). Kunsten er nærmest en slags håndbok i tidlig kristen tro (billedkatekisme) og gir de første kristne i Roma både en røst og et ansikt.
Under invasjoner og folkevandringer blir martyrenes ben flyttet fra katakombene og inn i byen, til kirker som biskopene var begynt å reise. Av og til bygget man en kirke (basilika) over martyrens grav (som i S. Agnese) eller en underjordisk basilika som del av hele gravkomplekset (SS. Nereus et Achilleus).
Da katakombene ble "gjenoppdaget" gjorde italienske arkeologer sensasjonelle funn (som i tilfellet S. Cecilia og pavekrypten i S. Callisto). Bare et fårtall av katakombene er tilgjengelige for besøkende i dag.
7) KONSTANTIN DEN STORE (306-337)
Konstantin innså tidlig nødvendigheten av å alliere seg med de kristne, som til tross for Diokletians og Maxentius' forfølgelser var en sterk og sammenføyende faktor i riket. Hans egne religiøse overbevisninger er vanskelig å bli klok på: sannsynligvis nærmer han seg kristentroen fra et hedensk synspunkt og blir først gradvis den første kristne keiser.
Hans første tiltak for å styrke Kirken var en rekke bygg på eiendommer som tilhørte hans familie (Sta Croce, f. eks.) eller som hadde tilhørt Maxentius og som var blitt konfiskert eiendom efter dennes død, mens andre igjen var statens gods. Fremst av disse var Laterankirken, som er det første store kirkebygg i Roma, og den eneste kirke Konstantin bygget (Sta Croce er et slags privatkapell i keisermorens palass).
Dernest følger en rekke gravkirker i basilikaform. Disse ble reist nær martyrenes graver, som igjen befant seg i en eller annen katakombe i omkrets av byen. Her bygget han gjerne også mausoleer for medlemmer av keiserfamilien. Disse er: Peterskirken, S. Agnese, SS. Marcellino e Pietro, S. Sebastian, en basilika i Villa Gordiani og flere andre. Dette er ikke kirkebygg, men gravplasser for dem som ønsket å bli gravlagt nær martyrenes graver. S. Paolo begynner sin historie som et beskjedent kirkebygg, nesten et slags kapell, men ble ombygget og sterkt utvidet under Konstantins sønner. Konstantins interesse for Roma avtar straks han har grunnlagt en ny hovedstad ved Bosporos og dete r der han fortsetter sin byggeaktivitet.
Konstantin forsøkte aldri å avvikle hedendommen, dette er noe som først kommer under det theodosiske dynasti (i årene 380-400). Selv da ble templene ikke revet eller omgjort til kirker. Denne siste utviklingen følger senere, og det første tempel som ble omgjort til kirke var Pantheon (i 609). Da var man allerede begynt å rive de gamle templene og benyttet materiale derfra til nye bygg, men en del av dem ble reddet for eftertiden.
8) BISKOPER SOM BYGGHERRER
Efter Konstantin begynte en større byggeaktivitet, og denne beveget seg stadig innover i bykjernen, det gamle hedenske senteret. Konstantin hadde selv holdt seg i periferien av byen med sine monumentalbygg (det såkalte "grønne beltet"), men snart er det ikke påkrevd med slike hensyn: kristendommen er kommet for å bli.
De første kirkebygg er alle av basilika-typen, en hall med med apsis, gjerne med flere skip (arkitekturen er tatt fra palassenes audienshall). De reises over steder der huskirkene - domus ecclesiae - hadde vært (i privathus og leiegårder), og slik blir de titulus-kirker (S. Marco, S. Marcello, osv.). De fleste av disse gamle "sognekirkene" (= huskirkene/kirkehus) fortsetter å fungere parallelt med at man bygger kirker (ifølge enkelte autoriteter grunnlegges det fortsatt nye ved siden av de nye kirkene). Det er gjerne hus med en større sal som blir ominredet til kirke (med apsis og sideskip), kanskje også et diakonia (kirkelig sosialsenter, som i tilfellet S. Maria in Via Lata, S. Theodora, S. Susanna, o.a.). Med andre ord er ikke de nye kirkebyggene så svært nye likevel.
Men restene av de gamle kirkehusene fjernes ikke helt: de brukes som fundament for nye bygg og fylles igjen. Derfor er det mulig å finne romerske domus eller insulae under de elste kirkebyggene, slik arkeologien viser oss. Men bevis for en huskirke, eller en ombygging til kirkehus (dvs. med sal som dekker to etasjer i en leiegård eller et privathus) er vanskelig å finne (SS. Giovanni e Paolo er kandidat, muligens S. Martino ai Monti).
Biskopene bygger og bygger, og til sist er det ikke huskirker tilbake. Men de første byggene er for små eller primitive, så vi finner at det relativt kort tid efter første bygg (50-100 år) blir reist nye kirkebygg over de første. Et tredje eller fjerde forsøk følger mange steder. Slik har det seg at mange av de eldste kirkene kjenner tre eller fire etapper (sml. S. Marco).
Da katakombene ble tømt, fant relikviene gjerne veien til de nye sognekirkene, slik vi for eksempel finner det i S. Prassede.
9) BISKOPER (PAVER)
(EFTER J. N. D. Kelly: Oxford Dictionary of Popes, 1986)
PETER (ca. 64-66?) - martyr palestinsk jøde.
LINUS (ca. 66-78?) (kilder: 2. Tim 4: 22; Ireneus, Hegesippus, Eusebius)
ANACLETUS (ca. 79- 91) = CLETUS (sml. Titus 1: 7) presbyter-biskop?
CLEMENS (ca. 91-101) (sml. Fil 4: 3), forf. av 1 Klemens; romer
feilaktig identifisert med Titus Flavius Clemens (henrettet 95/96)
presbyter-biskop; hus: S. Clemente!
EUARISTOS (ca. 100-109) presbyter-biskop; gresk?
ALEXANDER I (ca. 109-116) romer?; presbyter-biskop, feilaktig identifisert med en martyr av samme navn (fra Via Nomentana)
SIXTUS I (= XYSTUS) (ca. 116-125), romer, presbyter-biskop
TELESPHORUS (ca. 125-136) - martyr greker; martyr (137/38?), eneste sikre martyrbiskop fra 2. årh
HYGINUS (ca. 138-142), filosof fra Athen (sml. Justin!) monarkisk episkopat etablert i Roma
PIUS I (ca. 142-155) italiener synode i Roma juli 144 fordriver Marcion; Justin i Roma
ANICETUS (ca. 155-166), syrer, oppsøkes av Polykarp, kontakt med Hegesippus og Justin; bygger helligdom for Peter i Vatikanet
SOTER (ca. 166-174), italiener, påskefeiring innføres i Roma
ELEUTHERIUS (ca- 174- 189), greker fra Nikopolis, oppsøkes av Ireneus (forfølgelser i Lyon i 177)
VICTOR I (189-198), afrikaner, meget sterk advokat for romersk primat, kontakt med keiserfamilien via Marcia (får løslatt fanger)
ZEPHYRINUS (198-217), romer?, styrer gjennom erkediakonen Callistus, Origines til Roma, begraves i egen katakombe like ved Callistus' katakombe
CALLISTUS (217-222), frigitt slave, greker/orientaler? dramatisk liv, sent til Sardinia (frigitt gjennom Victor), motstander: Hippolytus (motpave), kurator for katakomben på Via Appia, dør i Trastevere, begraves på Via Aurelia (i Calepodius' katakombe, graven gjenfunnet i 1960!)
HIPPOLYTUS (217-35), gresk, intellektuell, presbyter, stort forfatterskap (den romerske Origines), biskop for en mindre skismatisk gruppe under Callistus, fortsetter under de to neste paver; sendt til Sardinia med Pontian, begraves i Hippolytos' katakombe på Via Tiburtina
URBAN I (222-230), romer, under Alexander Severus, ingen forfølgelser, begravet i S. Callisto (gravsten funnet)
PONTIAN (230-235) romer? - Maximinus Thrax keiser i 235, lokale forfølgelser, Pontian til Sardina (med Hippolytos), abdikerer i 235, begraves i Roma 236/7 i pavekrypten i S.Callisto (gravsten funnet i 1909)
ANTERUS (235-236) greker, begraves i S. Callisto (som den første i pavekrypten)
FABIAN (236-250) - martyr romer, under Gordian III og Phillip Arabs, deler byen i syv kirkedistrikter med hver sin diakon o. a.,
utvider katakombene, bringer Pontian og Hippolytos tilbake,
250: Decius' forfølgelse; dør 20/1; begraves i pavekrypten,
1850: gravsten med ordet "martys" oppdages
CORNELIUS (251-253) efter et år med sede vacante, romer,
Novatian antipave, strid over lapsi, ekskommuniserer Novatian,
Gallus (251-53): Cornelius forvises til Civitavecchia, og dør der,
begraves i Lucinas krypt i S. Callisto, gravskrift på latin
omtaler ham som martyr
NOVATIAN (motpave: 251-58) intellektuell, latinsk teolog, rigorøs i disiplinære spørsmål, blir ekskommunisert av Cornelius dør under Valerian?
LUCIUS I (253-254) romer, forvist av Gallus; tilbake under Valerian, ingen forsoning med Novatian,
begraves i pavekrypten i S. Callisto, deler av gravsten funnet.
STEFANOS I (254-257) romer (gens Julia); konflikter med Kyprian om heretisk dåp; styrker teorien om det romerske primat; begraves i pavekrypten
SIXTUS II/XYSTUS (257-258) - martyr greker; 6/8 258: arresteres under en messe i Pretextatus' katakombe og henrettes omgående, sammen med fire diakoner, tre andre ble henrettet dagen efter, og Laurentius tre dager senere,
(Valerians annen forfølgelse var mer drastisk enn den første)
DIONYSIUS (260-268) efter to års sede vacante; av gresk opprinnelse, omorganiserer kirken under Gallienus' fredstid (260-68), begraves i pavekrypten i S. Callisto
FELIX I (269-274) romer, begravet i pavekrypten i S. Callisto
EUTYCHIANUS (275-283) fra Toscana, mange nye katakomber,
siste biskop som ble begravet i pavekrypten
CAIUS (283-296) begravet i S. Callisto, nær pavekrypten (som er full)
MARCELLINUS (296-304) utbygger S. Callisto; 23. 2 303: Diokletian utsteder sitt edikt mot de kristne, Marcellinus samarbeider og utelates fra senere lister over biskoper!
avsettes eller forlater byen, begraves i Sta. Priscilla (Via Salaria)
MARCELLUS (306-308) sede vacante i over tre år, ny biskop under Maxentius, reorganiserer kirken, er for streng mot apostater, uro i kirken, Maxentius intervenerer og utviser ham fra byen, bringes tilbake for å begraves i Sta. Priscilla (gjenstand for mange apokryfe historier vedr. tituluskirken over hans hjem)
EUSEBIUS (310?) mottar og gjenforener apostater, uro i lokalkirken, Maxentius intervenerer: sender ham til Sicilia,
bringes tilbake til Roma og begraves i S. Callisto
MILTIADES (311-314) biskop under Maxentius' restaurering (312) og det senere toleranseediktet fra Milano 313, møter Constantinus I efter 312, som gir ham keiserinne Faustas palass på Celio (=Lateranet), begravet i S. Callisto (ukjent sted)
SYLVESTER I (314-335) deltok ikke i Nicaea (!) skjønt invitert;
Konstantins bygninger i Roma: Basilica Constantiniana c/baptisterium, basilicas til Peter og Paulus, begravet i Sta.Priscilla, gjenstand for mange legendariske bretninger
MARCUS (336) grunnla to kirkebygg: S. Marco og S. Balbina (V. Ardeatina) begynner å samle lister over biskoper og martyrer
IULIUS I (337-352) grunnlegger kirker: Sta. Maria in Trastevere, Basilica Iuliana (=SS. Apostoli) begraves i Calepodius' katakombe på Via Aurelia
LIBERIUS (352-366) striden om Athanasius, Constantius II forviser Liberius til Veria, gir efter for press, får vende tilbake, blir igjen ortodoks efter 361, bygger Basilica Liberiana (blir til Sta. Maria Maggiore)
FELIX II (motpave 355-365) biskop mens Liberius var i eksil, keiserens mann, motpave i utkantstrøk efter Liberius' tilbakekomst
DAMASUS I (366-384) romer, diakon for Liberius, dro med ham i eksil, Ursinus efterfølger Liberius, men Damasus blir valgt av en annen fløy, som stormer og massakrerer motstanderne,
de inntar den lateranske basilika hvor Damasus blir ordinert,
mye vold og uorden følger, bygger S.Lorenzo in Damaso,
mye arbeid med martyrenes graver (epitafer).
10) TITULUSKIRKER A.D. 500
(efter Krautheimer o.a.)
A)
ERSTATTET AV KIRKEBYGG FØR 500
- FÅR HELGENNAVN
•
S. LORENZO IN LUCINA
i) titulus Lucinae
stedet der Damasus ble valgt til biskop;
ii) kirke reist 4. el. 5. årh.;
iii) nybygget ca. 1100
•
S. LORENZO IN DAMASO
i) Damasus' hus;
ii) første kirkebygg ca. 370? (NB!! på et sted like ved)
iii) ombygget av Bramante ca. 1500
•
S. MARCELLO AD CORSO
i) trad.: Lucinas hjem, hvor biskopen bor,
hvor hans legeme ble bragt fra Priscillas katakombe
ii) kirkebygg fra 336, særtrekk: baptisterium!
iii) ombygget i renessansen
•
S. MARCO
i) titulus Marci
ii) kirke grunnlagt 336 over biskopens hjem av biskopen selv (i 336)
iii) ombygget 1455
•
S. MARIA IN TRASTEVERE
i) titulus Callisti
eldste kirkebygg i Roma: oratorium bygget av Callistus (217-22);
ii) større kirke reist på 300-tallet av Julius I (337-352),
kanskje som ombygging av huskirken (oratoriet?)
iii) senere ombygging 1130-43
•
S. CHRYSOGONI
i) titulus Chrysogoni
ii) kirkebygg før 499: S. Chrys.
iii) ombygget 1626
•
S. ANASTASIA
i) titulus Anastasiae
ii) kirke fra 300-tallet; første kirke i det hedenske sentrum
iii) ombygget 1722
•
S. SABINA
i) titulus Sabinae
ii) basilika reist 422-32 av Peter fra Illyria
iii) barokkifisert av Fontana i 1587
iv) restaurert 1914-19 & 1936-38
•
S. SISTO VECCHIO
i) titulus før 400
ii) gitt til Dominikus
iii) ombygget i 1724
•
SS. GIOVANNI E PAOLO
i) titulus hvor martyrene bodde og hvor en liten helligdom ble bygget straks efter deres død i 362, ii) ombygget i 1715
iii) utgravninger bekrefter tradisjonen (!?)
•
S. CLEMENTE
i) titulus Clementis
ii) eldste kirke før 385 (ødelagt i middelalderen)
iii) ny kirke reist over denne (1108)
iv) utgravninger i moderne tid: Clemens' hus - mithraeum!!
•
S. PIETRO IN VINCULI = BASILICA EUDOSSIANA
i) titulus Eudoxiae
ii) kirke reist 439
iii) ombygget 1475
•
S. MARTINO AI MONTI
i) titus Equitii: oratorium bygget av Sylvester (314-15)
ii) kirke bygget på 400-tallet av Symmachus
iii) radikalt ombygget i 1647-57
•
S. VITALE
i) titulus Vestinae (siste huskirke i Roma)
ii) kirke fra 402
iii) ombygget i 1475
iv) tilbakeført i ny tid
•
S. BIBIANA
i) oppr. "på landet" - martyrkirke
ii) kirke fra 467
iii) ombygget 1624
•
S. EUSEBIO
i) titulus Eusebii
ii) basilica fra 300-tallet
iii) ombygget 1230
•
S. CECILIA
i) titulus Ceciliae - sted for martyrium
ii) kirke fra 400-tallet
iii) ombygget ca. 820
•
S. PRISCA
i) titulus Priscae (sml. NT)
ii) kirke fra 400-tallet
iii) brent 1084 (Robert Guiscard)
iv) restauret flere gange
•
S. BALBINA
i) titulus (hus til konsul L. Fabius Cilone)
ii) kirke fra 400-tallet
iii) restaurert 1929
•
S. FASCIOLA (= SS. NEREUS ET ACHILLEUS)
i) titulus Fasciolae
ii) kirke efter 337
iii) ombygget 1597
•
SS. QUATTRO CORONATI
i) uklar bakgrunn
ii) kirke fra 300-tallet
iii) brent 1084
iv) gjenreist 1110
v) restauret 1914
•
SS. MARCELLINO E PAOLO
i) kirke fra 300-tallet
ii) ombygget 1715
•
S. VITO (E MODESTO)
i) kirke fra 300-tallet
ii) restaurert senest i 1900
•
S. PRASSEDE
i) titulus Praxedis
ii) kirke fra 400-tallet
iii) ombygget 822
•
S. CIRIACI
•
S. MARIA IN DOMNICA
i) titulus Cyriacae
ii) kirke fra 600-tallet
iii) ombygget av Rafael
•
S. SUSANNA
i) titulus Susannae
ii) kirke fra 795
iii) ombygget 1475
•
B)
PAVER SOM BYGGHERRER
= KIRKER (EFTER KONSTANTIN)
SYLVESTER: 314 - 335 - oratorium in titulus Equitii (= S.Martino)
MARCO: 336 - titulus Marci - basilika på Via Ardeatina (ved S. Balbinas katakombe)
JULIUS: 337 - 352 - S.Maria in Trastevere - Basilica Juliana (= SS. Apostoli )
- S. Valentino (Via Flaminia)
- basilika på Via Aurelia
LIBERIUS: 352-366 - Basilica Liberiana (= b. in Sicinium)
NB!! ikke forgjenger for Sta Maria Maggiore
FELIX II: 355-365 - basilica på Via Aurelia
DAMASUS: 366-384 - S. Lorenzo in Damaso (NB!! på et annet sted enn idag)
- basilika på Via Ardeatina
ANASTASIUS I: 399-401 - Basilica Crescentiana (hvor???!!)
INNOCENTIUS: 401-417 - innvier S.Gervasius et Protasius
CELESTINE: 422-432 - restaurerer div. kirker efter 410
- S. Sabina
SIXTUS III: 432-440 - S. Lorenzo in Lucin - S. Pietro in Vincoli
- nybygger Basilica Liberiana
LEO I: 440-461 - restaurerer efter 410
HILARIUS: 461-468 - reparerer div. efter 45
- kloster ved S. Lorenzo
- tre oratorier ved Lateranets baptisterium
SIMPLICIUS: 468-483 - S. Andrea in Catabarbara
- S. Stefano Rotondo
- S. Bibiana
FELIX III: 526-530 - omgjør templer på Forum til kirker
(Cosmas og Damian)
PELAGIUS I: 556-561 - begynner å bygge SS. Apostoli
(= Filip og Jakob)
PELAGIUS II: 579-590 - hever koret i Peterskirken
- ombygger S. Lorenzo
GREGOR I: 590-604 - bygger kloster av farens hus
11) KIRKEBYGGENES KRONOLOGI
Parentes ( ) med romertall (I) angir etapper/stadier i byggets historie efter M. Webb: The Churches and Catacombs of early Christian Rome (2001)
324-18 Laterankirken
320 (?) Sta Croce
320 S. Martino: titulus
340 S. Marco (I)
350 S. Susanna: sal/hall over diakonia
350 Sta Maria in Trastevere (I)
350 SS. Quattro Coronati (I)
350 S. Paolo (I)
350 S. Valentino
350 S. Chrysogono (I)
370 S. Anastasia
380- 450 S. Marcello
380 Sta Pudenziana
390 S. Clemente (I)
390 S. Balbina (?)
400 S. Pietro in Vincoli (I)
400 S. Paolo (II)
400 S. Agnese (I)
410 SS. Giovanni e Paolo (I)
416 S. Vitale
420 (?) S. Prassede
422-32 S. Sabina
432-40 S. Maria Maggiore
440 S. Pietro in Vincoli (II)
440 S. Lorenzo in Lucina
440 S. Sisto Vecchio (II)
450 S. Chrysogono (II)
460-70 S. Agatha dei Gothi
470 S. Stefano Rotondo
490 S. Giovanni a Porta Lataina
500 S. Martino ai Monti
5?? S. Marco (II)
537-45 SS: Quirico e Guilitta
560-70 SS. Apostoli
580 S. Lorenzo fuori le mura
600-700? S. Maria in Domnica
630-?? S. Agnese (II)
645 S. Valentino (II)
650 S. Saba: gresk kloster
755 S. Angelo in Pescheria
761 S. Silvestro
780 S. Maria in Cosmedin
780 SS. Quattro Coronati (II)
798/99 S. Susanna
800 S: Maria in Domnica (II)
800 SS. Nereus et Achilleus (II)
820 S. Prassede
820 S. Cecilia (II)
8?? S. Marco (II)
840 S. Maria in Trastevere (II)
850 S. Francesca Romana
872 S. Maria Egiziana
MED PETER OG PAULUS
I ROMA
- EKSKURSJON 2006
1) ROMAS TILBLIVELSE - geografi og historie
Landskapet som Roma ligger i er en gave fra to kilder: vulkanen i albanerbergene - elven Tiberen (med mange små sideelver).
Her har vulkanske utbrudd fyllt den store sletten med aske og lava av forskjellig art. Slik har det seg at byen ligger på et tykt lag av porøs sten - vulkanske stensorter lik pozzolana, varianter av tufo, osv. - som er lett å grave ut. Utenfor byen ligger dessuten store forekomster av travertin (en myk stensort som er lett å utvinne, men som blir hard og slitesterk ved kontakt med lys og varme). Byens første stenbrudd er selve høydedragene som byen opprinnelig lå på, Romas syv høyder, og vi ser spor av denne utvinningen her og der, for eksempel på Kapitol og på Aventinen.
