Mine bøker - Skjønnlitteratur
OM MINE HELTER
- en introduksjon til mine romaner
Frater Andreas og Pater Rafael er hovedfigurene i spenningsromanene som flyter fra min hånd. De opptrer som et radarpar, men er svært ulike av både bakgrunn og utrustning. Når de samarbeider, kan pateren vise seg å være av stor nytte for frateren, men ofte er han en litt passiv eller motstrebende medaktør i dramaet. Frateren er altmuligmann i klosteret, pateren er vitenskapsmann: bibelforsker med gamle manuskripter som spesialitet. Det er dette siste som ofte fører dem til eventyr i utlandet (Jerusalem, Roma, Istanbul). For når frateren trenger litt avveksling fra de tusen gjøremål i klosteret, blir han gjerne med pateren når han drar på en aller annen vitenskapelig konferanse i den store verden. Og slik dumper de opp i et eller annet som er vel verd å fortelle om.
Bakgrunnen er deres fellesliv i Oslo. Og dette trenger å omtales før vi går videre til å skildre personene selv.
St. Øysteins kloster i Gamlebyen i Oslo er en ny grunnleggelse på gamle tomter. For det er bygget over Gamlebyen kirke og Oslo Hospital, der fransiskanerklosteret lå i katolsk tid. Overtagelsen skjedde på den måten at Oslo kommune så seg nødt til å nedlegge denne lille menigheten samtidig som Oslo Hospital måtte avvikles. Oslo katolske bispedømme fikk tilbud om å overta stedet, siden det var behov for et karmelittkloster i byen, og St. Øysteins kloster er blitt resultatet. Gamlebyen kirke er derfor klosterkirke i romanene, mens selve klosteranlegget ligger i de bygningene som utgjorde Oslo Hospital.
Det hele er et kvadratisk anlegg, med klosterhaven og kirkegården som midtpunkt. Kirken er åpen for alle, og mange i gamlebyen søker her til messer og tidebønner.
Karmelittene er en gammel orden som først slo igjennom på norsk jord ved opprettelsen av dette klosteret. Grunnleggelsen skjedde ved at italienske brødre flyttet hit og startet det hele. Senere kom norske kall til, og på det tidspunkt vi befinner oss i romanene er de norske i flertall. Dersom vi legger starten til 2020, finner altså romanene sted rundt 2040-50; de lar seg ikke presisere nærmere. Beretningene selv er basert på nedtegnelser som pater Rafael gjorde under og efter de dramatiske opplevelsene som han skildrer.
Som et gufs fra fremtiden kan vi opplyse at disse betegnelsene blitt samlet og systematisert efter paterens død av en medbror - pater Victor - som da var en gammel mann. Det var han som overlot hele materialet til bibliotekaren og arkivaren i St. Dominikus kloster på Majorstuen, uvisst av hvilken grunn. Og ad forskjellige veier kom så disse beretningene offentligheten til gode. De er derfor blitt til i fire trinn: pater Rafaels skisser - pater Victors utvidelse av stoffet - dominikanernes bearbeidelse av det samme - og den endelige form som først forelå ved publikasjonen i bokform.
Tilbake til karmelittene.
De er kontemplative brødre. Dette betyr at deres liv består i bønn og arbeid, lik alle former for klosterliv, men deres bønneliv står i en mystisk tradisjon som angivelig går tilbake til profeten Elias og hans opphold på Karmelfjellet i Palestina. De lever både vertikalt og horisontalt, og dagen er strukturert ved hjelp av mange liturgier i kirken: tidebønnene og messen. Ved siden av bønnelivet har hver av dem sin klart definerte oppgave i klosteret: prior, subprior, økonom, bibliotekar og arkivist, kokk, kantor, organist, er de viktigste av disse, og vi blir kjent med flere av dem underveis.
Klosteret fremstår som en oase i Oslos Gamleby og ligger like ved den store ruinparken, som er en nasjonal skatt. Alle som ønsker det kan søke hit: de kommer til gudstjenestene, de skrifter for patrene, de gir gaver til klosteret, de følger eventuelle retretter som brødrene måtte organisere. Men deres virke er helt konsentret om klosterlivet. De har ikke misjon i Oslo by - det er heller byen som kommer til dem. Unntaket fra denne regelen er selvsagt frater Andreas som er kokk og altmuligmann og som må ut i byen hver dag. Han blir en nøkkelperson i klosterets liv og er den av dem alle som lettest dumper opp i begivenhetene.
Brødrene i klosteret er en svært broget forsamling av menn som søker Guds rike og dets rettferdighet først av alt. Pater Jon er lenge prior, pater Leo dør i første roman, men har da rukket å ta livet av pater Ansgard, klosterets fryktede kronist. Pater Victor er selv novise når teppet går opp for første akt. Av italienerne møter vi både Adriano og Benno, men flere kommer til senere. Andre nordmenn er pater Thorfinn og pater Svithun.