Vi befinner oss egentlig i et vulkansk belte som rekker like ned til Napoli. En rekke vulkanske sjøer vitner om dette: Bracciano, Albano, Nemi, og andre. Selv om vulkanene i Latium “sover” for tiden, er dette ikke tilfelle lenger syd (Vesuv), og de kan med tiden våkne til liv igjen.
Men dette landskapet er også formet av vann - elven Tiberen og dens mange tilsig fra elver og bekker. Det er nettopp disse som har skapt de syv høyder ved å grave ut den vulkanske jorden og danne dalsøkk. I dag er høydene nesten utradert, det vil si: de ligger der, men dalsøkkene er gjenfylt som resultat av lang historisk utvikling. Eksemplene på dette er Colosseum-dalen, Circus Maximus-dalen, Viale Aventino, osv. Noen av de gamle elvene eksisterer fortsatt, men ligger under jorden.
Den første bebyggelsen lå altså på høydene, mens dalsøkkene ble brukt til gravplasser, marked, havneområde. Senere ble her så befolket at et politisk senter ble nødvendig (på sletten som senere ble Forum Romanum). Faktisk kan man på Palatinen se spor av gamle jakthytter som er flere tusen år gamle og kan knyttes til navnene Romulus og Remus.
Når vi kan begynne å tale om en bydannelse, er usikkert, men vi må helt sikkert tilbake til før år 753, som er byens grunnleggelsesår (dato er 21. April). Det var ikke bare stigende folketall og voksende behov som tvang denne primitive befolkningen til å organisere seg, men like meget press fra andre stammer og krigene dem imellom (noe som sagaen vitner om: Romulus drepte sin bror Remus på grunn av forskjellige stridigheter).
2) BYENS VEKST - politisk historie
Romulus regnes som den første av 7 konger, og flere av disse var etruskere (et mektig nabofolk nord for Latium). Og “kongetiden”, som perioden kalles, var de to hundre år da byen får sin utforming som en arkaisk latinsk by. De synligste minnesmerkene fra denne tiden er bymuren (feilaktig knyttet til kongetiden), monumenter på Kapitol (de eldste templene), monumenter på Forum, o.a. Epoken er preget av etruskisk kultur og kunst.
Men kongene ble drevet ut av byen i 509 og republikansk styresett overtok efterhvert. Republikken varte like til keiserdømmet oppsto (31 f. kr.).
Mellom kongene og keiserne ligger en lang historisk strekning med erobringer av Italia (først Latium, senere hele halvøen) og senere også store deler av middelhavsverdenen (Hellas, Lilleasia, Midt-Østen, Egypt - men også Gallia, Germania og Britannia). Som resultat av kriger og nye landevinninger ble militærvesenet stadig viktigere, og de store generalene (imperatorene) begynte å rivaliseres om den politiske makten (Marius, Sulla, Crassus, Pompeius, Caesar, Antonius, Octavian, og andre). Fra år 100 f. Kr. og til vår tidsregnings begynnelse er det et stort antall generaler som sloss om det politiske hegemoniet, og resultatet ble alle borgerkrigene - inntil en ny styreform gjorde slutt på denne leken.
Keiserdømmet vil i praksis si militærdiktatur og kan knyttes til julius Caesars navn. Men han ble myrdet like efter at han ble diktator på livstid, ikke minst fordi dette minnet så altfor mye om en ny form for kongedømme som utfordret romernes republikanske tradisjoner og politiske gemytt.
Den første keiser ble Caius Octavius (som nå kalte seg Octavianus). Efter seieren ved Aktion (i Epiros i Hellas) i 31 f. Kr. Sto han tilbake som enehersker og var “den fremste borger” (princeps) i navn, men konge i realiteten, altså en videreførelse av Caesars diktatur. I 27 f. Kr. tar/får han titelen Augustus (guddommelig), noe som igjen minner om et monarki.
Keiserrekken varer frem til år 476. Da ble den siste romerske keiser - kalt Romulus Augustus! - avsatt av barbariske høvdinger.
Når vi skal følge apostlene Peter og Paulus til Roma, er det keiserdømmets begynnelse vi på mange måter befinner oss i, dets innkjøringsfase - det første dynasti - det julio-klaudiske. Det våre venner ikke visste var at de skulle få oppleve dette dynastiets slutt. For efter Augustus fulgte hans adoptivsønn Tiberius, som ble etterfulgt av en annen adoptivsønn (Caligula), som ble efterfulgt av sin onkel, som igjen ble etterfulgt av en adoptivsønn - Nero. Første dynasti dør ut på grunn av denne underlige arvefølgen og på grunn av for unge og uerfarne herskere.
3) BYENS VEKST - sosialhistorie
Samtidig som Romas makt vokser seg sterkere i middelhavsverdenen og i Nord-Europa, vokser byen selv.
Hvor stor den var i kongetiden, er umulig å si. Men gjennom hele republikken er det tale om jevn vekst. Bebyggelsen på høydene blir mer omfattende, og det blir også de offentlige monumentene i dalførene.
Roma blir midtpunktet for hele riket, og hit søker mennesker fra enhver bakgrunn - omtrent som en moderne hovedstad i vår tid. Byen ekspanderer hele tiden og vokser raskt ut av det området som de gamle republikanske murene skulle beskytte. Men keisertid betyr også fredstid (“pax romana”), og moderne murer får Roma først 1000 år senere (under keiser Aurelian (270 e. Kr.).
Veksten medfører at her finner vi folk fra hele riket på jakt efter arbeid eller for å prøve lykken: byen blir langsomt helt kosmopolitisk, polyglott, en blanding av alle kulturer og religioner. Folketallet stiger til over en million innbyggere i keisertiden, noe som er helt unikt i romerriket.
Men en slik by kan ikke leve av sitt nærmeste omland alene. Derfor finner vi at keisertidens Roma er en storkonsumator og må importere alt den trenger langveis fra: korn fra Egypt og Nord-Afrika, vin fra Spania og Frankrike, olje fra samme strøk, bruksgjenstander fra Syd-Italia, luksusvarer fra Østen, metaller fra England, osv. Mengden av korn, vin og olje per år er ganske svimlende, selv for moderne mennesker. I tillegg kommer alle de dyr som skal slaktes i arenaen eller i sirkus. Slaver og gladiatorer var også importvarer.
Et velutviklet veinett muliggjør både militære og sosiale fremstøt. Og veinettet er noe av det mest imponerende ved romerriket - ved siden av vannforsyningene. Stor ingeniørkunst hjelper hele denne fabrikken til å eksistere, veier og akvedukter blir vedlikeholdt hele antikken igjennom. Først i vår tid har Roma igjen så mye vann som i keisertiden!
Augustus delte Roma inn i 14 regioner (regiones), hver med sine embetsmenn som sto ansvarlig for at byen fungerte. Hver regio var igjen inndelt i mange vici, som igjen hadde sine ansvarlige og foresatte. For to regiones var det ett brannkorps (ca. 500 mann sterk) som patruljerte byen ved nattetid og samtidig fungerte som politikorps. Den keiserlige livvakt (pretorianergarden) var den mest spektakulære av de militære installasjonene i byen, og pretorianerprefekten var en av de mektige menn i riket efter keiseren selv.
Roma var kort sagt unik i en antikk sammenheng, og andre større byer (Antiokia, Alexandria, Efesos, Athen) tåler ingen sammenligning med denne giganten.
4) JØDENE I ROMA
Når Peter og Paulus kommer til byen (Urbs, som den vanligvis ble kalt), er den allerede velkjent med fororientalsk religiøsitet.
Jødene hadde hatt lange og gode forbindelser med rikshovedstaden, slik vi ser det i Makkabeerbøkene, hos Josefus og Filon. De var en sterk og distinkt gruppe innvandrere til byen. De begynte gjerne som fremmedarbeidere eller slaver (som resultat av krigene i Østen), men mange ble frigitt og kunne avansere påd en sosiale rangstigen. Alle de jødiske katakombene vitner om deres store tall (ca. 50-60.000 på apostlenes tid), og disse er igjen knyttet til synagoger (vi har navn og lokalisering på 13 av disse, men ingen arkeologiske funn). Gravinnskrifter fra katakombene viser oss at det jødiske nærværet var godt organisert, noe vi finner overalt i diaspora (jødenes verden utenfor hjemlandet. De aller fleste er gresktalende.
Det område i Byen som var mest kjent for sitt jødiske nærvær var Transtiberim: Trastevere (region XIV). Som i dag var dette et strøk rikt på innvandrere og bød på arbeidsmuligheter på grunn av havneanleggene langs Tiberen. De fleste synagogene lå her, og vi kjenner mange navn fra katakombene på Via Aurelia. Men et annet strøk hvor det var synagoger og katakombetilhørighet er Via Lata (dvs. Via Flaminia: i dag Via del Corso), Subura og Porta Capena (med katakomber på Via Appia).
Jødene var et religiøst særtilfelle fordi deres gud ikke lot seg tilpasse annen religion. Romere og grekere kunne ikke sette likhetstegn mellom jødenes gud (som ikke hadde noe navn) og Jupiter (grekernes Zeus). Men fordi deres religion var eldre enn den greske og romerske, ble de tolerert. Jødedommen er blitt beskrevet som en akseptert form for ateisme, noe vi gjerne forbinder med filosofene i antikken (for eksempel Sokrates). Jødenes monoteisme ble respektert i dannete og intellektuelle kretser.
Sosialt skilte de seg også ut. De var monogame og satte ekteskapet høyt. De hadde karitative tiltak overfor fattige og syke. De satte ikke ut barn, men vokste stadig i tall.
Sameksistensen mellom jøder og romere var dessuten langt fredeligere enn mellom grekere og jøder, all den tid grekerne var langt mer fanatiske i kulturelle anliggender. Selv opprøret mot romerne i Palestina i årene 66-70 endret ikke på deres status i romerriket. Men den romerske administrasjon av den keiserlige provins Judaea viste seg å være mislykket, og efter krigen blir Judaea en normal senatorisk provins.
5) DE FØRSTE KRISTNE I ROMA
Kristendommen kom ikke til Roma med Peter og Paulus. Da de kom dit fant de mange kristne i Byen.
Hvordan dette er gått til, vet vi ikke. Men noen pekepinner finner vi her og der.
Den naturlige måten kristentroen spredte seg på var den samme som jødedommen: langs de store handelsrutene. Derfor er det ikke overraskende å høre at Paulus finner kristne i Puteoli under reisen på vei til Roma. Lukas’ bok om Paulus - Apostlenes Gjerninger - tar oss med på en reise rundt det østlige middelhavsbassenget, og det er i byer med et allerede etablert jødisk nærvær at vi finner de første misjonsforsøkene. En av de helt store forskjellene på jødedom og kristendom er nettopp at den sistnevnte er universalistisk og misjonærende, noe jødedommen jo ikke er (den er heller separatistisk).
Det fantes kristne i Roma tilbake til 40-taller, kanskje enda lengre.
Et mulig ekko av friksjoner mellom kristne og jøder i Romas synagogeverden er referansen hos historikeren Suetonius om at jødene ble utvist under keiser Claudius (41 - 54) på grunn av bråk forårsaket av en viss “Krestus”. To av dem finner vi igjen i Korinth rundt år 50 (Priscilla og Aquila).
Romas første kristne venter vi derfor å finne i de jødiske distriktene, særlig i Trastevere. De er del av synagogeverdenen, for noe brudd med moderreligionen var ennå ikke et faktum. Men de var neppe klart synlige for romerne heller. I deres øyne var de kristne sikkert å betrakte som en jødisk sekt, og det er nettopp begivenheter i Roma som fører til at de to gruppene blir mer synlige.
For på grunn av den store bybrannen i 64 skjer det mange ting som for århundrer fremover skulle komplisere forholdet mellom de kristne og staten på den ene siden, og de kristne og jødene på den andre. De kristne ble nemlig utpekt som syndebukker for bybrannen (den var så omfattende at den krevde soning). Og slik finner vi den første lokale kristenforfølgelsen i antikken, på en helt annen skala enn det som tidligere hadde skjedd i Jerusalem eller andre større byer. De ble regelrett henrettet som ildspåsettere ifølge de straffemetoder som var nedfelt i det romerske lovverket. Dette skjedde under kvasi-religiøse “leker” som ble holdt i Vatikanet, på privat keiserlig eiendom.
Slik ble Romas kristne med ett synlige - både for romere og jøder.
Hva som ligger bak anklagen, vet ingen.
6) PETER
Når apostelen kom til Tiberstaden vet vi ikke. Men den romerske tradisjon hevder at dette skjedde i Claudius’ regjeringstid (41 - 54). Den hevder også at Peter led martyrdøden i Byen under Neros regjeringstid (54 - 68), og det er den vanlige antagelsen at han falt som offer for forfølgelsen som fulgte efter brannen, uten at vi kan si hvor lenge denne varte. Den kan ha pågått fra vinteren 64/65 til 67/68.
Han ble ifølge litterære kilder henrettet i Vatikanet og begravd like ved, hvor hans grav ble æret og hvor keiser Konstantin reiste en basilika over denne. Arkeologene avdekket det eldgamle minnesmerket i årene 1939-50, og graven kan besøkes under Peterskirken. Hvor hans ben ble av er mindre sikkert, men man fant det man tror er hans levninger (minus hodeskallen - den er angivelig i Lateranet, sammen med Paulus`).
Det eldste vitnesbyrdet om Peters død finner vi i Johannesevangeliet (kap. 21: 18) hvor det står at “når du blir gammel, skal du strekke ut dine hender og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil”. Å “strekke ut sine hender” er synonymt med å bli korsfestet. Tradisjonen bekreftes av opplysninger hos kirkefedrene (Tertullian, Eusebius, Hieronymus; de to siste sier at året er 67). Petrusaktene (kap. 37) sier at apostelen ble korsfestet med hodet ned.
Dersom han var i Roma da forfølgelsen brøt ut, ble han et opplagt offer for denne all den tid han var den mest berømte kristne av dem alle og var svært kjent. Er det fordi Peter er i Roma at Paulus skriver sitt Romerbrev - for å presentere sitt “evangelium”: at hedningene ikke må bli jøder før de kan bli kristne? Han nevner ikke dette nærværet med ett ord, men tanken er ikke umulig, for Peter hadde vist seg vinglete i spørsmålet om hedningene (noe som fremgår både av brevene og Apostlenes Gjerninger). Vi får hos Papias vite at en viss Markus var Peters tolk i Byen - er det den samme som er opphav til Markusevangeliet? Petersbrevene i NT er ikke autentiske, men speudepigrafiske.
Det er i alle fall mange minner om hans opphold i byen.
Men vi skal være klar over at her møtes historie og skaperkraft, mest det siste, uten at vi derfor kan avskrive alle disse tradisjonenes verdi. Stedene som knyttes til Peters opphold bør derfor gis en sjanse, selv i et kritisk perspektiv. Men historien om Peter og Roma vokste jevnt og sikkert i middelalderen, og en del steder er uten historisk rotfeste i antikken, selv om de ble meget populære i senere tider.
Vi skal oppsøke en del steder av både gammel og nyere dato - og er vi ikke på sporet av historiens Peter, så er vi i hvert fall på gammel kristen grunn.
7) MED PETER I ROMA
Slik ser listen ut:
- Reisen fra Palestina til Roma gikk - som i tilfellet Paulus - med skip til Puteoli, derfra langs Via Appia til Porta Capena
- Forum Romanum er stedet der apostelen har sin spektakulære tevling med magikeren og heretikeren Simon Magus
- Kirken S. Francesca Romana har et minne om begivenheten
- Kirken “Quo Vadis Domine” er ikke antikk, og legenden som knytter seg til denne er tatt fra Petrusaktene (ca. 190, skrevet i Roma), men da forutsettes et sted nær Porta Capena
- SS. Nereus et Achilleus er kirken som knyttes nettopp til Peters flukt fra Byen: her mistet han en fotbandasje (fasciola) som en from kvinne tok vare på
- Mamertinum - fengslet - er stedet der han skal ha sittet i varetekt mens han ventet på sin dom og død. Her døpte han to fangevoktere, slo vann fra en søyle og skal ha klart å flykte, men vendte altså tilbake til Byen og led martyrdøden der
- Caligulas og Neros sirkus i Vatikanet er stedet der henrettelsene fant sted ifølge historikeren Tacitus, og det er her man gravla ham
- San Sebastian er stedet der hans legeme må ha vært oppbevart midlertidig under forfølgelsestider, for så igjen å havne i Vatikanet
- S. Pietro in Vincoli er kirken hvor hans lenker oppbevares (sammen med lenker fra Jerusalem…); her lå rettslokalet hvor han ble dømt
- S. Pudenziana er kirken bygget over senator Pudens’ hus, hvor både Peter og Paulus skal ha bodd. Pudens` døtre Pudentiana og Praxedes minnes med hver sin kirke
- Datteren Pertonilla ble begravd i Domitillas katakombe, men senere overført til Peterskirken
- S. Pietro in Montorio er kirken bygget over stedet der senere legender vil ha det til at Peter ble korsfestet, med fullt utsyn over Byen
- Lateranet hevder å ha martyrens hodeskalle (NB! Man fant ikke rester av denne blant benene som ble avdekket under utgravningene på 40-tallet…)
Alt i alt viser disse stedene oss en blanding av historie og legende: Vatikan-tradisjonen er historisk nok, det vet vi fra litterære kilder og arkeologi; resten er tvilsom, men oppbyggelig. At han døde i 67 og ble korsfestet opp/ned er også sannsynlig.
8) PAULUS
Apostelen Paulus’ opphold kjenner vi fra NT. Lukas nedskriver den risikoftylte reisen dit, og sier at apostelen ble der i to år (sannsynligvis 60-62). Men at han ble drept denne gangen er lite sannsynlig. For brevene 2 Timotheos og Filipperbrevet skriver seg fra et fangenskap som kan være senere, altså efter brannen, og da havnet han midt opp i forfølgelsen. I mellomtiden kan han godt ha besøkt Spania, som planlagt, og reist til Illyria og dernest til Egeerhavet.
De to årene han ventet på at saken skulle komme opp for høyesterett (den keiserlige domstolen) tilbrakte han trolig i leide kvartaler og med å arbeide? Hvor bodde han? Hvordan utviklet kontakten med jødene seg - Lukas sier at den begynte godt (kap. 28: 16-31)?
Traff han Peter under dette første oppholdet?
Han hadde skrevet et brev til denne menigheten sent på 50-tallet (fra Korint) all den tid han lenge hadde planlagt et besøk her. Brevet handler om forholdet mellom jødedom og kristendom og er et av de viktigste skriv fra den unge kirke. Men hva med kapitel 16? Her lister han opp mange navn på kristne i Roma og nevner noen av deres huskirker (“de som møtes hjemme hos X“). Kan Paulus virkelig ha kjent til forholdene så grundig uten å ha vært der? Sannsynligvis er Romerbrevets kapitel 16 et vedheng fra et annet brev (trolig til Efesos, siden vi gjenkjenner en del navn derfra). Men de kristne må likevel ha vært organisrt i huskirker på denne tid, slik kapitelet viser. Likevel var de ikke utstøtt fra synagogene, det kommer senere. Likevel vil brannen ha fremskyndet det bruddet som senere kom.
Paulus var romersk borger ifølge Lukas, og tradisjonene fra Roma bekrefter dette på sin egen måte: han ble henrettet slik det sømmet seg romerske borgere og ikke slaver eller kriminelle - halshugget med sverd.
Dette skjedde utenfor Byen, hvilket også er korrekt jurisprudens, nærmere bestemt der abbediet Tre Fontane ligger i dag (nær EUR). Han ble begravd langs Via Ostiensis, slik litteraturen også bekrefter. Igjen er år 67 nevnt i flere av våre kilder.
Hans legeme ble også æret ved Via Appia, på stedet vi kjenner som San Sebastian, sammen med Peter. Senere er legemet blitt tilbakeført til sitt opprinnelige gravsted, mens hodeskallen fortsatt hevdes å befinne seg i Lateranet.
Den første Paulusbasilika var av beskjedne proporsjoner, mens den annen er enorm.
9) MED PAULUS I ROMA
Stedene som er knyttet til apostelens opphold i Byen er som følger:
- S. Prisca - P. bor i huset til gode venner fra Korint og Efesos
- S. Paolo alla Regola - P. bor og arbeider i et hådverkstrøk hvor det også bodde jøder
- Må ha reist til Portus (kanskje også til Ostia) på vei til Spania
- Mamertinum - deler skjebne med Peter (ingen mirakler knyttet til oppholdet)
- Tre Fontane. Stedet der han ble halshugget - diverse mirakler
- Via Ostiensis: ble begravet i en liten nekropol
- S. Sebastian: hans legeme ble overført her i forfølgelsestider, men tilbakeført til Via Ostiensis på et senere tidspunkt
- Lateranet. Her skal hans hodeskalle være oppbevart sammen med Peters
Alt i alt er tradisjonene om Paulus’ opphold i Byen langt færre enn i tilfellet Peter - samtidig er de bedre belagt i NT.
Det store spørsmålet er selvsagt om han ble frikjent første gang saken hans kom opp for domstolen (dersom anklagerne innfant seg…). Lukas gir oss inntrykk av at dette er tilfellet. I så fall vender han tilbake senere (kanskje efter brannen), men blir arrestert i kjølvannet av denne. Dette stemmer med Filipperbrevet og 2 Timotheosbrev. Her er han ganske pessimistisk.
10) PETER OG PAULUS SAMMEN
Noe som slår den besøkende i Roma er selvsagt alle de potretteringen vi finner av disse to apostlene sammen: i mosaikker (f. eks. Sta Pudenziana), i fresker (i katakombene, særlig s. Domitilla), på ikoner og i annen kunst.
Dette skyldes flere forhold.
For det første er det den romerske tradisjon som understrekes - de to er romerkirkens pillarer. Og de lider samme skjebne - martyrdøden.
For det annet er de to en referanse til de to tradisjoner som romerkirken forener: de kristne fra omskjærelsen (jødedommen) og de kristne fra hedendommen. Disse to ansikter ved den unge ecclesia er også gjengitt ved to kvinneskikkelser (som i Sta Sabina og i S. Pudenziana).
For det tredje finner vi i litteraturen diverse referanser til at disses død er blitt en slags legitimering for romerkirkens ortodoksi, skjønt den ellers kunne være full av fraksjonalisme og heresi.
En annen side ved saken er selvsagt selve ikonografien som følger de to.
Den er den samme overalt
Peter har krøllet og kraftig hår og kort skjegg mens Paulus er litt skallet og har lengre skjegg; hans ansikt er mer “semittisk” i fasong, om man vil.
Hvor denne ikonografien skriver seg fra, vet vi ikke. Litterær bekreftelse finnes for så vidt i tilfellet Paulus (de apokryfe Paulusaktene), men ikke i tilfelle Peter (de apokryfe Petrusaktene inneholder ingen beskrivelse av mannen).
Romakirken har med andre ord fått et fundament av første kaliber, noe som ikke er å undre seg over all den tid Byen tiltrakk seg folk fra hele “verden”. Det er bare logisk at de to havner her.
Men kunsten sier oss ikke noe om de to møttes eller samarbeidet her. Det gjør heller ikke litteraturen. Men det faller naturlig å anta at så er tilfellet. Skjønt, Lukas nevner ikke i sin bok at Peter er i Byen (dette er ikke et argument mot - og langt mindre et bevis - at han var her). Kom han ikke under Claudius (slik tradisjonen hevder: han var her i 25 år før han ble drept …), så kom han hit under Nero.
Dersom de apokryfe Paulusaktene skriver seg fra Roma, finner vi her bevis på oppholdet, og en beretning om hvordan han døde, men knapt annen informasjon av verdi.
Av stor interesse er også det forhold at kirkekalenderen nevner de to sammen - og angir deres dødsdag til 29/6.
11) LITTERÆRE HENVISNINGER
1) DET NYE TESTAMENTE
- Var Markus Peters tolk, slik Papias hevder, og derfor reflekterer apostelens undervisning? Ikke umulig.
- Har Peter skrevet brevene som går under hans navn? Nei - de er prseudepigrafiske.
- Henvises det til apostlenes død i Johannes’ Åpenbaring? Sannsynligvis - Byen er drukken på blod fra de kristne.
- Er Apostlenes Gjerninger ment å skulle antyde at Paulus bare var i Roma to år i første omgang? Sannsynligvis - Lukas kjente til hans martyrium i Byen, men dette kommer senere og er ikke hans poeng med boken.
- Har Paulus skrevet noen av sine fangenskapsbrev herfra? Ja, trolig Filipperbrevet og 2 Tim - men under fangenskap nr. 2.
- Kommer Hebreerbrevet også fra Roma? Muligens (Byen omtales som Babylon…).
- Johannes 21: 18 nevner Peters martyrium ved en kryptisk henvisning.
2) LITTERATUR EFTER NT
- Klemens 1. Brev: er viktig og omtaler den katastrofe som i forfatterens egen generasjon har rammet kirken i Roma.
- Ignatius av Antiokias brev til de kristne i Roma nevner ikke Peter og Paulus
- De apokryfe Petrusaktene er morsomme - og viktige på et par punkter.
- Kirkefaderen Papias nevner dette med Markus
- Tertullian nevner Peters korsfestelse
- Eusebius nevner årstallet for begges død
- Hieronymus gjør det samme
- Senere liturgiske kalendere nevner begges martyrium - sammen - på samme dato (29/6)
12) KONKLUSJONER
En rundtur efter temaet “Med Peter og Paulus i Roma” fører oss til svært forskjellige trakter av Byen.
Utkantstrøkene er viktige.
Via Appia er den sentrale innfallsåren fra syd, Via Ostiensis mot havet. Likeledes er det Ager Vaticanus som blir et sentralt søk, skjønt dette lå utenfor Byen og tilhørte ikke noen av Augustus’ XIV regioner.
Hva Byen selv angår er de kristne strøkene der hvor jødene hadde slått seg ned: Trastevere, Porta Capena, Via Lata. Men våre kilder nevner ikke disse spesielt. Likevel må Peter og Paulus ha bodd et sted, og det er i disse jødiske/kristne strøkene at vi må lete efter svar. Men legendene fremhever Sta. Pudentiana og S. Paolo alla Regola. Trastevere og Porta Capena er mer sannsynlige.
I hjertet av Byen er Forum Romanum del av de apokryfe historiene om Peter. Mamertinum ved foten av Kapitol angår begge apostler.
Hører Castra Pretoria med? Paulus ble ikke innkvartert privat i første omgang - kan han ha havnet i en militærkaserne ved ankomsten: han var jo eskortert av soldater og en offiser? Da må vi se efter andre militærforlegninger i utkantstrøkene på Esquilin (Equites Singulares, o.a.).
Preket Paulus i synagogene rundt om i Byen? Dette er fullt mulig.
Gjorde Peter det samme?
Hvordan ble de kristne arrestert efter brannen? Ble de domfelt efter rettslige prosesser eller ad hoc?
Kronologiske spørsmål er en sak for seg.
Hvor lenge varte forfølgelsen? Var det i 67 at de led martyrdøden? I så fall er de kristne kommet under dobbelt ild: fra romere og jøder (noe vi ofte finner i NT, særlig johanneslitteraturen). Dette av den enkle grunn at et opprør mot romerne brøt ut i Palestina i 66 og utviklet seg raskt til å bli en full krig. Dette kan ha medvirket til at jødene ble mindre tolerante overfor de kristne, for de tok ikke jødenes parti i krigen, de trakk seg heller ut av Jerusalem og over i Transjordan. Men krigen hjemme fikk ingen konsekvenser for jødene i Roma, kanskje ikke for de kristne heller, de måtte derimot bære byrden fra brannen i 64.
KEISER AUGUSTUS OG ROMA
- EKSKURSJON 2007
1. FORORD
Vårt tema på denne reisen er stort. Augustus forvandlet ikke bare den romerske verden fra en styreform til en annen, han forvandlet også hovedstaden ved Tiberen. Dette gjorde han så grundig at den besøkende i dag fortsatt beveger seg i Augustus’ Roma.
Selve styreformen - keiserdømmet - skulle var lenger enn den republikken som hadde rådet siden Junius Brutus styrtet kongeveldet og innførte republikk i år 509 f. Kr. Veien var godt forberedt av Julius Caesar, men hans verk ville aldri ført til større endringer dersom det ikke var for hans grandnevø Caius Octavius som han adopterte som sin sønn og politiske efterfølger. At han maktet dette enorme politiske løftet, skyldtes ikke bare gode medhjelpere, men også det faktum at han fikk regjere som enehersker fra 31 f. Kr. - 14 e. Kr. Ved hans død var det ikke mange som husket den gamle styreformen, selv om det alltid fantes dem som drømte om å gjenreise den.
Den kronglete veien frem mot målet er en lang og innfløkt historie, full av politiske finurligheter, maktspill, intriger, borgerkriger og mye brutalitet. Det er ikke før seieren over Antonius og Cleopatra i 31 f. Kr. at den senere keiser Augustus kan sies å stå ved målet, som Caesars politiske arving: en diktator på livstid. Men den nye styreformen er forskjellig fra den Caesar nøt ved sin død 15/3 44 f. Kr. (dvs. diktator på livstid).
For keiserdømmet var også en religiøs institusjon. I virkeligheten var det det orientalske (hellenistiske) kongedømmet som ble innført, et guddommelig monarki. Det var temmelig kamuflert i begynnerstadiet, all den tid vi befinner oss på romersk jord og ikke gresk eller egyptisk. Men med tiden ble keiseren guddommelig monark på samme måte som de hellenistiske kongene eller Egypts farao.
Det som skulle vise seg å bli det store problemet for den nye verdensherskeren var familiespørsmål - hvem skulle etterfølge ham? Denne del av historien om Augustus er så farverik at vi bør ta den med, selv om den bare fungerer som salt og pepper i vår historie forøvrig. Adopsjon var begynnelsen på Caius Octavius’ politiske liv, og slik fortsatte det å være hele veien videre. Alle hans etterfølgere i dette første dynastiet (det julio-klaudiske) var adoptert, og slik fortsatte det egentlig å være hele keisertiden ut, med noen kjente unntak.
URBS ROMA - Roma by - er vårt egentlige tema på denne reisen. Og det er spor av Augustus vi leter efter. Disse er mange, og vi rekker bare å se de viktigste av disse. I tillegg til monumenter kommer all den kunst som er bevart fra augusteisk tid. Denne er lett tilgjengelig i museene: Najonalmuseet (ved Termini), Kapitolinermuseene, Vatikanmuseet, Palazzo Altemps. Men synlige spor av keiseren er tallrike utendørs, og vi rekker å se de viktigste av disse på våre 6 vandringer.
2. POLITISK HISTORIE
Caius Octavius er født i forholdsvis beskjedne kår og ingenting i hans familiebakgrunn skulle tilsi en politisk løpebane. Springbrettet til et langt og vellykket politisk liv er det forhold at hans mor var niese til Julius Caesar, datter av søsteren Julia. Efter mordet på Caesar i Pompeius’ teater 15. Mars år 44 f. Kr. ble det åpenbart at det var denne grandnevøen som var nevnt som arving i diktatorens testamente, noe den unge Caius Octavius øyeblikkelig gjorde til sitt livs politiske program: å fortsette Caesars politikk, straffe caesarmorderne og gi riket en ny styreform.
Borgerkrigen som Caius og Marcus Antonius sammen førte mot Cassius og Brutus endte ved Filippi i Makedonia (i 42) og førte til en ujevn allianse mellom de to seierherrene. Denne kom til en brå slutt da Antonius allierte seg med - og ektet - Egypts siste farao: Cleopatra og skilte seg fra Caius’ søster Octavia. Borgerkrigen mellom de to endte i slaget ved Aktion (Actium) i Hellas i 31 f. Kr. Octavius (som ble kalt Octavianus for å skille ham fra andre med samme navn i slekten) står tilbake som enehersker og kan begynne gjenreisningsverket efter alle borgerkrigene. Avgjørende er det at Egypt blir romersk koloni og at ptolemeernes tid definitivt er forbi i og med Cleopatras død.
Vi skal notere oss at medspillere av høy kvalitet er avgjørende i alt dette, og det viktigste navnet er Marcus Agrippa, som først ble Octavians general/admiral og senere en viktig administrator for Roma by.
Gjenreisningen skjer innledningsvis gjennom tradisjonelle politiske kanaler: Octavian ble konsul i 43, et embete han holdt 13 ganger. Han var tribun hele 37 ganger. Viktigst av alt er dette: han blir imperator på livstid (ikke diktator lik Caesar), og har derved kontroll over rikets legioner. I realiteten er det derfor et militærdiktatur vi står overfor, noe som også gjelder alle hans etterfølgere i purpuret. Soldatveteranene blir et viktig spørsmål for en militær leder, og han følger Caesars eksempel ved å gi dem land og byer både i Italia og utenfor. Efter anarki og borgerkrig, utrenskninger og hevnakter blir det også nødvendig å fylle senatets plasser med mange nye medlemmer, og disse er håndplukket blant tilhengere av det nye regimet.
Riket sikres og utbygges på flere fronter (særlig mot germanerne og i øst). Partherne tvinger han til å levere tilbake de romerske felttegnene og alt krigsbytte de tok fra Crassus i 53 f. Kr. Han hersker over mange områder (som for eksempel Midtøsten) gjennom klientstater (vasallkonger). Den mest kjente av disse er Herodes den store, jødenes konge, men det er mange andre navn på denne listen. Janustemplet stenger han i 29 f, Kr., som tegn på at det hersker fred i riket: pax romana er blitt en realitet og skal vare i flere hundre år.
Det politiske mesterstykket var imidlertid det han selv kalte “republikkens gjenreisning” og som ga inntrykk av at han ikke var noen tradisjonell monark, men republikkens førstemann (princeps). Året er 27 f. Kr. Da gir han folket makten tilbake gjennom senatet, men beholder selv det militære jerngrepet på riket. Han søker å gjenopprette mange republikanske skikker og institusjoner, “republikanske dyder” kommer igjen i høysetet, og alt skal se ut som i de gode, gamle dager, før borgerkrigenes herjinger. Men alt dette er og blir en fasade. Han gjenreiser republikken samtidig som han får tittelen Augustus (den opphøyde, guddommelige), som blir et fast inventar i all keisernomenklatur gjennom hele keisertiden. Caius Julius Caesar Augustus er fra nå av hans fulle navn, og flere ærestitler følger i årene som kommer.
Kalenderen reformeres: måneden Sextilis blir omdøpt til Augustus. Ekteskapslovene skjerpes: ugifte beskattes ekstra, barnrike familier mottar kontantstøtte. Det holdes flere folketellinger av imperiets innbyggere (en av disse er omtalt i Det nye testamente, i forbindelse med Jesu fødsel). Den første av disse kom i år 38 f. Kr., den siste i 14 e. Kr.
Hans aktivitet på den juridiske fronten er også omfattende. En lang rekke lover viser stor interesse for rikets og dets innbyggeres ve og vel, samtidig som Romas makt hele tidens skal styrkes.
Augustus’ testamente (Res Gestae) gir oss en lang oversikt over denne politiske historien, sett fra keiserens egen synsvinkel. Det sto opprinnelig inngravert på to bronsepillarer som sto foran hans mausoleum på Marsmarken; disse er gått tapt, men vi har kopier fra provinsen Galatia (byene Ancyra, Apollonia og Antiokia), alle i form av innskrifter, den fra Ancyra er den mest fullstendige (på latin). Igjen er det lett å se at nøkkelen til Augustus’ politiske suksess var hans lange regjeringstid, samt mange trofaste medarbeidere.
Alt i alt er hans eksperiment vellykket og vel så det: romerriket er blitt keiserdømme takket være Augustus, og keiserdømmet er kommet for å bli. En av grunnene til at det lyktes er av religiøs art: keiserdømmet er i virkeligheten en kamuflert versjon av det guddommelige monarki slik det hadde utviklet seg efter Alexander den store og som romerne også møtte i Egypt.
3. RELIGIØS HISTORIE
Kaster vi et blikk på myntene fra Augustus’ regjeringstid ser vi en blanding av politske og religiøse titler: Augustus Caesar, konsul, tribun, yppersteprest (pontifex maximus), fedrelandets far (pater patriae), sønn av den guddommelige Julius (d.f.: divi filius). Politisk realisme og religiøs overbygning går her hånd i hånd. For dersom Augustus skulle lykkes i å innføre monarkiet under den form som er keiserdømmet - kalt prinsipatet - måtte religiøse midler tas i bruk. Resultatet ble et indirekte monarki, et kamuflert monarki, et prinsipat med mange og store religiøse fortegn.
Titlene på myntene gir oss en nøkkel til mye av denne historien, og den utvikler seg langsomt, som også den nye styreformen selv gjør det.
Caius Octavius var nemlig heldig fra starten av i dette foretaket. Han var mer enn Julius Caesars arving: han var også sønn av den guddommelige Julius (lat.: divi filius), all den tid Caesar hadde fått semiguddommelig status efter sin død: senatet besluttet å reise et tempel til den guddommelige Julius over stedet der hans lik ble brent på Forum. Julius var fra nå av (42 f. Kr.) divus (“guddommelig”) og hans adoptivsønn var altså sønn av den guddommelige Julius. Dette var et særdeles heldig utgangspunkt for alt som skulle følge, for det gav Octavian er særstilling i flere henseender. Gaius Julius Caesar divi filius Imperator er hans fulle navn fra januar 42 av.
Tittelen Augustus blir neste navn i rekken, og fra år 27 av heter han: Imperator Caesar divi filius Augustus. Vi er straks kommet langt videre i utviklingen av et guddommelig monarki på romersk grunn, men stadig i kamuflert form. To nye titler styrker den nye verdensherskeren i hans ambisjoner.
I år 12 får han det yppersteprestlige hvervet på livstid og kan kalle seg pontifex maximus, en stilling hans grandonkel også hadde innehatt. I år 2 får han ennå en æresbevisning, av semireligiøs art: titelen “fedrelandets far” - Pater Patriae. Noen tid før dette hadde man innført en ed til keiserens guddommelige verneånd, hans genius, som igjen styrker hans posisjon mellom guder og mennesker.
Disse fakta understøttes av en lang rekke religiøse monumenter og institusjoner. Viktigst er en rekke nybygg som vi kommer tilbake til nedenfor. Gamle religiøse institusjoner ble gjenreist, som nevnt ovenfor. Det handler om stor aktivitet på flere fronter samtidig: en styrking av republikanske tradisjoner og en understreking av keiserens nye rolle.
En viktig del av dette programmet er keiserens residens.
Augustus bygget ikke et palass slik etterfølgerne gjorde. Han bodde i en større privatvilla på Palatinen - et gammelt patrisierstrøk - og viste derved gode takter som princeps. Men her er andre faktorer som indikerer hans spesielle status som hersker: huset ligger i et meget sakralt strøk, med eldgamle templer og minner om Romas urtid, hyttene der Romulus (byen grunnlegger) skal ha bodd. Dessuten reiser keiseren et tempel til sin egen høye beskytter - solguden Apollon - like ved siden av villaen, som et slags privatkapell og som takk for seieren ved Actium. Statens princeps befinner seg i godt selskap, viser det seg, om enn på en litt dempet måte - keiserdømmet er fortsatt i sin spede barndom og man må gå langsomt frem.
Sett under ett skjer det likevel mye på kort tid, noe som godt harmonerer med Augustus’ eget motto: il langsomt - festina lente.
4. KULTURELL HISTORIE
Augustus’ tid som enehersker ble preget av stor aktivitet på den kulturelle fronten, for de politiske og religiøse aspektene vi hittil har nevnt skal underbygges av en generell kulturell fornyelse. Derfor blir det avgjørende at litteratur og kunst følger opp det program som vi nettopp har oppskissert.
På den litterære fronten skjer det mye konstruktivt. En rekke store navn er for alltid knyttet til Augustus’ navn, fordi han knyttet disse til seg. Det er i første omgang dikteren Vergil og historikeren Livius som gir uttrykk for den nye tid som er opprunnet. Dette gjør de på svært forskjellig vis: Livius skriver Romas historie fra starten av og etablerer forbindelsen tilbake til Troia og de homeriske heltene vi kjenner derfra. Det som er programmet for Vergils Aeneide er Romas opprinnelse i mytisk tid, forbindelsen til Homers verden, og betydningen av distriktet Latium hvor Roma ligger. Titus Livius’ Romahistorie skal samtidig fungere som verdenshistorie, eftersom romerne underlegger seg stadig større deler av Italia og middelhavsbassenget. Verket er dessverre ikke bevart fullstendig, men den eldste historien er godt dekket og av stor verdi for vår kunnskap om byens vekst og fremgang.
Dett er hovedverkene som er med på å fremme ideen om en ny tidsalder under Augustus. Men andre navn er også viktige i denne sammenhengen. Dikteren Horats bidrar på flere vis, mest kjent er hans storslåtte hyllingsdikt Carmen saeculare i anledning feiringen av hudreårsfesten i 17 f. Kr. Andre navn er Ovid, Catullus, Propertius. Augustus’ regjeringstid ble derfor en gullader for latinsk litteratur, en klassisk epoke i sprogets historie.
Hva bildende kunst angår er det ingen mangel på aktivitet. Men romerske bildende kunstnere er lite kjent, siden de ikke pleier å signere sine verk. Portrettkunsten er utsøkt og har igjen dette klassiske preget som ser hen til greske forbilder. For arkitekturens vedkommende gjelder det samme. Augusteisk tid er blitt stående som Romas klassiske gullader.
Teatre blir en større nødvendighet enn i republikkens dager, og nye bygninger reises stadig. Selv om disse ble finansiert privat av keiserens mange venner og velgjørere, ble de like fullt reist i hans navn. Festeligheter av mange slag var med på å understreke den nye tidsalder og tallet på fridager steg stadig. Gladiator- og dyrekamper ble også hyppigere.
5. FAMILIEHISTORIEN OG ARVEFØLGESPØRSMÅLET
Her kommer vi til det vanskeligste tema i den første keiserens politiske planer - suksesjonen: hvem skulle overta efter ham? For på hjemmebane gikk ikke alt efter oppskriften.
Augustus fikk ingen barn med sin hustru Livia Drusilla, hans hustru nummer to, men hadde en datter fra et tidligere ekteskap: Julia. Livia hadde derimot to sønner fra sitt første ekteskap: Tiberius og Drusus. Octavia, keiserens søster hadde derimot en sønn - Marcellus. Julia fikk fire barn med Marcus Agrippa, og av disse er de tre sønnene Lucius, Caius og Posthumus mulige kongsemner.
Kort fortalt er historien om familietragedien at alle de mannlige kandidatene forsvinner en efter en: de dør av naturlige eller mysteriøse årsaker. Marcellus (nevø), Caius, Lucius, Posthumus (barnebarn), Drusus (Livias sønn) forsvinner fra arenaen. Tilbake står Livias eldste sønn, Tiberius, og keiseren har til sist ingen annen mulighet enn å la ham ta roret.