Legfolk som søker hit er vanligvis ikke navngitt.
Samtidig er det et katolsk sogn i Gamlebyen, men ikke av de store. Kirke og prestegård ligger der Oslo bispebolig står i dag, altså like inntil ruinparken (Hallvardskirken). Kirken er liten, egentlig bare et kapell i kjelleren til bispegården, der dominikanerne hadde hatt sin spisesal i gammel tid. Sogneprest er pater Lavrans. Og han er en helt nødvendig bakgrunnsfigur for historiene som følger.
Frater Andreas er et mysterium - for seg selv som for andre. For han er hittebarn og kjenner hverken far eller mor.
Det som skjedde, var at pater Lavrans en vakker dag fant et forlatt barn på trappene til prestegården: “til kirken” sto det på et ark som var festet til et bånd halsen på den lille. Og pater Lavrans tok ham til seg med myndighetenes velsignelse. Han ble far og mor for den lille, og da den lille ikke var liten lenger, tok han ham like godt med seg og leverte ham til brødrene i klosteret like ved. De tok imot en 17-åring som sa han ville bli munk. De fleste av brødrene kjente ham fra før, og noen stor overraskelse var dette ikke. Dessuten hadde de gode kontakter med pater Lavrans og hadde i noen tid skjønt hvilken retning det hele beveget seg i.
Gutten hadde fått navnet Andreas av sognepresten - noe efternavn ble det aldri på ham. Så blir Andreas til frater Andreas idet han får munkekutten. Ferdighetene som kokk skriver seg fra oppveksten hos pater Lavrans og utvikler seg stort i klosteret. Disse utgjør rammen om det første mysteriet - den dypfryste pateren.
Andreas blir først novise, efter noen begynnertid som postulat, deretter avlegger han foreløpige løfter og så de evige. Han er ikke aktuell som prest siden han verken har formell utdannelse eller uttrykker ønske om å være mer enn en munk, men ville kanskje ha foretrukket livet som legbror selv om han var en studert person. Alt det praktiske passer ham godt. Når vi møter ham, er han blitt tredve år gammel.
Men nettopp hans manglede identitet - dette at han bare er frater Andreas og ikke mer - er roten til en uro som gjør ham nysgjerrig på alt som smaker av mysterier. Han leter efter løsninger og svar fordi han selv ikke kjenner slike i mysteriet om sitt eget liv. Det virker nesten slik at det er i de perioder i livet da han blir urolig og søkende at han innfanger mysteriene rundt seg, og begynner å løse kriminalgåter. Oppklaringen blir derfor mer enn svaret på ytre spørsmål og vansker - det hele utspiller seg på hans indre plan. For hver mordgåte han løser er et forsøk på å løse hans eget livs største gåte: hvem er jeg? Han søker sin egen identitet i morderens identitet, sikkert uten å være klar over at det forholder seg slik.
Dette er i hvert fall den konklusjonen pater Victor trakk efter å ha gått igjennom pater Rafaels nedtegnelser efter at de begge var døde. Fra det materialet som havnet hos dominikanerne får vi inntrykk av at pater Rafael overlevde frater Andreas, som trolig er omkommet under oppklaringen av et mysterium et eller annet sted i Norge eller verden utenfor. Pater Victor presiserer ikke noe av dette, og det gjør heller ikke dominikanerne.
At man blir oppmerksom på fraterens gaver i Vatikanet får vi vite i roman nummer 2 - Judasevangeliet - hvor det er Vatikanbibliotekets prefekt som engasjerer ham, på en diskret måte, i anledning et mysteriøst manuskript som er dukket opp i Midtøsten et sted. Dette fører dem til Jerusalem.
De samme høye herrer oppdager at frateren er i Roma et år senere, og de nøler ikke med å engasjere ham til å løse mysteriet rundt alle mordene som finner sted i et av de pavelige universitetene i byen, nærmere bestemt ved Cherubicum. Mysteriet rundt Solguden befester fraterens posisjon som kirkelig detektiv og det ryktes at hans navn er blitt nevnt for Den hellige far selv.
Og det er i denne egenskap - som kirkelig detektiv - at vi møter ham igjen i Istanbul, skjønt han er ikke klar over dette selv. Der dumper han opp i en sak som skulle vise seg å bli den vanskeligste hittil. Han er blitt venner med en seriemorder - noe han oppdager altfor sent, og nekter å ha mer med mystiske dødsfall å gjøre for all fremtid. Men her forlover han seg, for Vatikanet er nettopp den instans som får bruk for ham sommeren efter, da oppstår en særdeles vanskelig situasjon et sted på Vestlandet og frateren blir sendt dit på ordre fra høyeste hold.