Dette var i seg selv nok til at sladderen løp løpsk i Roma - Livia fikk skylden for alle dødsfallene for å få sin eldste sønn på tronen. Slik er Robert Graves’ romaner konstruert (best kjent fra filmatiseringen fra BBC). To bøker på norsk (Den fønikiske trapp og Jeg elsket Tiberius) av Elisabeth Dored gir en annen versjon av historien i romanform. Sladder og mordteorier blir imidlertid lite sannsynlige i en historisk og kritisk lesemåte av fakta slik vi kjenner dem. Det er intet unormalt i plutselig død, særlig blant barn og unge på denne tid.
Julia - datter av Octavian og Scribonia (hustru nummer en) - ble likevel et større samtaleemne i Roma enn alle dødsfallene. Hennes ekteskap med den mye eldre Agrippa fungerte godt (fire barn), men hun ble giftet bort til Tiberius, noe som ikke fungerte like bra. Hun utviklet seg til å bli litt av en tøs i overklassekretser, og ble straffet med landsforvisning (relegatio ad insulam, i hennes tilfelle Pandataria, dagens Pantelleria). En lignende straff rammet også hennes sønn Posthumus, men av andre årsaker.
Gjennom Livia oppstår det båndet mellom julierne og klaudierne som gir dette første dynastiet navnet “det julio-klaudiske”.
Republikanske dyder skulle prege keiserfamilien, og historien går om besøkende i keiserens bolig på Palatinen som fant at Livia og Julia satt og spant ull, slik de skulle ifølge gamle romerske skikker. Det som er sikkert er at Livia vevet klærne hans og trolig pleiet ham tilbake til livet under mange dødelige sykdommer. For Augustus var sykelig av natur. Han var mange ganger døden nær underveis, derfor var arvefølgen alltid en aktuell problematikk. Han ble på myntene fremstilt som ung gjennom alle hans førti regjeringsår: samme portrett følger ham gjennom hele regjeringstiden. Han var ifølge historikeren Suetonius lys, nesten blond, med klare øyne. Han var forholdsvis liten av vekst og brukte av og til høyhælte sko ved offentlige anledninger. Mot slutten av sitt liv må han nærmest ha sett ut som en tistel: med lite hår og rundt hode. Han bar mange ullvester om vinteren, og klimaet i Roma gjorde ham ikke godt. Han levde enkelt og spiste frugalt, drakk lite. Men han var vakker og velproporsjonert, skjønt han hadde dårlige tenner. Han tålte ikke sol og bar alltid hatt.
Augustus var for øvrig godt utdannet og snakket perfekt gresk. Hans lærer var Aloppodoros fra Pergamon.
Til tross for all vilje til det positive og konstruktive oppdager vi fort at hans offentlige image som mild og god raskt må balanseres mot mye brutalitet og hensynsløshet. Bak den fasaden han skapte for seg selv er han gjenkjennelig, fordi han til syvende og sist er temmelig utlevert til ettertiden på grunn av alle kildene vi har til rådighet når vi skal besvare spørsmålet: hva slags menneske var egentlig keiser Augustus? Hans målbevissthet stanser ham ikke fra trekk vi gjenkjenner fra mange moderne autokrater. Men vi skal huske på at vi befinner oss i en førkristen verden, hvor andre verdier enn tilgivelse og forsoning er satt i høysetet (avstamming, for eksempel, et rigid rettferdighetsbegrep, og så videre). Klientsystemet dominerte i nesten alle lag av samfunnet, og slaver ble sett på som ting. Dyrevennlige holdninger var ukjent, og miljøet tappet man for resurser uten å nøle.
I dag vil vi riste på hodet over hele romerriket og dets utrolige ekspansjon: de hevdet å ville bringe lov, orden, kultur og dannelse til barbariske folk. Det de i virkeligheten var ute efter var å dominere verden for å kunne plyndre denne efter ønske, for igjen å kunne berike seg selv og Roma. Julius Caesar erobret Gallia og sloss mot germanerne på 50-tallet f. Kr., noe som har bidratt til at hans i ettertid fikk et stort navn. Men at han i løpet av denne tiden drepte rundt en million mennesker, er det sjelden noen som taler om.
Det er i verden av i dag vanskelig å beundre disse “store” romerne på samme naive måte som i tidligere tider - vi vet for mye om hva makt påfører andre av lidelser. Ett er sikkert: Augustus var ikke den verste i keiserrekken. Han var heller ikke den beste hva personlige egenskaper angår.
6. URBS ROMA OG AUGUSTUS
Augustus omformet byen Roma fra det forvokste kaos den hadde blitt under senrepublikken. Årene 100 f. Kr. til vår tidsregnings begynnelse så en befolkningseksplosjon som fordoblet tallet innbyggere og som nærmet seg en million da Augustus døde. Grunnen til dette er innvandring fra hele riket, slik vi finner det i hovedsteder i vår egen verden.
Vi må forestille oss byen som meget kosmopolitisk, svært farverik, tettpakket med folk, bygd i høyden heller enn i bredden, med en blanding av religioner og tungemål. Leiegårder var det normale og privathus var få. Her var stor brannfare, mye lovløshet, stort behov for mat og drikke, siden byen jo ikke kunne leve av sitt omliggende distrikt, men var avhengig av import fra hele riket. Roma var den antikke verdens storkonsumator nummer 1.
Korn måtte importeres: fra Egypt, Sicilia og Nord-Afrika.
Det samme gjaldt vin og olje: fra Sardinia, Gallia, Spania.
Vannforsyningen var avgjørende for både drikke og renslighet og ble besørget gjennom et stadig voksende antall akvedukter.
I alle disse sakene var Augustus aktiv og tok opp utfordringene på en dynamisk måte. Han måtte først omorganisere byen selv.
Det gjorde han ved å dele den inn i fjorten regioner (regiones), med hver sine underavdelinger, helt ned til de enkelte strøk og kvartaler. Hvert av disse skulle ha vannforsyning, mat, drikke, olje, bad, osv. I tillegg til denne inndelingen opprettet han syv brannkorps (vigiles) på 500 mann hver, hvert korps dekket to regioner. Disse fungerte også som politi. Hans gamle venn og general Agrippa fikk ansvar for vannforsyningene og bygget flere nye akvedukter, mest kjent av disse er Aqua Marcia og Aqua Virgo, som eksisterer en dag i dag. Tiberen måtte reguleres for å hindre oversvømmelser av de lavtliggende bydelene (særlig Marsmarken). Broer måtte repareres. Veier var like viktig, og han restaurerer Via Flaminia (som førte til Rimini).
Byfornyelsen angikk like mye byens utseende som funksjonalitet, og keiseren skryter i sitt testamente over å ha funnet en by av mursten og etterlatt seg en av marmor (og travertin). Det er mye sannhet i dette, for byfornyelsen medførte en ansiktsløfting som ingen hadde sett maken til. Keiseren skryter av å ha restaurer over 80 templer, i tillegg til å ha bygget flere nye (på Kapitol, Aventinen, Marsmarken).
Han ga byen et nytt forum, like ved det som Caesar hadde påbegynt ved foten av Kapitol. Han ga det gamle Forum et nytt senatshus og prydet det med triumfbuer. Han reiste teatre (i andres navn). Han lot utgrave en kunstig dam for sjøslag i Trastevere (XIV region).
Men den maktpolitiske sannheten var ikke usynlig. Han plasserte en god del militært personell i eller like rundt byen: en militær keiserlig livvakt (pretorianerne) på rundt 5.000 mann; en personlig livvakt (bataverne) på 500, rekruttert fra det germanske Rhinlandet; bykohortene som var 1.500 mann sterk; de såkalte peregrini, osv. Det ble derfor umulig at situasjonen i hovedstaden kom ut av kontroll, noe som alltid var en mulighet, særlig under hungersnød.
Med andre ord er det Augustus’ Roma som utgjør bakgrunnen for det vi ser i dag. Spor av hans virke er synlige overalt. Hans etterfølgere fortsetter og utbygger det han begynte.
7. LITTERATUR
L. Adkins, R. A. Adkins: Handbook of Life in Ancient Rome
(Oxford 1994)
A. A. Barrett: Livia - First Lady of Imperial Rome (London 2003)
L. Casson: Everyday life in Ancient Rome (Baltimore 1975)
F. Coarelli: Guida archeologica di Roma (Milano 1974)
W. Eck: Augustus (Munchen 1998)
T. Holland: Rubicon - the Triumph and Tragedy of the Roman Republic (London 2003)
K. Galinsky: Augustan Culture (Princeton 1996)
R. A. Gurval: Actium and Augustus (Michigan 1995)
L. Richardson: A New Topographical Dictionary of Ancient Rome
(Baltimore 1992)
O. F. Robinson: Ancient Rome - City Planning and Administrasjon
(London 1992)
P. Zanker: Augustsus unde die Macht der Bilder (Munchen 1987)
KRONOLOGI:
KEISER AUGUSTUS
63 F. Kr. - Caius Octavius født 23/9
59 - Caius Octavius (far) dør
46 - kjemper med Caesar i Spania
45 - Octavian til Apollonia (studier)
44 - 15/3: Caesar myrdes i senatet
44 - Octavian adoptert av Iulius Caesar 8/5
43 - imperator første gang
43 - konsul første gang
43 - triumvirat: Octavian, Antonius, Lepidus
42 - blir divi filius, jan.
42 - slaget ved Filippi, seier over caesarmorderne
40 - nytt navn: imperator Caesar divi filius
38 - Octavian ekter Livia Drusilla
36 - bekjemper Sextus Pompeius
32 - Octavian stjeler Antonius’ testamente
31 - 2/9: slaget ved Actium i Hellas: seier over
Antonius og Cleopatra
30 - Alexandria faller
29 - tredobbel triumf i Roma
28 - folketelling (census)
27 - republikken “gjenreises”, makt til senatet
27 - navn: Imperator Caesar divi filius Augustus
25 - Marcellus ekter Julia
23 - Augustus dødssyk
23 - blir folketribun
23 - Marcellus dør
23 - konspirasjon i Roma
21 - Agrippa ekter Julia
20 - Caius født
20 - diplomatisk fred med partnerne
17 - adopterer Caius og Lucius
17 - Ludi Saeculares
19 - Aug. får konsulær makt
13 - begynner Ara Pacis
12 - Agrippa dør
12 - velges til pontifex maximus
11 - Tiberius ekter Julia
9 - Ara Pacis innvies
9 - Drusus dør i Germania
6 - Tiberius til Rhodos
2 - får ny tittel: pater patriae
2 e. Kr. - Lucius dør
4 - Caius dør
4 - Aug. adopterer Tiberius og Posthumus;
Tiberius adopterer Germanicus
1 - Posthumus forvises til Planasia
8 - Sextilis blir til Augustus
9 - Varus nederlag i Germania
10-12 - Tiberius nedkjemper germanerne
13 - siste testamente
14 - reviderer Res gestae
14 - dør 19/8
14 - titler ved sin død: Imperator Caesar divi filius Augustus Pont. Max. Cos XIII, Imp. XXI, Trib. Pot. XXXVII, Pater Patriae
14 - blir erklært Divus Augustus 17/9
RUTE 1
KAPITOL - FORI IMPERIALI
1. Vi begynner våre vandringer på Vittoriano (monumentet over Victor Emmanuel, ogsåkalt “skrivemaskinen“ eller “bløtkaken“), på terrassen øverst. Herfra har vi god utsikt over Romas historiske sentrum og omland. På en klar morgen kan vi se fjellene i bakgrunnen, alle de gamle høydedragene hvor byen ligger og de største monumentene. Er vi heldige kan vi også se Albanerfjellene hvor vulkanen ligger som har skapt hele dette landskapet ved å sende flommer av lava ned over sletten der Tiberen har gravd dype furer i landskapet og sideelver har forårsaket daler og høydedrag (byens syv høyder). Vi ser byens fjorten regioner og kan lett rekonstruere bybildet slik det var på Augustus’ tid. På den andre siden av elven ser vi Trastevere, som ligger under Gianicolo, og Vatikanet lenger borte er lett synlig takket være kuppelen på Peterskirken.
2. Vi forlater Vittoriano ved å avlegge kirken Santa Maria in Aracoeli et besøk (her lå Junotemplet). Det som angår oss inne i kirken er søylen som bærer innskriften EX CUBICULO AUGUSTI nede ved inngangen. Denne skal altså komme fra keiserpalassets soverom og forteller oss litt om hva uttrykket “den evige stad” innebærer: i denne byen er stenene i bevegelse, enten det gjelder søyler, trapper, fontener, eller annet. Tiden flytter på Romas gamle byggematerialer, og vi finner dem i stadig nye sammensetninger, som her. Hvilket palass det her er tale om, vet ingen, men tanken går heller mot Rabirius’ storslåtte palass på Palatinen enn mot Agustus privathus. Husk: de antikke monumentene ble brukt som stenbrudd gjennom hele senantikken (templene i særdeleshet), middelalderen og renessansen. Selv Ostia ble plyndret for marmor og travertin (som vi gjenfinner i Orvieto, Pisa og Siena). Det siste antikke tempel ble revet på 1600-tallet (Minervatemplet på keiser Nervas forum, vegg i vegg med Augustus forum).
3. Vi forlater Kapitol ved å gå forbi rester av det som kan ha vært byens gamle festning, Arx. Restene er i vulkansk sten, pozzolana, og vitner om republikken og kongetiden da marmor var en sjeldenhet og travertin en luksus. Stenbrudd finner vi for øvrig spor av rundt hele Kapitol-klippen, og disse ble senere brukt til så forskjellige formål som helligdommer og fengsler. Republikkens Roma var en by av tuff og pozzolana, og Augustus kunne med god grunn hevde at han hadde erstattet denne med en by av marmor.
4. Ved foten av Kapitol stanser vi ved Julius Caesars Forum. Dette er et nytt forum (marked, torg), påbegynt av Julius Caesar og fullført av Octavian. Vi ser bare en liten del, siden det var langstrakt og endte helt nede ved senatshusets vestlige hjørne, altså av samme form som det gamle Forum Romanum. Et nytt senatshus var del av hele anlegget, men det vi ser i dag er fra keiser Diokletians tid. Den gamle republikanske kurie (senatshus) lå der kirken SS. Luca et Martina står i dag, like ved siden av Caesars.
Et nytt forum ble påkrevd da byens folketall eksploderte mellom år 100 f. Kr. og tidlig keisertid (folketallet under Augustus må ha vært på vei mot en million innbyggere, kanskje 800.000). Begge langsidene var fylt av butikker og lokaler til forskjellig bruk (rettsmøter, bankvirksomhet, og lignende). Byggingen ble påbegynt i 54 f. Kr., men sto først ferdig i 29.
Caesars forum er ikke ferdig utgravd siden Via dei fori imperiali dekker den sydlige flanken (utgravningene fant sted i årene 1930-32). Men vi ser podiet til templet som ble bygget i det nordlige hjørnet, opprinnelig som minne om seieren over Pompeius ved Farsalos i 48. Dette blir samtidig et viktig monument for Julius Caesars legitimeringsbehov, siden det er et tempel til Venus Genitrix (“fødersken”), mor til Aeneas, som også er klanen juliernes stammor, og som derfor er med på å understreke Julius’ egen posisjon. Hva hans målsetning var når det gjelder styresett, vet ingen med sikkerhet: ville han gjeninnføre kongedømmet - ville han fortsette som diktator på livstid? Diskusjonen pågår fortsatt. I alle fall rommet templet statuer av både ham selv og Cleopatra (hennes statue var i gull, noe som ga henne guddommelig status), dronning av Egypt og den siste farao, gud og menneske på samme tid. Og det er sannsynlig at Julius var påvirket av tradisjonen fra Alexander den store og fra Egypt, altså det vi i innledningen kalte et “guddommelig monarki“ og som preget hele den hellenistiske epoken. Rytterstatuen av Caesar som sto foran templet efterlignet Alexanders hest Bukefalos og peker tydelig i en slik retning. Templet var for øvrig et kunstmuseum (i beste greske tradisjon), med mange antikke malerier og andre skatter fra Hellas.
Forum Caesaris sto uferdig da han ble myrdet 15.3.44 f. Kr., men templet rakk han å dedikere i 46.
5. Neste stans på våre vandringer er det nye forum som Augustus lot reise, og som ligger helt inntil Caesars forum, men perpendikulært: vendt mot bydelen Subura. Det har ikke samme proporsjoner, men er mer kvadratisk enn rektangulært. Igjen er det et stadig større behov for mer offentlig rom som nødvendiggjør anlegget, samtidig som det skal tjene som propaganda for den nye tid og det nye regimet. Augustus hadde problemer med å få kjøpt opp alt arealet han trengte, og resultatet ble at brannmuren han lot bygge bak forum, som en sikkerhet mot bydelen Subura, er ujevn og følger skjeve vinkler.
Selve forum var flankert av kolonnader som kunne tjene mange formål (lik Caesars) og hvor det sto statuer av republikkens mange helter. Midten ble prydet av en rytterstatue av hamselv, slik Caesar hadde gjort det. To store halvsirkler på hver side av kolonnadene - exedrae - var prydet av juliernes store helter: Aeneas, Romulus, kongene av Alba Longa, osv.
Templet til krigsguden Mars kroner verket, og er en takk for seieren over caesarmorderne i 42 (Filippi); i virkeligheten er det en legitimering av Augustus‘ egen politiske posisjon. Templet har samme stil som Caesars, men er en og en halv gang større. Det ble brukt hver gang senatet skulleavsi krigserklæringer. Søylene i fronten er 17.8 m. høye. Kultstatuen av Mars er trolig bevart: det er den samme vi ser inne i Musei Capitolini (ved trappeoppgangen fra bakkenivå).
Hele anlegget tok 20 år å reise og det sto ferdig i 2 f. Kr. Det er åpent for publikum med ujevne mellomrom.
Her slutter vår første vandring i keiser Augustus’ fotspor.
RUTE 2
FORUM ROMANUM
1. Vi møtes ved inngangen til Forum på nedsiden av Kapitol. Gratis adgang.
Augustus har etterlatt seg spor overalt på Romas gamle Forum. Det som tidligere hadde vært det politiske sentrum var med ett i ferd med å omdannes til en festplass, med monumenter over Romas helter og viktigste guder, ikke minst over prinsipatet selv. Denne avpolitiseringen ser vi også i andre byer: mest kjent er tilfellet Athen, der det gamle agora (forum) ble omformet til en festplass for Romas makt og Hellas’ klassiske fortid (nåtiden var uten politisk interesse), og hvor et nytt agora mot nord erstattet mange av de tradisjonelle nyttefunksjonene (det romerske forum).
På Forum Romanum er det så å si ikke et sted som ikke reflekterer Augustus’ hensikter, og vi rekker bare å ta med de aller viktigste.
2. Fra inngangen går vi nedover Via Sacra, den gamle prosesjonsruten som førte fra Jupitertemplet til utgangen av Forum i motsatt ende (ved Titusbuen). På venstre hånd stanser vi et øyeblikk ved et podium under Tabulariet (statsarkivet), ved siden av tre gjenreiste søyler (fra templet til de flaviske keiserne Vespasian og Titus). Her sto Concordiatemplet. Det var gammelt (fra 121 f. Kr.) og reist til minne om seiren over brødrene Gracchus, men ble restaurert under Augustus efter en brann i 9 f. Kr. Det nye templet ble innviet av Tiberius i 10 e. Kr., men fra nå av er det et tempel til keiserfamiliens concordia - Concordia Augusta - dvs. et monument over den herskende julio-klaudiske slekt, dens samhold og harmoni, altså ren propaganda.
Templet var i seg selv et betydelig kunstgalleri, som også var tilfellet med Caesars tempel til Venus Genitrix. Kunsten besto i stjålne gjenstander fra Hellas (som romerne hadde plyndret i lengre tid): bronsestatuer, malerier, marmorbyster og statuer, mange slags kunstgjenstander, osv. Augustus ga templet fire elefanter av obsidian (en mørk og glansfull lavasten). At templer var egnet som kunstgallerier var noe romerne hadde lært av grekerne, slik vi kjenner det fra Athens gamle agora og fra Akropolis.
3. Rostra - talerstolene - ligger til høyre for Septimius Severus’ store triumfbue, like ved restene av det lille monumentet som kaltes Umbilicus Urbis (byens navle). Her ser vi både den republikanske talerstolen og den augusteiske, som er skjøvet fremover mot selve forum. Ordet rostra betyr egentlig spissen i baugen på et krigsskip, og er et monument over slagne fiender, brukt som pryd for talerstolen.
Men rostra er blitt til pynt under Augustus, all den tid det politiske liv på Forum er innstilt (det kom aldri i gang igjen). Politisk talerkunst blir også dekor under prinsipatet. Alle avgjørelser ligger hos keiseren og hans rådgivere. Det er oftest lovtaler for de døde, lovtaler ved triumfer og lignende som er hensikten med den nye talerstolen. Dessuten er den med på å holde i live det klassiske og litt antikvariske preget som Augustus ga hele sin regjeringstid.
4. Curia, senatsbygningen vi ser idag, er en restaurering fra keiser Diokletians tid, fra år 285. Men stedet er det samme som der Caesars Curia Julia lå (den gamle lå der kirken ved siden av står). Denne var, som nevnt, del av Caesars forum, men ble først fullført av Augustus i 29 f. Kr.
Senatets rolle under Augustus (og alle keiserne efter ham) var svært redusert i forhold til det som hadde vært dets rolle i republikkens dager. For det første var medlemmene keiserens egne menn i det store og det hele, aristokrater som villig samarbeidet med den nye styreformen. For det annet var de mer enn villige til å bifalle keiserens forordninger og lover. I prinsippet hadde Augustus gitt folket makten tilbake, gjennom senatet, da han gjenreiste republikken i år 27 (det hele var en farse: senatet ba ham innstendig om å fortsette å trygge staten militært, ved flere anledninger). I realiteten var de blitt en gjeng nikkedukker. Like fullt representerte senatorene aristokratiet og derved også pengemakten. Uten senatet kunne ikke Augustus gjennomføre sine planer, forutsatt at det var et samarbeidsvillig senat.
5. Den gamle Basilica Aemilia fikk en monumentalfasade mot Forum under Augustus, viet minnet om hans barnebarn Lucius og Caius, de som var påtenkt som tronarvinger, men som døde unge.
6. Selve Forum ble brolagt med travertinblokker, som vi ser rester av den dag i dag. Travertin er en stenart som forekommer i store mengder utenfor Roma (i retning Tibur, vi ser disse på vei tilbake fra besøket i Hadrians Villa). Det er mykt og derfor lett å skjære som naturforekomst (under jorden), men blir hardt og slitesterkt i møte med lys og luft. Disse bruddene er stadig i full drift.
Forskjellen som denne broleggingen skapte var at Forum ikke lenger egnet seg som teaterareale og sted for gladiatorkamper, slik det hadde fungert gjennom århundrer. For under Forum finner vi tunneller med åpninger opp til selve plassen. Den nye tid så mange teatre som kunne ivareta slike funksjoner - nok en grunn til å gjøre Forum til festplass.
Æressøyler flankerte begge langsidene av festplassen, og disse søylenes basis står der fortsatt. Den siste søylen som ble reist er til minne om den bysantinske keiser Fokas’ besøk i Roma i 609.
7. Basilica Julia ble ombygget og innviet av Caesar i 46 f. Kr., mens to først ferdig under Augustus. Den brant på ny og ble gjenreist til 12 f. Kr.
8. Restene av det gamle templet til Castor og Pollux (dioskurene) skriver seg fra en restaurering under Augustus og ble innviet av Tiberius i 6. e.Kr. Her har norske arkeologer deltatt i utgravninger i nyeste tid.
9. Templet til Divus Julius markerer slutten på Forum mot syd. Det ble besluttet reist ved et senatsvedtak i 42 - to år efter mordet på tyrannen - men sto ikke ferdig før 29 f. Kr.
Opphavet til helligdommen var et alter som ble reist der Caesars lik ble brent. Dette skjedde som en spontak folkeaksjon, til stor fortvilelse for caesarmorderne som trodde at det var de som var de egentlige helter. Caesar ble myrdet under et senatsmøte som fant sted i en kuriabygning som var del av Pompeius’ teater (ved Piazza Argentina, der Teatro Argentina ligger i dag, vegg i vegg med vårt hotell). Folket tok først liket med til Kapitol og ville kremere det foran Jupitertemplet, men prestene drev dem derfra av frykt for brann. Så ville de kremere Julius ved rostra på forum, men ble endelig drevet derfra til andre enden av Forum, der alteret fortsatt står. Det er et samlingsmerke for italienske fascister (samt romantiske eller frustrerte turister) og er alltid dekket av blomster. Hvert år er 15/3 en merkedag ved dette monumentet. Templets flanke mot Forum er i halvsirkelform på grunn av alteret.
Templet var helt avgjørende for Augusts siden det markerte hans status som divi filius - sønn av den guddommeliggjorte Julius Caesar, noe han kom til å trenge i arbeidet på å gi staten en ny styringsform.
10. Vårt siste monument på Forum Romanum er ikke lenger å se: restene av fundamentet for en triumfbue til Augustus finner vi ved det vestlige hjørnet av Caesars tempel. Men det er usikkerhet om hvilken bue det er tale om: en fra 29 f. Kr. som markerer seire over Dalmatia, Egypt og Artium - eller en fra 19 f. Kr. som minnes partnernes tilbakelevering av romerske felttegn (tatt som bytte i 50-årene f. Kr.).
Neste rute begynner ved inngangen til Palatinen, like ved Titusbuen.
RUTE 3
PALATINEN
1. Den første keiser i romerriket bygget ikke et palass for seg selv, dertil var tiden ikke moden - han opererte ut fra andre modeller enn et etablert monarki: prinsipatet. Den første som bygget et palass var hans etterfølger og Livias eldste sønn, Tiberius, det ligger under sitronhaven med Bonis grav som minne om de første systematiske utgravningene her, men er ikke synlig avdekket for publikum å se. Claudius har benyttet det samme, selv om Caligula gjorde noen tilbygg ut mot hjørnet av Forum, og vi må helt til Nero før vi finner et nytt keiserpalass på denne høyden, men det strøk med i bybrannen i 64. Han bygget et nytt efter byens gjenreisning, men fikk lite glede av det all den tid han døde like efter. Keiserpalassene som Domitian lot reise på 90-tallet ble brukt antikken ut, og det er disse vi ser de store ruinene av i dag. De er ribbet for all sin pryd, men vitner like fullt om de høyder keiserverdigheten nådde i tiden efter Augustus. Da er monarkiet så etablert at det mest av alt minner om orientalsk pomp og prakt.
2. Agustus bodde først i en villa nær Forum, som hadde tilhørt Calvus, men fikk allerede i 42 overtatt oratoren Hortensius’ villa på Palatinens skråning ned mot Circus Maximus (Hortensius strøk med under proskripsjonene i 43, som også Cicer gjorde det).
Det dreier seg om et elegant privathus, men ikke mer. Bygningen er delvis beskrevet av historikeren Suetonius (kap. 72 ff. av hans keiserbiografi om Augustus). Det er mye enklere enn det vi vanligvis får se i filmer fra romertiden. Et bibliotek var bygget til huset og ble brukt til senatsmøter fra tid til annen. Foruten villaen på Palatinen eide keiseren dessuten privatboliger rundt Roma og i Syd-Italia (i Nola, på Capri og mange andre steder).
Det er likevel ikke huset selv som er det mest talende, men beliggenheten, det vil si: det sakrale nabostrøket. Dette var noe han overtok, og noe han selv utvidet.
3. Først av alt er han blitt nabo til Romas legendariske fortid: hyttene som ble bevart i hjørnet til høyre for villaen og som ble tilskrevet Romulus. Det dreier seg om et gammelt sakralt område (i dag kalt area sacra) hvor tre hytter fra 800-tallet f. Kr., i tradisjonell latinsk stil, var bevart. Disse ble utgravd i årene 1907-48. Pæler i grunnfjellet antyder klart hvordan hyttene var konstruert omkring en sirkulær plan, med ildsted i midten. Slike hytter har gjetere brukt i denne delen av Italia helt ned til moderne tid, og det er ingen som helst grunn til å tvile på deres gamle opprinnelse. To arkeiske sisterner like ved vitner om historiske aner.
Det som kaltes “Romulus’ hytte” ble bevart og fornyet hele antikken igjennom. For nederst i skråningen lå en mindre helligdom, Lupercal, i hulen hvor ulvinnen diet Romulus og Remus. Altså var det bare å vente at det på høyden ovenfor lå hytten hvor de to tvillingene ble oppfostret av gjeteren Faustus. Siden Augustus hevdet (og sannsynligvis trodde) at hans slekt nedstammet fra Romulus er det derfor ikke forbausende å finne at han slår seg ned her oppe. I alle fall var det få eller ingen på hans tid som var i tvil om hensikten.
4. Men han har også andre naboer i dette gamle patrisierstrøket.
For like overfor hyttene ligger podiet til det som var et av Romas eldste templer, viet Magna Mater, fruktbarhetsgudinnen Cybele. Kulten ble innført til Roma i 205 f. Kr. Kultobjektet var en statue med ansikt av sort sten, hentet fra Pessinus i Frygia under attalidenes regjeringstid. Inspirasjonen til denne nyvinningen kom fra de sibyllinske orakler, bøker som oppfordret til en slik kult. Dette gamle templet fikk han restaurert, sammen med det like gamle templet til gudinnen Victoria som sto like ved siden av.
Victoriatemplet er viktigere for Agustus enn Magna Mater-helligdommen. Det ble reist i 4. Årh. f. Kr. I en tid da Roma underla seg hele Italia, ble templet til seiersgudinnen av stor betydning. Og efter borgerkrigenes utfall fant Augustus templet som mer enn meningsfyllt. Templet sto på en plattform av vulkansk sten - tufa - som er blitt fjernet med tiden. Men dette har vist seg å være til fordel for arkeologien siden man på stedet der plattformen hadde ligget fant flere arkeiske sisterner (fra 6 - 5 årh f. Kr.) og andre minner.
Området er alt i alt av stor historisk betydning, og gir den nye princeps en sakral sammenheng like mye som en historisk.
5. Vi finner at Livia Drusillas privatvilla ligger like overfor Augustus’ egen, og denne er blitt identifisert på grunn av blyrørledninger som er stemplet med ordene Livia Augusta. Men identifiseringen er omstridt siden huset fortsatte å bli brukt i tilknytning til det nye keiserpalasset ved siden av, og navnet Livia Augusta kan ha tilhørt medlemmer av keiserfamilien fra forskjellige epoker. Huset selv er fra årene 70 - 50 f. Kr. Og ble utgravd i 1869. Det er best kjent for sine veggdekorasjoner (fra ca. 30 f. Kr.) som viser en høy grad av kunstnerisk nivå. Den delen som oftest er åpent for publikum viser oss villaens spisesaler.
6. Det mest talende er kanskje det nye tempel - til Apollon Actianus - som blir keiserens privatkapell og ligger vegg i vegg med hans villa, med egen inngang fra villaen, men uten offentlig funksjon.
Templet er reist som takk for seieren ved Actium i Hellas over Marcus Antonius og Cleopatra (skjønt det var blitt lovet efter en tidligere seier over Sextus Pompeius i 38). Slik blir solguden og kunstguden Apollon Augustus’ høye beskytter. Det ble innviet 9/10 28 f. Kr. og er nevnt i litteraturen av tidens fremste forfattere: Horats, Vergil, Ovid og Propertius. Templet var i hvit marmor, med en kultustatue av Apollon i cella. I sokkelen til denne ble de sibyllinske bøker deponert, bøkene som skrev seg fra urgammel tid og som innehold profetier om Romas fremtid. De ble sett på som noe av det mest sakrale i antikken.
Men fremfor alt var templet et museum av sjeldne kunstskatter, stjålet fra forskjellige steder i Hellas. Vi kjenner navnene på de kunstnere som laget kultstatuene her inne: Apollonstatuen kom fra Skopas hånd og var kanskje tatt fra en helligdom i Rhamnos utenfor Athen; Artemisstatuen var laget av Timotheos, Letostatuen av Kephisodos. Tilknyttet templet var også en portikus med 50 danaider (to av disse er å se i museet på Palatinen).
Apollontemplet ble revet i 363 e. Kr.
I dette området fantes det også et Vestatempel, uten at noen kan si med sikkerhet hvor det har stått (det er avbildet på mynter).
6. På denne måten har keiserdømmet fått en forankring i sakral og politisk historie som tjener Augustus’ hensikter og som taler et tydelig sprog: Romulus, Victoria og Apollon er hans naboer. Vi har sett at hans indirekte monarki har fått utallige uttrykksformer, og de vi finner på Palatinen føyer seg pent inn i mønsteret. Men de er aksentuert på grunn av historisk beliggenhet og religiøse tradisjoner.
7. Museet på Palatinen er en helt nødvendig konklusjon på denne ekskursjonen, for her finner vi de viktigste funngjenstandene fra utgravningene her oppe (inkludert de senere keiserpalassene).
RUTE 4
MARCELLUSTEATRET
1. Vi møtes ved oppgangen til Kapitol (trappen) og går ned til Marcellusteateret (til høyre).
Vi befinner oss i en viktig sektor av det offentlige rom, et område som var forbundet med mange historiske minner og som Augustus knyttet nærmere til sine dynastiske mål.
For det første var det her (der den jødiske gettoen ligger i dag) at det game Circus Flaminius lå, en idrettsplass av rektangulære mål som i lang tid var blitt brukt til alle slags festelige formål. Det er av langt mindre proporsjoner enn Circus Maximus. De bygninger som omga sirkuset er også gamle og har historisk tyngde.
I dag er dette en egen arkeologisk park som vi må ta med i jakten på keiser Augustus’ forvandling av byen. Vi befinner oss i et slags “dynastisk hjørne” mellom Kapitol og Tiberen, nært knyttet til keiserfamilien og noen av dens mest kjente navn.
2. Til høyre for inngangen ligger restene av to templer som forteller oss om Romas historie i republikansk tid.
Templet til krigsguden Bellona lå på podiet mot gaten, og som er helt tomt for pryd. Dette er hva vi kan kalle en klassisk “spesialitet”, siden templet er reist av Appius Claudius Caecus i 296 f. Kr. Det vitner om århundrene da Roma underla seg Italia. Bellona er nemlig et ord som skal beskrive lyden av krig - krigslarm. At det er reist av en klaudier, knytter templet til den nye keiserfamilien (som jo var julio-klaudisk i sine aner).
3. Tre søyler er gjenreist fra templet ved siden av: templet som kaltes Apollon Medicus Sosianus.
Dette vitner om det faktum at Roma innførte (fra Hellas) kulten av Apollon, grekerne gud for kunst og helse. Foranledningen er pesten som raste i 433, og templet ble viet til Apollon Medicus i 431 av ingen ringere enn Gnaeus Iulius, han som ble regnet for å være juliernes stamfar. Det ble restaurert av Augustus.
Det kommer ikke som noen overraskelse at vi nok en gang står overfor et kunstgalleri. Her ble mye gresk kunst oppstilt, stor kunst, alt sammen stjålet fra Hellas. Det er tale om et luksustempel i enhver forstand, fylt av malerier, statuer, byster, berømte kunstgjenstander, osv.
Men hva menes med adjektivet sosianus?
Det kommer trolig fra romeren Caius Sosius, en av Caesars offiserer, som fikk restaurere templet i sin tid. Han var motstander av Octavian og kjempet på tapernes side i 31 f. Kr. Men keiseren tilga ham, og vi finner at han fikk presidere de berømte Ludi Saeculares i 17 f. Kr.
4. Marcellusteatret er oppkalt efter Augustus’ nevø Marcellus, sønn av søsteren Octavia. Det ble påbegynt av Caesar, fullført under Augustus og tjente som modell for senere teaterbygninger. Innviet i 13 (eller 11) f. Kr. Det tok 20.500 tilskuere og ble et av byens hovedteatre.
Teatre i sten var en nykommer i Roma. Republikken var heller teater-fiendtlig, dvs. mistenksom overfor poesi og drama. Det de gjorde ved festivaler var å reise en midlertidig bygning av tre som ble demontert efter bruk, altså en løsning ad hoc, helt ulikt det romerne fant overalt i Hellas. Med byens vekst og kulturelle ekspansjon fulgte behovet for permanente bygg. Først ute var Pompeius’ teater (der hvor vi bor). Marcellusteatret kom som nummer to. Balbus’ teater kom like efter (det ligger like ved Largo Argentina, er museum i dag - med en god bokhandel! - og vi passerer det på vei fra hotellet til Kapitol). På kort tid var altså behovet langt på vei imøtekommet. Senere keisertid fortsetter trenden, og romerne blir sikkert, men jevnt mer greske (og orientalske: jfr. keiserkulten).
Marcellusteatret er direkte knyttet til de gamle tradisjonene for “forbigående” scenekunst. Det skal i utgangspunktet erstatte (på permanent basis) det midlertidige teater som ble reist for lekene til Apollon (Ludi Apollinaris, som første gang fant sted i 212 og ble en årlig begivenhet) og som må ha stått like ved. Derfor er det riktig å si at det tilhørte Apollontemplet.
Teatret har alltid vært frilagt, men ble festning i middelalderen og senere palass under renessansen. Det ble restaurert i årene 1926-32, og vi har mange fotos av bygget før restaureringen, med butikker og verksteder i grunnetasjen. Fasaden har to etasjer med søylerader: nederst den doriske, øverst den joniske. Tredje etasje var et panel med pilastre (der vi ser vinduer i dag, tilhørende de leiligheter som fortsatt finnes her). Samme arkitektur finner vi også i Colosseum og i Tabulariet på Forum Romanum.
5. Porticus Octaviae er neste stopp.
Her ser vi en inngangshall til det store rektangulære anlegget hvor templene til Iuno Regina (fra 179 f. Kr.) og Iuppiter Stator (fra 131 f. Kr.) lå. Disse er alle tydelig å se på restene av Forma Urbis: bykartet som det ble funnet mange fragmenter av ved Forum Pacis. Vi står foran inngangsportalen og den sier at området er viet Octavia, Marcellus’ mor og Octavians søster (han som var utpekt til å etterfølge keiseren, men som døde ung). Selve tempelkomplekset er altså republikansk, men ble fornyet av Augustus i årene 27-25.
Her finner vi igjen et berømt kunstmuseum: statuer og malerier fra greske kunstnere, kanskje også romerske kopier. Mest berømt var bronsegruppen av Lysippos som romerne fjernet fra den makedoniske helligdommen i Dion i 146.
Anlegget ble restaurert efter flere branner. Det ble revet i årene 365-70 for å reparere Pons Cestius.
I dag fungerer Porticus Octaviae som atrium til kirken S. Angelo in Pescheria.
RUTE 5
MARSMARKEN
1. Den delen av Roma vi kjenner som Marsmarken (lat.: Campus Martius, it.: Campo di Marzo) - dvs. arealet mellom Via Flaminia (Via del Corso) og Tiberen - var opprinnelig ubebodd og ble brukt som treningsområde for det militære. Mellom 100 f. Kr. og 100 e. Kr. ble hele strøket utbygget til offentlige formål, og keisertiden igjennom ble det en viktig del av byens offentlige rom og så stadig nye praktbygg. Hver gang Tiberen gikk over sine bredder, var marsmarken det mest utsatte området, noe som fikk Caesar til å planlegge en omdirigering av elvens øvre løp, noe han ikke rakk å gjennomføre. I middelalderen og nyere tid var oversvømmelser en hyppig trussel i denne bydelen, noe som først ble rettet på i årene 1880-1900 da moderne regulering ble gjennomført.
Her finner vi mange spor av Augustus.
2. Det første av disse er soluret (Horologium) som ble reist der Piazza Montecitorio ligger i dag.
Det dreier seg om en større piazza som ble konstruert som et gigantisk solur, med det formål å kunne angi år, måneder og dager ved hjelp av en obelisk som var blitt fraktet hit fra Heliopolis i Egypt i år 30 f. Kr., til minne om seieren over Alexandria tredve år tidligere; obelisken var opprinnelig reist av farao Psammetikos (regjeringsår: 594-89). Hele anlegget var oppført ved hjelp av Novius Facundus og andre astronomer fra Alexandria. Obelisken står i dag på Piazza Montecitorio, foran parlamentet, og fungerte som “viser” på soluret. Den sto på sin opprinnelige plass til ca. år 900, da den falt og brakk i fem, deler. Den ble gjenfunnet på 1500-tallet, restaurert og reist på sin nåværende plass i 1792.
Selve soluret er kun fragmentarisk bevart. Det besto av en stor flate av travertin, innlagt med bronse. Symbolikken er en illustrasjon på den augusteiske tidsalder - aurea aetas - med kosmiske symboler (timer, dag, år, årstider, osv.). “Viseren” (obelisken) pekte mot det store Fredsalteret like ved på Romas fødselsdag (21/4), og understreket på denne måten keiserens historiske aner samt verdenshistoriske betydning. Horologiet sto ferdig i 10 f. Kr. Bare mindre deler av anlegget er gjenvunnet fra utgravninger under bygninger like ved.
3. Selve fredsalteret (ara pacis) er blitt flyttet fra sitt opprinnelige hjørne ved Via Flaminia, og står i dag nærmere Tiberen. Det utgjør et enestående kunstnerisk monument over den augusteiske tidsalder og dens klassiske kultur.
Monumentalaltre av denne typen er kjent nok fra hellenistisk tid (Pergamon, Efesos, og andre steder). Igjen er det et monument over en ny tid, en epoke i rikets historie vi forbinder med ordene “den romerske fredstilstand” (pax romana), og som ble svært viktig i keiser Augustus’ propaganda. At begrepet Fred (pax) ble gjenstand for ideologisk bruk, var noe nytt på romersk jord, men vi finner en lignende bruk av pax i keiser Vespasians Templum Pacis, et minne om det nye (flaviske) dynastiets seier over den jødiske oppstanden i årene 66-70. Men begrepet er ikke fiktivt: det hersket fred innad i riket like til slutten av 200-tallet, med korte avbrekk for borgerkriger. Et tegn på dette er at Roma først får nye bymurer under keiser Aurelian (270-tallet), murene som står der i dag.
Fredsalteret var et monumentalalter som var omgitt av flere vegger, alle rikt dekorert med symbolikk som illustrerte den nye tidsalder. Tidens største kunstnere arbeidet på verket. Opprinnelig var det ment å markere keiserens politiske ordninger i Spania og Gallia, noe som kostet ham 3 års fravær fra byen. Arbeider tok 3 ½ år og sto ferdig i 9 f. Kr. Plasseringen var ved Via Flaminia - i forbindelse med Soluret - og passet inn i den symbolikken vi har omtalt ovenfor. Det ble gjenfunnet i svært fragmentarisk stand, og gjenreist i 1938 nær Tiberen: her er en linje fra Augustus til Mussolini tilsiktet.
Best kjent er frisen med prosesjonstemaet: her ser vi hele keiserfamilien og deres nærmeste medarbeidere hugget marmor. Men frisen på motsatt vegg sier oss minst like mye, for her har Romas mytiske helter vært fremstilt: Aeneas, Romulus, og de andre (ikke ulikt utsmykkingen av Augustus’ forum). Det vi ikke ser er farveleggingen. Dette gjelder all antikk kunst, og har etterlatt oss et feilaktig inntrykk av at hvit marmor var kunstnerisk norm, noe som er helt feilaktig. De gamle var farveglade, men tiden har visket bort all prakten, ikke bare på statuer og byster, men også på monumentalbyggene.
4. Det tredje og siste monumentet på Marsmarken som illustrerer Augustus’ regjeringstid er hans mausoleum. Det står på sin opprinnelige plass (bak kirken San Carlo al Corso, hvor vi finner alteret til hellig Olav, et møtested for norske katolikker).