Den ene saken følger den andre, og det hele ender med at Andreas finner svar på sitt eget livs mysterium - og treffer far og mor - for deretter å omkomme under uforklarlige omstendigheter. Pater Rafel kom aldri over sjokket og arbeidet på sine nedtegnelser - han kalte dem memoirer - til han døde i den tidlige alder av 60 år, av uforklarlige grunner.
Dominikanerne nølte ikke med å stille spørsmålet om hvorvidt frater Andreas mottok anerkjennelse for sin innsats fra vatikansk hold, det ville være å vente. En senere bibliotekar og arkivar, pater Ireneo, nølte ikke med å betro meg at da frater Andreas omkom - eller ble drept - døde han som kardinal in pectore, dette som takk for sine mange tjenester til den hellige stol.
Jeg har selv vanskelig for å følge prefekten her, men man kan aldri utelukke muligheten, siden en slik æresbevisning kan tildeles legfolk, i tillegg til at det hele er en godt bevoktet hemmelighet, så hemmelig at noen bekreftelse eller avkreftelse aldri kan forventes å foreligge.
Pater Rafael er frater Andreas’ rake motsetning. Han er spansk og adelig av herkomst, mørk, tidlig skallet, meget urban, tilsvarende studert, en forsker av internasjonalt format som publiserer en lærd artikke hvert annet år i de mest prestisjetunge tidsskrifter. Han har aldri sunket så dypt som til å skrive en bok.
Han liv i klosteret er enkelt, og tilsvarende krevende: bønn og studier. Det er det hele.
Men motsetninger tiltrekker hverandre, og han og frater Andreas er svært knyttet til hverandre slik vi møter dem i bøkene. Men dette skjer på en måte som er helt klassisk og derfor forenlig med klosterlivets regler, det kan ikke tolkes som stjålen kjærlighet eller dragning mot forbuden frukt. Vi lærer av bøkene at vennskap går dypere enn kjærlighet, og det stemmer godt med livet i kirken, skjønt moderne mennesker har venskalig for å skjønne disse ordenes opprinnelige mening og dybde.
Rafael ser seg mer som fraterens storebror og beskytter - “verge” er en annen mulighet - heller enn som en beundrer av den samme. Han forsøker stadig å forhindre at Andreas involverer seg i et nytt mysterium - hver gang til like liten nytt. Han er bekymret for frateren sin, han er redd for å miste ham, får vi intrykk av - og til sist er det jo dette som skjer. Her er det virkelig tale om dybdene i ordet vennskap.
Det overrasker derfor ingen at pateren går til en tidlig grav efter fraterens død, og at han tilbringer sine siste leveår med å redigere sine såkalte memoirer. All vitenskapelig virksomhet opphører idet Andreas forsvinner fra historiens arena. Dominikanerne mente også å vite at brødrene i Gamlebyen la Rafael i Andreas’ grav.
Hadrian VII er pave. Han er den første engelske paven i moderne tid, tidligere kardinalerkebiskop av Westminster og Norgesvenn fra sine yngre år; dette siste skal tolkes slik at han gjerne kom til Vestlandet og gikk fotturer i den ville naturer der før embedspliktene tok helt overhånd.
Som pave er han en litt diskret figur. Men han er en usedvanlig dyktig kirkepolitiker som makter å styre kirkens bark gjennom turbulente farvann. At han klarer å engasjere frater Andreas, er bevis nok på hans diplomatiske evner. De to møttes første gang under helt spesielle omstendigheter, typisk nok på Vestlandet, og da var det tydelig at paven kjente til fraterens meritter. Efter dette hadde de mer direkte kontakt. Paven ble svært gammel, men rakk altså å utnevne frateren til hemmelig kardinal før han selv døde, slik hevder i hvert fall ryktene fra St. Dominikus. Under en ny pave løser frateren flere mysterier uten oppdragsgiver - kanskje er det dette som setter to streker for hans virke som en slags kirkelig James Bond?
Biskop Hieronymus Fromm er katolsk biskop av Oslo, som er blitt både mindre og større som bispedømme den det vi kjente tidligere: det er nå egne bispedømmer på Vestlandet, med sete både i Bergen og Stavanger.
Fromm er en stor filosofisk begavelse og kjent landet over for sine mange deltagelser i den offentlige debatt. Media ble oppmerksom på han under en fjernsynsdiskusjon - hvor han til sist var den eneste som trude si noe. Siden den kvelden dukket han oftere og oftere opp i medias søkelys.
Han var en uredd utfordrer og kritiker av det verdslige Norge, en venn av protestanter og muslimer. Politikerne regnet ham som den de fryktet mest av alle. Kongehuset forsnakket seg en eneste gang om biskopen - og turde ikke kommentere til det offentlige liv på flere år som resultat av biskopens svar til dette.