Mausoleet ble påbegynt i 28 f. Kr. og var 40 m. høyt, med en kolossalstatue av keiseren i bronse øverst. Det dreier seg om den største grav i antikken, 89 m. i diameter. Ytterveggene var kledd med travertin. Selve konstruksjonen besto av konsentriske sirkler: murene (4 i alt) ble stadig høyere, sentrum var gravkammeret innerst. Her sto keiserens urne. Forfatteren Strabo sier at det hele var et tumulus, dekket av trær, men det er fortsatt usikkert om det dreier seg om etasjer eller en ubrutt linje. Forbildene finner vi i den etruskiske og greske verden (dette siste gjelder alt Augustus skapte): i Tarquinia, i kong Mausolos’ monumentalgrav i Halikarnass, fra de makedoniske kongene i Vergina, og ikke minst Alexander den stores grav i Alexandria (som fortsatt er ukjent).
Denne familiegraven huset urnene til Marcellus (død 23 f. Kr.). Agrippa (12 f. Kr.), Drusus (9 f. Kr.), Lucius (2 e. Kr.), Gaius (4), Augustus selv (14). Dessuten ble både Drusus d. y., Livia og Tiberius stedt til hvile her. Senere navn er Agrippina, Nero og Drusus (Caligulas brødre), Poppaea, keiser Nerva og Julia Domna. Augustus’ testamente (Res Gestae) var inngravd på to bronseplaketter, en på hver side av inngangen; kopier av dokumentet sto ved Ara Pacis.
Mausoleets videre historie er svært variert. Colonna-familien bygget den om til en festning i 1167. Soderini-familien fjernet taket og gjorde det hele om til et haveanlegg. På 1700-tallet ble denne rotunden brukt til oksekamper, for så å bli teater på 1800-tallet. Derefter ble det hele omgjort til konsertsal (den fungerte like til 1930-tallet: her har Edvard Grieg dirigert egne verker!).
Først under fascistene ble mausoleet klarlagt og omgitt med nye bygg (i fascistisk arkitektur) i det som opprinnelig var et sakralt parkområde, med haver og promenader.
RUTE 6
ISOLA TIBERINA
(Tiberøen)
1. Den øy som ligger midt i Tiberen, er et landemerke på flere vis.
For det første er det et realistisk spørsmål om vi her finner årsaken til at folk slo seg ned på dette stedet i Latium. For elven løper gjennom noen naturlige hevninger i landskapet som gjør dette til et egnet vadested, samtidig som der ligger i passe avstand fra havet. Her var det lett å komme seg over med kveg. Ellers er Tiberen ingen enkel elv å “temme”, for vannmengdene - som varierer betraktelig - kan til tider være svært store (med påfølgende oversvømmelser av de lavtliggende bydelene, de vi har kalt “det offentlige rom”). Augustus renser også elven, men fullfører ikke det tiltak som Julius Caesar planla, nemlig å omdirigere elveløpet. Oversvømmelser var i det hele tatt trusel nummer en, ved siden av brann.
Selve klippen som Isola ligger på er også lav, men er blitt bebygget fra gammelt av. I virkeligheten ble den en eneste stor helligdom med tiden. Her var templer til Jupiter Jurarius, Veiovis, Gaia, Tiberinus, Bellona, og andre obskure guddommer. Mest kjent var den for helligdommen til Aesculapius (medisinens skytshelgen), og restene av templet ligger under kirken San Bartholomeo, som er knyttet til hospitalet som ligger ved siden av i dag. Hva slags hospital her var i antikken er uklart, men helligdommen har bestått av mer enn et tempel. Kulten av Aesculapius ble innført i Roma i 291 f. Kr., efter en pest i byen, og kom dit fra Hellas (Epidauros, hvor vi finner rester av en stor helligdom, skjønt stedet er mest kjent for sitt godt bevarte teater). - Kontinuitet preger altså Tiberen i dag.
2. Det neste vi forbinder med Isola Tiberina er tre antikke broer.
Pons Fabritius er den eneste broen i Roma som er i full drift. Den har to innskrifter, en større og en mindre, som begeg viter om broens historie. Mens de eldste broene var av tre (lik teatrene), ble dette den første bro i sten, fra 62 f. Kr., reist av Lucius Fabricius. Hermene (av Janus) som pryder broen er satt opp i 1840-årene og stammer fra et Janus-tempel som har stått like ved Marcellus-teatret.
Pons Cestius, på den andre siden av Isola, er fra ca. 60 f. Kr., og den sto der like til fornyelsen av Tiberen i 1886-89. Kun buen i midten er opprinnelig.
Pons Aemilius (Ponte Rotto) ligger like nedenfor Isola og har et fundament fra ca. 250 f. Kr. Den forbandt byen til den viktige Via Aurelia. Nåværende struktur er fra en restaurering under Augustus, ca. 10 f. Kr., og hadde den gang 6 buer. Den ble ødelagt av vann i 1598, og mye av restene fjernet i 1880.
3. En kuriositet bør vi ta med.
Sett i fugleperspektiv ligner Tiberøen på et skip med to årer (broer). Dette var noe de gamle godt var klar over. Ergo formet de baugen (som peker mot Ostia) som en skibsstavn, rundt 50 f. Kr., og en del av denne utformingen er fortsatt å se (det er herfra vi lett kan lese innskriftene på Pons Fabritius). Det er en trireme som er etterlignet, i travertin og tufa. Den dag i dag ser vi et par relieffer under baugen: et Aesculapiushode med stav og slange, og et oksehode.
4. Isola Tiberina ble et viktig knutepunkt for trafikken. På andre siden av Tiberen finner vi nemlig Augustus’ Regio XIV: en ny bydel, en satelittby for innvandrere, det tettest bebyggete område, det fattigste, et typisk arbeiderkvarter. Det er her kristendommen oppstår i tiden efter Augustus.
Transtiberim ble bydelen kalt, og det heter den fortsatt (Trastevere). Denne lå utenfor de gamle bymurene og ble først innlemmet av de nye fra 270 e. Kr. Administrasjonen var den samme som i byen forøvrig: med magistrater (aediler og tribuner) som ble valgt årlig og som sto for matforsyninger, vannforsyninger, osv. Regionen var delt i mange kvartaler (vici), hver med sine vicimagistri. Her lå også en av Augustus’ syv brannstasjoner/politistasjoner (restene av denne er fortsatt å se). Dessuten bygget han i Trastevere en stor vanndam til bruk for sjøslag (som teaterforestilling)!
5. Vannforsyningene var selvsagt et stort problem på denne tid, siden byen gjennomlevde sin største befolkningseksplosjon noensinne. Da Augustus overtok hadde byen fire akvedukter. Marcus Agrippa fikk ansvaret for å bygge flere nye: Aqua Julia, Aqua Virgo. Dette skjedde fra år 33 f. Kr. av og viser hvordan den nye herskeren tok byens ve og vel på alvor.
Isola Tiberina er viktig å ta med i våre vandringen i Roma. Her møtes fortid, nåtid og fremtid. Her er også bro over til en ny tid - det kristne keiserdømmet - som bygget videre på de strukturer som Augustus hadde skapt.
KEISER KONSTANTIN OG ROMA
er kanskje et litt uvant utgangspunkt for en historisk og arkeologisk ekskursjon i den evige stad. Vi tok for oss temaet “keiser Augustus og Roma” i fjor og vasset i spor han har etterlatt seg. Ikke så med Konstantin - han residerte aldri i den gamle rikshovedstaden, likte seg ikke der og ble heller ikke populær i denne hedendommens høyborg.
Men ved nærmere øyesyn viser vårt tema seg å være interessant.
For den by Konstantin erobret i 312 endret han på mange vis, om enn ikke på samme måte som Augustus hadde gjort det. Sammenligningen halter, selvsagt, likevel faller det naturlig å omtale de to som viktige overgangspersoner hva byen angår - de to viktigste i hele keiserrekken.
For noen av deltagerne tør stedene vi skal oppsøke være kjent fra før, for andre vil de være nye og spennede. - God ekspedisjon til dere alle!
INNLEDNING)
AUGUSTUS OG KONSTANTIN - SAMMENLIGNING OG KONTRAST
KONSTANTIN DEN STORE er den mest markante skikkelsen blant romerske keisere etter Augustus (31 f. Kr. - 14 e. Kr.). De to fungerer godt som inngangsportaler til helt forskjellige epoker: den første oppretter keiserdømmet på romersk jord - den andre legaliserer kristendommen og forbereder den kristne stat som raskt skulle avløse den hedenske. Konstantin opphever Augustus’ hedenske monarki samtidig som han innfører et nytt. Men her er tale om mer enn nye fortegn for gamle styresett, all den tid det nye endrer det gamle på mange vis. På ett punkt blir dette svært tydelig.
For de to er motsetninger hva byen Roma angår: Augustus gjør den gamle Tiberstaden til rikets hjerte og mest prangende by - Konstantin flytter rikshovedstaden østover, til Bysants, og lar Roma leve sitt eget liv, uten politikk og administrasjon. Konstantinopel ble grunnlagt som en kristen by, og dette er noe helt nytt i romersk historie.
Men de har også felles trekk: begge gjennomlevde store prøvelser på familieplanet. Dessuten var begge briljante hærførere og hadde mektige rivaler å bryne seg på. I tillegg kommer den faktor at de to regjerte lenge og så at tiden arbeidet for dem: Augustus i hele 40 år, Konstantin i 30.
De ligner hverandre på det personlige plan. Augustus utgjorde en blanding av råhet og klokskap som har forbauset og forvirret mange, særlig gjelder dette hans yngre år. Hos Konstantin finner vi det samme: han er grusom og medlidende på samme tid. Målbevissthet og tålmodighet preger begge: de vet hva de vil og lykkes i sine fortsett ved ikke å bli for ivrige.
De to er imidlertid svært forskjellige å se til. Augustus’ portrett er klassisk - det følger ham hele livet ut og viser oss en evig ung og idealisert hersker, helt i tradisjonen fra Alexander den store; det er et rent og tankefullt ansikt som møter oss i de utallige byster og mynter som portretterer keiseren. Konstantin er en mer opphøyd skikkelse å se til: diadembekranset, opadskuende, himmelvendt, kolossal hva portrettenes proporsjoner angår. Han er ikke en hedensk og guddommelig monark, men en trettende apostel, slik hans grav i de tolv apostlers kirke i Konstantinopel illustrerer det: tolv tomme sarkofager i en sirkel rundt keiserens egen sier alt den besøkende trenger å vite. Dersom Augustus var en slags trettende olympisk guddom, ble Konstantin en slags trettende apostel, noe som fortsatte som tradisjon gjennom bysantinsk historie.
Den hedenske stat hadde tapt kampen mot kristendommen, det som i romerske øyne var en ny og farlig overtro og hvis opphavsmann var født i Augustus’ regjeringstid et sted i fororienten. Men før fred ble stiftet med kirken, hadde denne gjennomlevd århundrer med undertrykkelse og forfølgelser. Forfølgelsene hadde ikke vært systematiske før år 249/50. Tidligere var det tale om sporadiske anslag mot kristne her og der i riket, på en uforutsigbar og for oss gåtefull måte. Det hele tilspisset seg like før Konstantin kom til makten, under tetrarkiet: den store forfølgelsen i 303-05 ble statens siste forsøk på å kvitte seg med en åndelig verkebyll som forhindret at staten fungerte som en religiøst sunn organisme, samlet omkring de gamle guder. For de kristne kunne lett tolkes som illojale undersåtter i en tid da riket ble truet utenfra og samhold innad var det viktigste av alt.
Men de kristne selv opplevde seg heller som en styrke for staten enn en svakhet, all den tid de på en ny måte sementerte riket innenfra ved å samle alle: hellener og barbar, høy og lav, fattig og rik, kvinne og mann, trell og fribåren. Den unge kirke maktet å rive den mange av de murer og gjerder som den tradisjonelle religionen representerte. Dette var kanskje en av grunnene til at Konstantin trodde på den? Kirkefreden i 313 legaliserte den kristne tro, men det tok tid før denne ble statsreligion i riket. Keiser Konstantin ble likevel den helt store overgangspersonen siden han selv regnet seg som kristen og lot seg døpe på dødsleiet.
Hva byen Roma angår ble den perifer i Konstantins liv: han besøkte den tre ganger og visste at han ikke var velkommen, fordi Roma var det hedenske maktsentrum fremfor noe. Roma likte aldri Konstantin - og han likte vel heller ikke Roma. Like fullt satte han sitt personlige preg på byen.
Da Konstantin flyttet rikshovedstaden til Bysants, hadde han allerede rukket å omforme Roma. Dette gjorde han ved å la det hedenske sentrum i fred og heller fornye byens utkantstrøk samt områder utenfor murene. Det var på steder som Lateranet og Vatikanet at han lot reise store monumenter over den nye tro (Laterankirken og Peterskirken). Det var ved de kirkelige gravplassene i byens omkrets - katakombene - at han lot gravkirker bygge over martyrenes graver (S. Sebastian, S. Agnese, SS. Marcellino e Pietro, o.a.). På denne måten får byen et nytt preg, sett under ett, ett som reflekterer keiserens nye tro. Augustus hadde omformet byen på en langt mer direkte måte, men det ville være feilaktig å si at Konstantin ikke kom til å prege byen.
Hva Konstantins religiøse omveltning angår, er det vanskelig å si noe nærmere om denne. Han hadde angivelig et syn før slaget ved Pons Milvius, et korstegn mot himmelen, selv om han på det tidspunktet var sol-dyrker og tilba Sol Invictus (den uovervinnelige Sol), altså en orientalsk form for monoteisme hvor de tradisjonelle olympiske guder er underordnet en høyere makt. Synet skal ha vært avgjørende siden han fra nå av benyttet korstegnet som felttegn. Dåpen lot vente på seg, men dette var ikke uvanlig på hans tid (det kan ha hatt noe å gjøre med at han hadde tatt livet av sønnen Crispus og hustruen Fausta).
Vi finner også spor av Konstantin i Romas bykjerne, men disse er ikke mange: han fullfører Maxentius’ nye basilika på Forum, han bygger nye bad, han får en ny triumfbue i gave fra senatet og det romerske folk. Det er på dette tidspunktet at byen står i sin fulle prakt, slik vi ser det av modellen i Museo della Civilta Romana og på de mange plansjer som er til salgs i turistbutikkene (spør etter: Roma Imperatoris Constantini Aetate - CCCVI - CCCXXXVII).
Alt i alt er sammenligningen mellom Augustus og Konstantin nyttig, selv om den til tider kan virke anstrengt. Broen mellom de to går over 300 år med turbulent historie, med borgerkriger, med kristenforfølgelser, med erobringer og kriger langs rikets grenser. Keiserdømmet overlever Augustus og republikken er et tilbakelagt stadium, sikkert og visst, samtidig som det er uttrykk for et hedensk verdensbilde. Keiserdømmet overlever også Konstantin, men da har det fått en utforming som er kristen og som fratar keiseren hans guddommelige rolle på jorden og gjør ham til en tjenerskikkelse.
KONSTANTIN DEN STORE - VÅRT PROGRAM
FORELESNING 1:
CAMPIDOGLIO - KAPITOL: fredag kl. 10.30
FORELESNING 2:
FORUM ROMANUM OG KONSTANTINBUEN: fredag kl. 16.30
FORELSNING 3:
S. AGNESE FUORI LE MURA: lørdag kl. 10.30
FORELESNING 4:
LATERANKIRKEN - ROMAS DOMKIRKE: lørdag kl. 16.30
FORELESNING 5:
SANTA CROCE - ROMAS GOLGATHA: søndag kl. 16.30
FORELESNING 6: tirsdag kl. 16.30
PETERSKIRKEN - KONSTANTINS SVAR PÅ PETERS GRAV
KONSTANTIN DEN STORE - KRONOLOGI
Perioden 280-330 markere en nedgang for Roma hva politisk betydning angår. Keiserne residerte nærmere grensen mot øst - som var den uroligste sonen i riket - i byen som Trier, Milano, Tessalonika og Nikomedia. De kjempet langs grensen ved Donau og mot perserne i øst. I Roma begynte folketallet å synke. Byen kom i en bakevje etter at den nye rikshovedstaden ved Bosporos ble grunnlagt.
272/3 Gaius Flavius Valerius Constantinus født (27.2)
284 Diokletian blir keiser; Constantinus vokser opp ved hans hoff
285 Diokletian bygger nytt senatshus i Roma etter at det gamle brant
286 innfører tetrarkiet (et fire-keiserdømme med to keisere (augusti) og to arveprinser (caesares) - et to-etasje-system - for å kunne håndtere riksadministrasjonen bedre; Maximian blir Augustus i vest
293 Constantius I Chlorus (“den bleke” - leukemi?) og Galerius blir Augusti (i vest)
297/8 Diokletian innfører en ed til gudene for alle soldater og byråkrater
298-306 Diokletians (og Maximians) bad reises i Roma
303 den store kristenforfølgelsen starter: bygninger og hellige skrifter ødelegges - mange blir drept; Diokletian besøker Roma for første og siste gang i anledning en markering av hans 20-års jubileum som keiser; blir syk på vei til Ravenna
304 april: et nytt edikt krever at alle kristne skal ofre eller dø; dette får ikke så store konsekvenser for de kristne i vest som i øst, der blir martyriet en hyppig forekomst
305 Diokletian og Maximian abdiserer; Constantius og Galerius blir augusti i vest og øst respektivt; forfølgelsen tar slutt; Severus og Maximinus blir caesares
306 Constantius I dør i York; Constantinus I utropt til keiser (augustus) uten Galerius‘ samtykke; Maxentius utropt til keiser i Roma med støtte fra byens befolkning og pretorianergarden
307 Maxentius erklærer seg selv augustus i vest; Constantinus ekter Maximians datter Fausta
308 konferansen i Carnutum - nytt tetrarki: Licinus blir Augustus
310 Maximian dør
311 Diokletian dør; Galerius’ toleranseedikt i Serdica (Sofia), Galerius dør
312 Constantinus slår Maxentius i slaget ved Pons Milvius; pretorianergarden avvikles og leiren nedlegges; det samme gjelder equites singulares i Lateranet
313 Maximinus Daia dør; toleranseedikitet i Milano; Constantinus og Licinius stifter fred med kirken
314 kirkesynoden i Arles
314-20 Laterankirken reises, som Kristkirke
315 Konstantinbuen innvies i Roma, som et monument over seieren over Maxentius og keiserens tiårsjubileum; dedikert av senatet (sml. dedikasjonsinnskriften); opprinnelig en triumfbue til Hadrian? - eller et spolieverk?
316 første krig mot Licinius, C. tar Balkan
317 Crispus, Constantinus (II) og Licinius Licinianus blir caesares i en avtale inngått i Serdica
318-26 Peterskirken reises
324 Constantinus slår Licinius ved Hadrianopolis og Chrysopolis; Licinius overgir seg i Nikomedia; tetrarkiet avvikles og C. er enehersker
324 grunnlegger Konstantinopel
325 kirkemøtet i Nicaea; C. henretter Licinius
326 keiseren besøker Roma - tyveårsjubileum; C. henretter Crispus (sønn av et tidligere ekteskap) som Fausta (stemor) anklaget for ekteskapsbrudd, noe keisermoren Helena gjennomskuer og påviser overfor keiseren, hvorpå Fausta begår selvmord
326-7 keisermoren Helena besøker Palestina
327 Helena vender tilbake til Roma, med relikvier fra Jerusalem; bygger basilika i det sensoriske palass
328 C. kjemper langs Rhinen
330 Helena dør; keisermoren begraves i sarkofagen i mausoleet på Via Labicana (står i dag i Vatikanet og er prydet med militære scener)
332 C. kjemper ved Donau; Konstantinopolis innvies
336 C. deler i sitt testamente riket mellom sine fire gjenlevende sønner
337 Constantinus I døpes på dødsleiet, dør og begraves i Konstantinopel
FORELESNING 1)
KAPITOL
(Campidoglio)
Vi begynner dagens første ekskursjon på Kapitol, en av Romas syv gamle høyder (it.: Campidoglio). I virkeligheten er det tale om to forholdsvis spisse klippetopper som allerede i antikken var begynt å vokse sammen til en. Her lå byens festning i den eldste tid - Arx - og her “bodde” de viktigste gudene, de som senere ble kalt “den kapitolinske treenighet”: Jupiter, Juno og Miverva. Junotemplet lå trolig der S. Maria in Aracoeli ligger i dag, fundamentene av Jupitertemplet ser vi under museet vis-a-vis.
Plassen fikk sin nåværende form under renessansen, av ingen ringere enn Michelangelo Buonarotti. Museene huser noen av de viktigste samlinger av romersk kunst. Romas rådhus stenger for utsikten til Forum Romanum og har derved gitt dagens Kapitol en feilorientering: bort fra den gamle byen og vendt mot Marsmarken (Campus Martius).
1) PÅ BALUSTRADEN VED TOPPEN AV CORDONATA ser vi diverse statuer fra forskjellige tidsepoker og steder i byen. De som angår Konstantin er de to statuene av keisere i militær drakt. Den til venstre er Konstantin selv, den til høyre er en av hans sønner, Konstantin II. De stammer fra badene som Konstantin lot bygge på Kvirinalhøyden, og var del av en gruppe på fire som markerte et dynastisk program: keiseren selv og hans fire sønner. Gruppen ble trolig satt opp for å markere keiserens tredveårsjubileum i 336. En tredje statue - av Constantius II - står i vestibylen til Laterankirken. Den fjerde - av Constans - er gått tapt.
2) RYTTERSTATUEN AV MARCUS AURELIUS er det som først møter øyet på Campidoglio. I dag er det en kopi fra 1997 som står ute på plassen, originalen er å finne i museet på høyre hånd (Palazzo dei Conservatori). Grunnen til at denne statuen ble bevart var at man tok den for en fremstilling av keiser Konstantin. Den var da å se foran Lateranpalasset hvor den ble satt opp på 700-tallet. Så ble den flyttet hit i 1538. I årene 1981-9 ble statuen restaurert og flyttet inn i museet til venstre. Dernest ble den flyttet til en nyinnredet sal i museet til høyre, like ved fundamentene til Jupitertemplet. Statuen er trolig laget etter keiserens død i 180. Hans utstrakte hånd er en gest som betyr nåde for erobrete herskere (eller folkeslag), noe som ble understreket ved en mindre statue av en knelende barbar like under hestens høyre fot.
3) I KORTILEN TIL PALAZZO DEI CONSERVATORI dominerer deler av en kolossalstatue av Konstantin som stammer fra Basilica Nova på Forum. Vi ser hodet, hender og føtter. Ansiktet er interessant på grunn av dets hieratiske (hellige) uttrykk: øynene er større enn det som er realistisk og de er himmelvendt. De vitner om keiserens nye rolle etter at overgangen til kristendom degraderte ham fra å være en slags trettende olympiske guddom - mellom guder og mennesker egentlig - og til å bli en slags trettende apostel. Keiserens person er ikke guddommelig lenger, selv om han beholder titelen augustus (som betyr “hellig”, “opphøyd”), like fullt er han en religiøs skikkelse.
4) INNE I DEN NYINNREDETE SALEN som huser den originale Marcus Aurelius-statuen ser vi enda et kolossalhode av keiser Konstantin, denne gangen i bronse. Igjen er det de samme opphøyde trekkene som vi fant i bysten nede i kortilen. Det kristne keiserdømmet er markant forskjellig fra det hedenske, siden keiseren ikke lenger kan påberope seg guddommelighet av noen art. Likevel fortsetter han å være en slags mellommann mellom Gud og mennesker. Det guddommelige monarkiet som Augustus innførte er blitt avløst av det kristne monarkiet, hvor keiseren forvalter på Guds vegne, men selv er han bare ett menneske som alle andre.
5) FRA BUENE I DET GAMLE TABULARIET har vi en helt enestående utsikt over Forum Romanum (et ideelt sted å fotografere fra!). Her ser vi hvordan den tradisjonsrike festplassen så ut rundt år 600 e. Kr. Monumentene som angår Konstantins historie i Roma er templet til Romulus og Basilica Nova. Men alt det andre er verd å ta med, siden vi her får et slags synoptisk syn av hele byens historie. Her var først gravplasser, dernest markedsplass og folkeforsamling, med de berømte talerstolene. Så ble viktige templer og andre offentlige byninger reist under republikken. Etter Julius Caesars død i 44 f. Kr. begynte monumenter over keiserdømmet å se dagens lys. Vi kan derfor også følge keisertiden ved å studere bygningsrestene her nede. De bygningene som er best bevart har gjerne fungert kom kirker.
6) DEN SÅKALTE “KEISERSALEN” rommer en enestående samling keiserportretter. Samlingen ble til i renessansen og stilt opp her på et tidlig tidspunkt - faktisk er dette verdens første offentlige museumssamling, selv om den ble til på privat initiativ.
Det er statuen i midten vi er kommet for å se.
Her finner vi keisermoren Helena hvilende på en sofa mens hun ser fremfor seg - alle de andre ser på henne. Bystene hun selv “ser på” er de av Augustus, han som innstiftet monarkiet på romersk grunn. Helena var av ydmyk herkomst, men ble en viktig skikkelse i Roma straks hennes sønn ble enehersker. Med andre ord er oppstillingen her inne en slags lignelse: gammelt og nytt monarki, hedensk og kristent.
De andre bystene her inne vitner om den lange og vanskelige veien frem mot en slik løsning. Vi gjenkjenner personer fra de forskjelligste dynastier, gode som dårlige herskere, unge som gamle, noen ser seierssikre ut, andre forpinte eller truet, men noen igjen vitner om en suveren distanse til alt jordisk.
Som nede på Forum er samlingen en vandring gjennom romersk keisertid, med dens program rommer et spenningsmoment - et som Helena utgjør ved sitt blotte nærvær.
FORELESNING 2)
FORUM ROMANUM
OG MONUMENTENE SOM TALER TIL OSS FRA HANS TID
Forum Romanum er et virvar av ruiner for dem som ikke er kjent i dette underlige landskapet. Fra Tabulariet under Romas rådhus og til Titusbuen vasser vi i historie: kongetid, republikk og keisertid møter øyet overalt. Det er Forum slik stedet ble forlatt ved antikkens utgang vi ser: her er blitt plyndret, brent og ødelagt; jordskjelv har gjort sitt. Du kan reagere på en av to måter. Enten gremmes du over hvor lite som står tilbake (mens du minnes greske templer på Sicilia eller i Tyrkia) - eller så fryder du deg over å kunne identifisere det ene etter det andre. Forums historie er i alle fall lett sammenfattet i følgende uttrykk: fra politisk sentrum til festplass, fra demokratisk sentrum til nasjonalt museum.
1) DET FØRSTE BYGGET SOM TALER TIL OSS er keiser Diokletians nye kuriabygg (“storting”) fra 285, reist over Curia Julia (som brant i 283). Det minner oss om tetrarkiets styreform og han som innledet dette - Diokletian. Samtidig er det en skjebnens ironi at det står der i dag. Det skyldes at huset ble omgjort til kirke i 630, viet S.Hadrian. Det ironiske består i at det er et bygg av den aller største kristenforfølgeren som her blir kirkebygg. Curia ble tilbakeført til sin opprinnelige form i årene 1935-8, med den konsekvens at kirken ble borte mens curia igjen trådte frem i sin senantikke drakt. Ironien understrekes ytterligere ved at de gamle dørene ble overført til Lateranet i 1660 der de fortsatt fungerer som hoveddører til Konstantins basilika (om enn i en litt utvidet form). Dagens dører på Forum er derfor av nyere dato.
Vis-a-vis, på selve Forum, ligger basis av en søyle som ble reist til minne om tetrarkiets tiårsjubileum - decennalia - i 303, året da den store forfølgelsen brøt ut.
2) MAXENTIUS’ TEMPEL TIL SIN AVDØDE SØNN ROMULUS ligger foran kirken SS. Cosma e Damiano og minner mest av alt om en inngangshall til denne. Men selv om flere identifiseringer er mulige, er den tradisjonelle at det vi her ser bevart er templet til den siste keiserlige person som ble “kanonisert” - deifisert - etter sin tidlige død, bare 4 år gammel (i år 309), og er avbildet på mynter fra 310-12. Det dreier seg om keiser Maxentius’ sønn Romulus, og er en markering av den siste hedenske keiserens respekt for statens tradisjonelle religion. Templet inkorporerer elementer fra forskjellige andre offentlige bygninger - fra augusteisk, flavisk og severisk tid - dette gjelder særlig dørene og partiet rundt. Men dørene er fortsatt de opprinnelige og låsen sies å fungere (noe som betyr at man har nøkkel til den…?).
Romulus ble begravet i familiemausoleet i Maxentius’ Villa på Via Appia og kan besøkes.
2) ET ANNET MINNE OM KONSTANTINS RIVAL MAXENTIUS er den store basilika - Basilica Nova - som ligger øverst til vestre på Via Sacra, like ved inngangen til kirken S. Francesca Romana.
Det som står tilbake etter jordskjelvet i 847 er det ene sideskipet med sine tre store arkader (en av søylene herfra står i dag på Piazza S. Maria Maggiore). Taket var støpt i sement, gulvet var prydet i marmor av alle tenkelige farger (gult, grønt, rødt, porfyr, osv). Bygget ble modifisert og fullført av Konstantin etter 312. Her fant man også restene av den kolossalstatuen vi så på Kapitol, den må ha vært ca. 15. meter høy. Bygget har vært benyttet som banklokale, børs, rettsbygning og lignende, det var ment å supplere tilbudet i Basilica Julia og Basilika Aemilia nede på Forum.
3) KONSTANTINBUEN ER DET MEST KJENTE MONUMENT som tangerer vårt tema - Konstantin og Roma. Den ble reist som en honnør fra senatet og det romerske folk i 315 da keiseren besøkte byen og feiret tiårsjubileum som hersker. Dedikasjonsinnskriften står på begge sider og kan fortsatt leses selv om bokstavene av forgylt bronse er borte (dette skyldes festene som står tilbake). Her omtales Maxentius som en “tyrann” som Konstantin befridde staten fra.
Størrelsen og arkitekturen er lik den vi finner på Septimius Severus’ triumfbue på Forum, men valget av materialer er forskjellig. Den gråhvite marmoren som utgjør grunnstrukturen er tatt fra en eller flere andre buer (bl. a. til keiser Hadrian?), men nytt er fargegleden som preger monumentet: medaljongene som er tallrike og prangende. Hver langside er prydet med fire korintiske søyler som stammer fra flavisk tid. Fangene fra Dacia som pryder øverste etasje på begge sider skriver seg fra et monument fra keiser Trajans tid, mens den store frisen på veggen inne i hovedbuen muligens er fra Domitians tid. Åtte medaljonger skriver seg fra Hadrians tid og er blitt omformet til ny bruk (Antinoos er å se på en av dem). Her er også - helt øverst - åtte panel-relieffer som kommer fra et monument fra keiser Marcus Aurelius’ tid (flere slike så vi i oppgangen til Palazzo dei Conservatori på Kapitol, og det er usikkert om de alle skriver seg fra ett eller flere monumenter).
Men medaljongene på sidene av buen er fra Konstantins egen tid, det samme gjelder frisen som løper under disse. Her ser vi scener fra Konstantins liv som keiser: seieren over Maxentius og inntoget i Roma, samt detaljer fra mindre militære begivenheter.
Med andre ord er dette et såkalt “spolieverk” - sammensatt av deler fra andre bygg, enten disse var blitt revet eller ødelagt med tiden.
Problemet med buen er selvsagt at den ikke lar seg studere skikkelig fra gatenivå - hvem fikk med seg alle detaljene i en tid da ingen hadde kikkert eller kamera? Spørsmålet tyder på at det er et kunstverk mer enn et funksjonelt arbeide, verdig Romas nye hersker.
FORELESNING 3)
KOMPLEKSET VED S. AGNESE
Det som gjør dette stedet på Via Nomentana så interessant er at det viser oss flere sider ved Konstantins program.
For det første er valget av sted knyttet til kulten av en av de mest populære martyrene Roma kan oppby: sankt Agnese.
For det annet ser vi godt bevart en stor del av en konstantinsk gravhall - litt upresist kalt “basilika” - hvor det var plass til de mange som ville hvile nær stedet der helgenens ben lå.
For det tredje finner vi et mausoleum som er bygget for en av hans døtre (i all sannsynlighet).
1) S. AGNESE er en av Romas mest populære martyrhelgener (ved siden av S. Lorentius, S. Cecilia, og mange andre kjente navn fra kirkehistorien).
Stedet for hennes martyrium er ifølge sener tradisjoner keiser Domitians stadion (dagens Piazza Navona), tidspunktet er den store forfølgelsen i årene 303-305 (året for hennes død skal være 304). Hun ble dolket i halsen (eller fikk strupen skåret over). Relikviene viser en ung pike på 12-13 år, men hodet hviler i kirken S. Agnese in Agone (på nevnte piazza) der det kan venereres. Relikvienes ekthet er ikke trukket i tvil.
Hun skal ha nektet å gifte seg og viet i stedet sitt liv til Gud - i kyskhet. Da den store forfølgelsen brøt ut skal hun ha overgitt seg til statsmakten og samtidig motsatt seg alle forsøk på å krenke hennes jomfrudom. Hennes symbol i kunsten er et lam.
Hun ble svært populær som vernehelgen for kyskhet.
2) KATAKOMBEN ligger like nedenfor Via Nomentana og går tilbake til 2. årh, men ble sterkt utvidet i 3. og 4., og det var i denne delen at helgenen ble lagt (den går i retning av Via Nomentana). Besøkende ser bare den delen som ligger rundt kirken og leder opp til graven. Agnes’ ben ligger i et sølvskrin under alteret.
Dette er ikke en av Romas rikeste katakomber, den er trang og kan ikke anbefales for dem som lider av klaustrofobi. Utsmykning er det lite tilbake av, nesten intet, men stedets popularitet i antikken gir det høy prioritet som helligdom. Mange av gravene er aldri blitt åpnet, noe som gir denne katakomben et historisk særpreg.
Vi skal være klar over at katakombene var offisielle kristne kirkegårder under jorden, i de myke vulkanske stenarter som preger hele Roma-distriktet. Her har de kristne aldri levd i forfølgelsestider (stor mangel på oksygen og lys umuliggjør dette). Disse ligger i en sirkel rundt byen og hver av dem romemr kristne fra de deler av byen som ligger nærmest de store utfartsårene: Via Appia, Via Casilina, Via Tiburtina, Via Aurelia, osv. Det er altså medlemmer av forskjellige menigheter rundt om i millionbyen vi møter i katakombene, region for region.
Den store rampen som fører ned til kirken viser oss mange innskrifter og dekorasjoner i marmor. Viktigst er det å få med seg de mange symbolene som ledsaget troen og som går igjen i all tidlig kristen kunst.
Katakomben ble gjenoppdaget først i 1865.
3) KIRKEN STAMMER OPPRINNELIG FRA 400-TALLET og er det vi kaller en “basilika ad corpus” (ved/over helgenens legeme”). Den var delvis bygget inn i katakomben og var trolig et lite kapell i begynnerstadiet.
Dagens kirke er fra årene 625-38 og viser hvordan strømmen av pilegrimer førte til behov for en større kirke. Mend et er en senere omforming vi ser, 772-795, og her er mange elementer fra senere restaureringer. Men kirken ligger stadig dypt i bakken og rampen som leder ned til gulvnivået har 47 trinn.
Når kirken delvis lå inne i fjellet, skyldes det at alterpartiet fortsatt skulle ligge over martyrens grav. Denne kan besøkes fra kirken ved å gå ned i krypten til høyre for alteret. Men her er også inngang fra katakomben.
Kirken bærer mange bud om den bysantinske stil som rådet i Roma da den ble reist, dette gjelder mål så vel som arkitektur. Galleriene og den innebygde forhallen vitner for eksempel om dette. Søylene er spolier fra hedenske monumenter.
Mosaikken i apsis er fra 600-tallet (pave Honorius I) og er utstyrt med en dedikasjonsinnskrift. Mosaikken viser S. Agnes stående på et bål - som kan være avbildning av hennes kremasjon - med en krone på hodet, en drakt i purpur og juvelprydet kappe; hun holder en bokrull forseglet med et kors. Hun står mellom pavene Symmachus og Honorius (den siste holder en modell av kirkebygget).
4) KONSTANTINS GRAV-BASILIKA ser vi utenfor kirken, men vi kommer ikke inn i denne. Vi ser imidlertid nok til å skjønne hvordan disse strukturene har fungert (vi kjenner seks slike i Roma): som kirkegårder for dem som ønsket å bli begravet nær martyren og som sted for minnemåltider.
De dreier seg om store haller - med apsis - som rett og slett er en innebygget kirkegård. Gravene ligger i gulvet og rundt i apsis (som er i tre seksjoner). Denne er 120 meter lang og har et stort atrium som inngangsparti.
5) MAUSOLEET TIL VENSTRE er knyttet til Konstantins datter Constantina (eller Constantia - it.: Costanza). En innskrift hevder at det var hun som lot denne hallen bygge, men skriftlige kilder tilskriver hallen og et baptisterium til Konstantin selv. Her ble en datter og søster av keiseren døpt ifølge samme kilde. Men baptisteriet har trolig ligget under dagens mausoleum og var atskillig mindre. I alle fall er det rimelig å anta at keiseren påbegynte disse to bygningene etter det siste besøket i Roma i 326; søsteren døde i 329/30. Constantina selv dør i 354. Men en mulig senere dato for konstruksjonen er 360-tallet - kan det være reist som mausoleum for en Helena, Constantina yngre søster, som var gift med keiser Julian (Apostata)? Eller har det huset begge to?
Interøret er betagende vakkert.
De tolv søylene er spolier fra andre bygg. Veggene har vært dekket av marmor og mosaikker, og end el av disse er fortsatt å se i ambulatoriet (rundgangen inne i mausoleet).
Mosaikkene viser både kristne og hedenske motiver: bibelske som naturhistoriske (innhøsting). To byster over hver av nisjene kan representere fremstillinger av Helena og Contantina.
Sarkofagen er en kopi, originalen ble flyttet til de vatikanske museer i 1790. Den kan ha tilhørt Julians Helena, mens Constantinas sarkofag ble flyttet herfra til Peterskirken i 1606.
FORELESNING 4)
LATERANKIRKEN
Konstantins byfornyelse skjer for det meste i det som kalles “det grønne beltet” - som ligger like innenfor og i en ring rundt bykjernen - og i landskapet utenfor murene (i forbindelse med katakombene). Selvsagt henger dette sammen med at det var her de keiserlige eiendommene lå, alle de som Konstantin overtok etter Maxentius’ død: i Vatikanet, i Lateranet, det sessoriske palass, osv. Militærforlegninger er del av dette mønsteret og kan stilles til kirkens disposisjon dersom de ikke er i bruk lenger.
Keiserfamilien disponerer derfor store eiendommer i og rundt byen, og det er noen av disse som blir brukt til kirkelige formål i tiden etter seieren over Maxentius. Lateraneiendommen ligger like innenfor de aurelianske murene - le Mura Aureliane - som stammer fra 270-tallet,og ble forsterket av Maxentius før slaget om Roma i 312.
1) LATERANET tar sitt navn etter en av Septimius Severus’ generaler - T. Sextus Lateranus - som fikk en byvilla i gave fra keiseren (ca. 200 e. kr.). Senere ble det reist militærleir for de såkalte equites singulares (en slags keiserlig livvakt) på stedet, men disse ble oppløst av Konstantin etter 312 og leiren avviklet. Slik kunne han bruke strukturene til å lage en plattform som hans nye kirkebygg kunne bygges over.
Det som skjer er at Konstantin lar reise en basilika - hans aller første kirkebygg - som ble Romas domkirke og er det til dags dato. Eiendommen er i dag ekstraterritorial og del av Vatikanet. Samtidig bygget han en residens for biskopen og et dåpskapell, baptisteriet. Kirken er med andre ord den første basilika i kirkens tjeneste: en femskipet struktur med plass for flest mulig mennesker (målene er 102X60 m). Den benytter basilikaformen fordi denne er audienshall i keiserpalassene og kjenner mange varianter. Men siden det er tale om en femskipet struktur, minner den også om basilika Julia og Aemilia på Forum.
Arbeidene må ha kommet i gang like etter seieren over Maxentius - fra 315 av - for kirken ble reist som takk for denne. Opprinnelig var den en Kristkirke - viet S. Salvator - og først senere blir den oppkalt etter Johannes Døperen (hvis hodeskalle befinner seg i relikvieskapet over høyalteret).
På 1600-tallet ble hele strukturen omformet til en barokkirke.
Det er fullt mulig å besøke utgravningene - scavi - under kirken og se restene av militærleiren og deler av de privathus som vi forbinder med familien Lateranus. Men her kreves spesialtillatelse og man må henvende seg i Vatikanet, siden dette er del av Musei Vaticani.
2) INNSKRIFTEN på fasaden sier at dette er caput et mater omnium ecclesiarum, noe som historisk sett er korrekt. Det dreier seg dessuten om det eneste kirkebygg Konstantin lot reise i Roma, som vi har sett tidligere.
I inngangshallen ser vi en statue av sønnen Constantius II, den har samme proveniens som de to vi så på balustraden øverst på La Cordonata (Kapitol): fra Konstantins bad på Eskvilin.
Dørene er fra senatshuset på Forum (fra Diokletians tid), de er utvidet noe for å passe inn her (dette skjer i 1600).
3) KIRKEN HAR IDAG de samme mål som Konstantins basilika, men gulvnivået er hevet med ca. en meter. En ny og større apsis er bygget til senere.
Meningen med bygget var å overvelde og imponere, derfor ble det anvendt marmor i alle farver og fasonger. Arkitektene kjenner vi ikke navnet på, men arbeidene ble trolig utført av samme “statsbygg” som reiste Basilica Nova (på Forum) og Maxentius’ villa på Via Appia. Materialene kom for det meste fra lagre langs Tiberen (for marmorets vedkommende) og murstensfabrikkene ved Vatikanet. En del er resirkulert (tatt fra andre monumenter). I det hele tatt er det ikke klassiske arkitektoniske idealer som preger bygget, men senantikkens behov for å bygge prangende. Lys strømmet inn fra vinduene øverst og bidro til at det hele tok seg glitrende og briljant ut.
Her er flere gjenstander fra keisertidens Roma. To marmorsøyler i numidisk gult støtter orgelgalleriet over inngangen mot nord. En av disse stammer fra Konstantinbuen! Vis-a-vis, på begge sider av sakramentskapellet, står fire forgylte korintiske søyler av bronse. Søylebasis (og en av kapitelene: den ytterst til venstre) et tatt fra templer (dato: Trajans eller Hadrians tid), de ble benyttet til Konstantins kirkebygg og vitner om behovet for luksus; opprinnelig kan de ha stått rundt det opprinnelige høyalteret.
En freske som viser oss Laterankirken før den ble omformet finnr vi i S. Martino ai Monti (bak Trajans termer). - Forskjellen på de to trenger ingen kommentarer.
4) KLOSTERGANGEN er i dag et museum som det er vel verd å ta med under besøket. For her ser vi mange biter og rester fra den konstantinske basilika, fra mange tidsepoker, ikke minst middelalderen, men også antikken. Inngang er like til venstre for sakramentskapellet.
5) DÅPSKAPELLET er del av Konstantins opprinnelige kirkekompleks, men er blitt omformet med tiden.
Det dreier seg i dag om en oktogonal bygning (fra 440) som står på den plattform som Konstantins arkitekter reiste til bruk for en bygning av sirkulær form (mausoleumsaktig, sml. S. Stefano Rotondo). To oratorier ble bygget til rundt 480. Inngangen er av senere dato, opprinnelig lå den på motsatt side.
Porfyrsøylene som pryder dagens inngang har kapiteler som stammer fra hedenske monumenter (1. og 2. årh.). Porfyrsøylene inne er av konstantinsk herkomst, men kapitelene er eldre.
Dåpskapellet ble med tiden for fjernt fra kirkelivet i bykjernen ettersom kirker ble til i sentrum, og vi finner derfor spor av dåpskapell i mange gamle sentrumskirker: S. Marcello (godt bevart!), S. Crisogono, S. Clemente, o.a.
6) OBELISKEN på piazzaen utenfor stammer fra Circus Maximus.
Herfra anbefales det å besøke SS. Quattro Coronati, berømt for sin middelalderske klostergang. S. Clemente ligger litt lenger nede (i Via S. Giovanni in Laterano) for dem som ikke har vært her før.
FORELESNING 5)
S. CROCE IN GERUSALEMME
- DET SESSORISKE PALASS OG HELENAS HELLIGDOM
KEISERMOREN - Flavia Julia Helena Augusta - ble trolig kristen etter sønnens forbilde. Til gjengjeld ble hun en utrettelig forkjemper for den nye religionen i sin egen rett. Mest kjent er hun for sin pilegrimsferd til Palestina etter at Konstantin hadde bekjempet Licinius for godt i 324. I 326 finner hun, under Golgathaklippen i Jerusalem, restene av det man antok var Jesu kors. Utstyrt med disse - samt en del andre relikvier fra Jesu liv, lidelseshistorien i særdeleshet - vender hun tilbake til Roma i 327.
Her hadde hun fått tildelt som residens den gamle keiserlige eiendommen som kaltes “Sessorium” - det sessorianske palass - og lå like ved murene, ikke langt fra Lateranet. De aurelianske murene skjærer faktisk gjennom dette store villaanlegget, for en del av det ligger utenfor og er usynlig i dag takket være moderne bebyggelse.
Her lot Konstantin bygge en kirke for relikviene fra Palestina, en kirke han kalte “Jerusalem”, og som opprinnelig har vært en del av palasset, trolig vestibylen eller en annen sal.
1) PALASSET “SESSORIUM” har vært en slags keiserlig “villa” på landet med mange komponenter: boliger, bad, hageanlegg, sirkus, amfiteater, og mye annet. Rester av det hele er å se i en omkrets rundt kirken og vitner om at forskjellige dynastier har bygget ut anlegget gjennom lengre tid (det severiske, det gordianske, osv.).
Først ser vi på amfiteateret - Amphitheatrum Castrense - som ligger på venstre hånd for kirkens fasade. Den utgjør i dag klosterhage for de cisterciensere som driver kirken og gjestehuset ved siden av. Gjennom en smijernsport kan vi se inn i det som er Romas mest berømte kjøkkenhage, dette takket være munkenes store hortikulturelle kunnskaper. De selger urter etter avtale. Men hagen er stengt for besøkende og vi ser best restene av amfiteatret fra utsiden dersom vi følger muren ned mot venstre, gjennom murene.
Går vi til den andre siden av kirkens fasade, ser vi forskjellige rester av palassets mange bygninger, men mye av disse er stengt for publikum. Kirkens langvegg mot nord viser tydelig at det er en større hall som er ombygget, gamle og nye vinduer vitner om dette: vestibylens store vinduer er gjenmurt.
2) KIRKEN SELV er blitt ombygget på 1700-tallet, slik vi også så det i Lateranet. Konstantins kirke vente mot øst siden han bygget en apsis langs den ene kortveggen, og slik ser vi den i dag, men godt omformet.
Navnet “Jerusalem” refererer til relikviene, og disse ble bevart i et kapell bak apsis, et par meter nedenfor bakkenivå i det som ble kapell, men som opprinnelig kan ha vært en korridor. Her står en statue av keisermoren, det er det hele, relikviene må vi til etasjen over for å se. Men dette gamle relikviekapellet har vært målet med hele helligdommen. For her kunne de kristne i Roma komme og ære gjenstander fra Golgata, dit bare de aller færreste av dem hadde anledning til å reise.
Pilegrimene til Romas Jerusalem har derfor ambulert ned til høyre for alteret i apsis og kommet opp igjen til venstre etter å ha venerert relikviene. “Jerusalem” er et Golgata i Roma - takket være Helena. Det er altså ingen sognekirke, helelr ikke Helenas privatkapell, men en helligdom bygget for relikviene etter 327.
Helena bodde i deler av palasset som ligger bak kirken.
3) DAGENS RELIKVIEKAPELL ligger over det gamle, i en nyinnredet helligdom, og vi kommer dit ved å gå opp en trappe til venstre for apsis som rommer de tolv stasjonene i korsveien. Vel fremme tar vi til høyre og kommer inn i forkapellet.
Severdigheten her er korsets “titulus” - innskrift i tre - som er å se i veggen på høyre hånd. Denne ble oppdaget i et gjemme i veggen nede i kirken, og ble skjult der i turbulente tider. Relikvien ble oppdaget i 1492 og er nå del av samlingen. Det spesielle er at den kan være svært gammel, for innskriften er på hebraisk, gresk og latin - fra høyre til venstre - på en måte som har fått enkelte forskere til å tro at den muligens kan være ekte: skrifttypene stemmer med det vi vet om tidens kalligrafi. Dessuten vet vi at en slik relikvie ble æret i Jerusalem på 400-tallet.
Det samme kan ikke sies om relikviene som vises frem i det innerste kapellet: en del av Jesu kors, to torner fra kronen, patibulum (tverrbjelken) fra den gode røverens kors, et fragment av Jesu krybbe (!), apostelen Thomas’ finger (den som han stakk i Jesu side…), osv. En av munkene er vanligvis tilstede og forklarer svært gjerne hva som er hva. Ingen av disse er av samme interesse som titulus crucis, og har heller ikke lyktes i å tiltrekke seg større oppmerksomhet fra vitenskapelig hold.
4) ET ENDA NYERE KAPELL finner vi på venstre hånd før utgangen. Her er nok et kuriosum fra Jerusalem, et som utgjør noe av det mest utfordrende moderne vitenskap står overfor.
For i dette sidekapellet er utstilt en nøyaktig kopi av det berømte linkledet far Torino - det såkalte sindonet. En hel vitenskapsgren har vokst opp rundt undersøkelsene av linkledet - kalt “sindonologi” - og er stadig svært aktiv. Grunnen er at ingen kan forklare nøyaktig hvordan avtrykket av mannen på linkledet er blitt til. Her ser vi tydelig at han er blitt torturert slik evangeliene hevder i Jesu tilfelle, alt stemmer, ned til minste detalj - noe som selvsagt har ledet mange til å anta at det er et falsum vi står og ser på, et fabrikkert likklede etter gammel oppskrift.
Men debatten vil ikke avta, for spørsmålet om avtrykkets herkomst er like ubesvart i dag som den gang vitenskapen begynte å interessere seg for det. Nylige analyser av kledet hat antydet at det er middelaldersk av proveniens, men disse prøvene viser seg å være så ufullkomne at vi må prøve på ny, kanskje igjen og igjen. I alle fall dreier dette seg om en datering av kledet og ikke et svar på hvordan bildet av den døde er blitt til.
Det er dette kapellet som taler mest direkte til de mange moderne pilegrimer som stadig finner veien hit til Konstantins Golgata. Relikviene er langt mindre pirrende enn dette mystiske avtrykket, ikke bare fordi det er en vitenskapelig gåte, men særlig fordi bildet virker så sterkt på besøkende: det er vakkert og grusomt på samme tid, her er både historie og metamorfose, en skjønnhet og forklarelse midt i alt det redselsfulle.
Slik fungerer Konstantins Golgata fortsatt som det opprinnelig var ment å skulle gjøre - men på en moderne og uventet måte.
FORELESNING 6)
PETERSKIRKEN
KONSTANTIN LOT REISE ET MONUMENTALBYGG nummer to i utkanten av byen - Peterskirken. I likhet med Lateranet er det tale om keiserlige eiendommer som stilles til kirkens disposisjon.
For den gamle Ager Vaticanus hadde vært keiserlig eiendom helt tilbake til det første dynastiet - det julio-klaudiske - og det var her noen av de første keiserne, Caligula og Nero, hadde bygget villa-anlegg, med ingredienser som hager, sirkus, mindre eller større slott, og den slags. Anlegget er større enn det Maxentius lot reise på Via Appia, men mindre enn Hadrians villa nær Tivoli. Nero begynte å reise et større villakompleks midt i hjertet av Roma etter bybrannen i 64 - Det Gyldne Hus (DomusAurea) - men dette ble revet og området gitt tilbake til folket under det flaviske dynasti.
Likevel er det nettopp på grunn av brannen i 64 at Peterskirken ble til.
1) DET HADDE SEG SLIK at Romas brann i 64 fikk et etterspill som angikk de kristne.
Da denne gruppen ble utpekt som syndebukker - ildspåsettere - og skulle straffes, måtte det skje som del av religiøse forsoningsleker (ludi). Disse kunne ikke finne sted i Circus Maximus, noe som ville vært det naturlige, all den tid det var her brannen hadde startet og det enorme sirkuset lå i aske og grus (de store tribunene var av tre). Ergo tar man til den nødløsning å bruke et keiserlig privatsirkus - det i Vatikanet.
Og her ble de kristne henrettet som ildspåsettere, i tråd med det som loven krevde: oftest ble de brent levende. Historikeren Tacitus forteller om hva som skjedde, men han var ikke øyenvitne og har opplysningene fra kilder vi ikke kjenner. I alle fall er detaljene redselsfulle. Han hater Nero og gir ham skylden for alt sammen, noe som er urettferdig, men det er liten tvil om at det var mange kristne som omkom på denne måten. Hvor mange er umulig å si - hvorfor de kristne ble utpekt, og av hvem, er ennå anskeligere å avgjøre. Men det levde så mange kristne (av fororientalsk opprinnelse) i Roma på denne tid at de utgjorde en minoritet i folkehavet.
Vi vet heller ikke når alt dette skjer.
Det ville tatt noen tid å identifisere de kristne, forhøre og dømme dem. Så skulle de fengsles og til sist henrettes. Alt slikt tar tid, og vi er kanskje kommet ut i 65 før begivenhetene i Vatikanetfinner sted. Dessuten er det tale om en lokal forfølgelse som sikkert kan ha vart noen år: kristne kan ha blitt drept i tiden som fulgte lekene i Vatikanet og vi må kanskje ut i 67 før stormen er blåst over.
2) CALIGULAS OG NEROS SIRKUS ligger under og langs Petersplassen, nesten parallelt med kirken selv. Målene er stort sett de samme som vi finner i Maxentius’ sirkus på Via Appia.
Startstreken (carceres) ligger noenlunde der Berninis kolonnader står, og obelisken som prydet spina (den sentrale plattformen) sto like ved kirkens sakristi, på Piazza dei Protomartyri, like ved nedgangen til nekropolen. Her er et markert felt som sier hvor den sto. I dag pryder den Petersplassen. - Obelisken har altså “sett” det hele og er eneste synlige levning av anlegget.
Langs sirkusets langvegg mot nord var det så smått begynt å vokse frem en gravgate - nekropol - og denne er forklaringen på at Konstantin bygget en kolossalbasilika her. Gravgaten var svært beskjeden i det første århundret, men vokser sterkt i det annet og særlig tredje.
Hvorvidt nekropolen vokser frem som resultat av denne første kristenforfølgelsen, er umulig å si. Etter Neros selvmord i 68 ble anlegget i Vatikanet liggende ubrukt og her er muligheter for utvikling.
3) APOSTELEN PETER - FISKEREN FRA GALILEA - er ifølge den kirkelige tradisjon et av ofrene for denne hevnaksjonen fra statens side etter bybrannen i 64.
Han skal ha blitt drept i Vatikanet - korsfestet opp-ned - og gravlagt i Vatikanet, altså i nekropolen som lå langs sirkusets vegg (om enn på andre siden av gaten som løp helt inntil denne). Mange anonyme kristne er blitt begravet nær apostelens grav, slik utgravningene viser.
Hvor lenge forfølgelsene varte, hvor mange omganger det var i disse soningslekene, vites ikke. En vanlig antagelse har vært at Peter ble korsfestet noen tid etter 64/ 65 - i 67 - men dette er helt umulig å bevise. Hvor mange de kristnes tall var, er også helt uklart. Tacitus sier at det er tale om en “uhyre mengde”, men det kan være av andre årsaker enn de rent numeriske (tall ble alltid manipulert i antikk litteratur for å understreke eller bevise et eller annet poeng).
Apostelen Paulus skal ha omkommet i kjølvannet av alt dette. Han ble halshugget på Via Ostiensis (der abbediet Tre Fontane ligger) og begravd i en nekropol i nærheten (den vi ser rester av utenfor basilikaen S. Paolo).
4) DET KONSTANTIN GJORDE var å reise et enormt monument over apostelen Peters grav, i form av nok en praktbasilika, bygget på rekordtid av “statsbygg”, med materialer fra forskjellige lagre og depoter.
Dette er det vi kaller den “gamle Peterskirken”.
Først måtte en stor plattform reises siden sirkuset og nekropolen lå i en skråning. Denne ser vi spor av under kirken. For å få dette til ble nekropolen under “skalpert”: det ble nødvendig å avvikle denne og fjerne taket på de fleste gravmonumentene. Dernest måtte bygningen sentreres slik i landskapet at basilikaens viktigste punkt ble et monument som lå like over stedet der tradisjonen sa at Peter lå begravet. Derfor ligger Konstantins kirke litt på siden av sirkuset, med alteret over graven under (se illustrasjonene).
Men gravgaten fikk ligge, inkludert sarkofager, urner og desslike. Så fylte man igjen det hele - og slik ble det liggende uforstyrret inntil man i renessansen tok til å rive den gamle kirken for å bygge en ny (da var kirken begynt å bevege seg nedover skråningen…). Renessansearkitektene gjorde heller ikke stort med nekropolen, bortsett fra å oppdage et av mausoleene. Det var først i 1939 at arkeologer begynte å grave den ut i forbindelse med at gulvet ble senket i de såkalte “grottene” under kirken i forbindelse med pave Pius XI’s nye gravsted der.
Vi skal merke oss at det ikke er tale om en ny kirke i tillegg til Laterankirken. Det dreier seg heller om en gravbasilika: et storslått monumentalbygg over en grav, som propaganda for den nye tro og som pilegrimssenter (slikd et fortsatt er). Igjen er det en femskipet basilika, av store dimensjoner og meget rikt utsmykket.
Hva mer er: dette er ikke et enestående fortak fra Konstantins side. Han lar reise en rekke gravhaller i Romas omkrets, nærmere bestemt over de mest kjente martyrgravene - like ved katakombene der disse lå begravd - men de har en form som avviker fra basilika-typen og er bueformet med langskip (minner mest av alt om en binders!). Vi finner dem på via Appia (S. Sebastian), Via Nomentana (S. Agnese), Via Tiburtina (S. Lorenzo), Via Labicana (SS. Pietro og Marcellino), og andre steder.
På denne måten har Konstantin omformet byen - kristnet den. Det hele foregår utenfor og like innenfor murene. Like fullt er det tale om en byfornyelse. Mange mindre kirkebygg skulle følge i århundrene etter, og disse vil etter hvert omforme byens religiøse hjerte, like til hedendommen ble avviklet for godt og templene stengt på 390-tallet.
5) UTGRAVNINGENE UNDER PETERSKIRKEN er noe av det mest sensasjonelle Roma har å by på.
For første gang siden Konstantins arkitekter forseglet gravbyen langs Caligulas og Neros sirkus fikk arkeologer gjenoppdage denne i årene 1939-50. Det er vel og merke bare en del av nekropolen som er utgravd, muligens strekker den seg langt lenger ned mot Tiberen i retning Hadrians mausoleum (Engelsborgen). Grunnen til dette er at videre utgravninger ville true den nåværende basilikas strukturer.
Vi vandrer gjennom en underjordisk by fra de tre første århundrer, mausoleer ligger på rekke og rad, og mange er de skatter som dukker frem. Samtidig får vi vite en god del om de som ligger begravet her. De aller fleste er hedninger, bare to av mausoleene er åpenbart kristne. Det er overklassegraver vi ser, flere huser opp mot hundre graver. Enkelte av sarkofagene er kunstverk. Den siste mynt som ble funnet her nede er fra år 318 og sier oss at arbeidene kan ha begynt etter denne dato.
Peters grav ligger øverst i bakken og er den mest primitive av dem alle, en enkel markering av det slaget vi finner eksempler på langs Isola Sacra ved Ostia. Men et enkelt minnesmerke - kalt Caius’ trofe - er fortsatt synlig over selve graven. Graven er blitt tømt i trengselstider og benene overført til katakomben S. Sebastiano (sammen med Paulus’ ben) - for så å havne her igjen på et senere tidspunkt.
6) SYNLIGE RESTER AV DEN KONSTANTINSKE BASILIKA er å finne i de såkalte “grottene” under dagens kirke: i pavekrypten. Dette gjelder særlig gulvnivået og deler av søyler som er tydelig merket langs korridoren som fører inn hit. Men i et sidekapell til grottene er her bevart en del av utsmykningen fra den gamle kirken: mosaikker, skulpturer, og lignende. Dessuten ble en del dekorasjon overført til andre kirker i Roma, for eksempel S. Maria in Cosmedin.
Oppe i den nye Peterskirken finner vi også spor av den gamle: de åtte dreide søyler som har stått rundt det gamle alteret er å se i nisjene til de store pilastrene som bærer kuppelen, nisjene hvor viktige relikvier oppbevares (Longinus‘ lanse, Veronicas svetteduk, og lignende).
KONSTANTIN DEN STORE - KONKLUSJONER
Keiser Konstantin er ikke en person vi kjenner like godt som Augustus. Faktisk er kildene svært mangelfulle hva hans mange og kontrastfylte egenskaper angår. Det eneste spor vi har er hans politske program og måten han gjennomførte dette på.
Et par punkt fra denne historien egner seg som en slags konklusjon på det vi har sett.
For det første - hans kristne tro.
Vi vet ikke hvordan og hvorfor han kom til tro på de kristnes Gud like før slaget ved Pons Milvius, men vi vet at han regnet seieren som Guds inngripen og som et himmelens “ja” til keiseren. Beretninger sier at han så et korsttegn i himmelen og fikk vite at det var ved dette han skulle seire. Han kjemper mot alle odds siden motstanderen var langt overlegen i tall og styrke, noe som bekrefter en overnaturlig inngripen.
For det annet - troens praktiske program.
Han kristner Roma på en original og helt uventet måte. Dette gjør han ved å reise monumentalbygg over martyrenes graver, fremfor alt til Peter og Paulus (en langt mindre basilika på Via Ostiense). Men først av alt bygget han Laterankirken og ga Romas biskop en offisiell residens der. Samtidig ser vi at han bygger i Jerusalem etter seieren over Licinius.
For det tredje - han mor Helenas støtte.
Hun blir en viktig pådriver i dette kristningsprogrammet takket være de relikvier hun bragte med seg hjem til Roma fra Det hellige land. Resultatet ble en basilika nummer tre i Roma, den han kalte “Jerusalem”, hvor det ble skapt et Golgata som de kristne kunne valfarte til.
For det tredje - han utsetter sin dåp til dødsleiet.
Grunnene til dette er ofte blitt diskutert: var det fordi han skjendet nekropolen i Vatikanet og derved begikk helligbrøde - var det fordi han lot henrette hustru og eldste sønn - var det rett og sett skikk i tiden?
For det fjerde - han søker å gjøre kirken enig og sterk ved å sammenkalle til et første universelt kirkemøte: konsilet i Nikea i 325.
For hans nye allierte på riksplanet - kirken - var hjemsøkt av splittelse og stridigheter av en teologisk art, og dette ville han ha slutt på: han trengte kirken til sitt riksomfattende program, som en sterk sammenføyende faktor i samfunnet. Keiserens teologi var det vi er vant til å kalle “ortodoks” (rettroende) i lys av senere teologisk utvikling, og hans program ble teologisk norm til denne dag.
For det femte - han er nådeløs mot sine rivaler.
Dets er vi tydeligst av mordet på Licinius og hans sønn, dem han hadde lovet et trygt otium. Løftebrudd er et mildt uttrykk for denne hevnaksjonen, den vil for all tid kaste skygge over hans minne.
For det sjette - han forlater Roma til sist.
Dette gjør han så ettertrykkelig som mulig - ved å skape en ny rikshovedstad lengst øst i riket, ved Bosporos, Konstantinoplis. Han tar på sett og vis Roma med seg dit siden de viktigste familiene i riksadministrasjonen følger ham dit. Og det er en kristen by han grunnlegger, en som skulle bestå i over tusen år. Slik dekker de to hovedstadene to millennier: Roma 751 f. Kr. - 330; Konstantinopel 330 - 1453.
Sett under ett er Konstantin den romerks keiser som har satt dypest spor etter seg, historisk sett.
Augustus konsoliderte byen ved Tiberen på tusen vis, styrket og utvidet den så vel som riket den rådet over.
Konstantin gjør mer enn dette: han forflytter ideen Roma til en annen del av riket og transponerer den opp i et høyere religiøst leie samtidig som han forvandler det gamle.
Intet under at han og hans berømte mor er blitt helgener i de mange ortodokse kirkesamfunnene.