Fromm var av tysk opprinnelse, vokste opp i Norge, men ahdde studert i Tyskland. Der vant han mange laurbær for sine filosofiske talenter. Det var et stort slag for den intellektuell verden da han ble utnevnt til biskop, tross iherdige protester fra tusen hold.
Biskopen dukker opp i flere av romanene. Han later til å ha et svært distansert forhold til frater Andreas, men enkelte tunger hevder stadig at de to møttes i hemmelighet og tok mange avgjørelser sammen.
Pater Camillo er Vatikanets bibliotekar og et viktig bindeledd mellom Den hellige stol og frater Andreas. Han er studiekamerat av pater Rafael fra Oxford-tiden, og det er denne forbindelsen som muliggjorde viktige oppdrag i Roma, Jerusalem og Istanbul.
Kardinal Giuseppe Lanza er prefekt for statssekreteriatet, det vil si Vatikanets utenriksminister, en mann som nyter pavens fulle tillit. Han er venn av pater Camillo og kommer gjennom ham inn i vår historie mer enn en gang.
Pater Emiliano er rektor for det pavelige universitet Cherubicum i Roma.
Den underligste skikkelsen som dukker opp er seriemorderen lektor Mikkel Johan Helle, bedre kjent som Johannes Mikael Palaiologos - den siste bysantinske keiser. Han ble fanget og dømt, men klarte likevel å rømme fra fengslet i Bergen. Mange er de som hevdet å ha observert ham rundt omkring i verden - også på Vestlandet - skjønt det siste man hørte fra ham var et postkort fra et av klostrene på Athos. Der hadde han funnet sin rettmessige plass, og alt tyder på at munkene trodde på ham i kravet om den bysantinske tronen. Men om han da fikk fortsette som medlem av den katolske kirke, er usikkert. Hans grav skal befinne seg på Campo Santo Teutonico i Vatikanet, men jeg har selv aldri lyktes i å identifisere den der. Vatikanet har heller ikke vist seg behjelpelig i sakes anledning.
Dominikanerne i Oslo mener også å vite at en fisker med navn Søren trådte inn hos brødrene i gamlebyen, men det er dem som hevder at det var Ole han het.
Hvor Rafaels og Victors manuskripter befinner seg i dag, er vanskelig å si. Mest sannsynlig ligger de godt bevoktet i dominikanernes klenodieskap i neuberggaten 15. Men dit fikk jeg aldri slippe til selv. Hvordan beretningene endelig kom ut i trykt form er også uklart, men fortrolige kilder hevder at det var en allsidig prior ved klosteret - en bergenser - som ikke kunne dy seg, men fikk forskjellige forlag til å publisere historiene. Han lever fortsatt, men er ikke tilgjengelig for kommentar i saken.
Det lesende publikum nektet å tro et ord av det hele og betraktet fortellingene som et uheldig resultat av en overutviklet fantasi - enten fra Rafaels, Victors eller en av dominikanernes side - skjønt andre dominikanerne mener å vite at det er sant alt sammen.
Alt i alt er dette en kurv med blandet frukt: her møter vi høy og lav, her reiser vi verden rundt, her finner vi et stort utvalg av mordere, for ikke å tale om deres ofre. Fremfor alt finner vi intelligente mord, det som til enhver tid er en mangelvare i dagens Norge. Ikke slik å forstå at vi mangler mord - trvert imot - men disse er voldelige og sjofle handlinger, uten list og baktanke.
De sakene frater Andreas dumpet opp i er alle av det “klassiske” slaget. Det er vel derfor publikum avskriver dem som fri fantasi uten noen som helst tilknytning til vår felles virkelighet.
Selv er jeg av en annen mening.
BOK FOR BOK
Et travelt liv i teologiens og musikkens tjeneste har likevel hatt sine pusterom, og noen av disse er gått med til å skrive litt “klosterkrim”, som gengren er blitt kalt.
Hvor og når lysten til å prøve seg oppstod, huskes ikke i skrivende stund, men avleiringer av denne lille hemmlige lidenskap har sett dagens lys i form av forskjellige bøker: en samling novelletter og tre romaner er utkommet hittil. Denne hjemmesiden vil dessuten bli benyttet til å publisere manuskripter som intet forlag vågde å trykke.
Meningen var å skape en liten (eller stor?) serie med heltene frater Andreas og pater Rafael i hovedrollen. Andre faste deltagere er en del personer i Vatikanet, ved Cherubicum i Roma, ved St. Øysteins kloster i Gamlebyen, i Oslo katolske bispedømme - sist men ikke minst: hans hellighet pave Hadrian VII (som allerede er en litterær skikkelse i Rolffs roman av samme navn).
Alt ligger derfor godt til rette for en serie eventyr i et kirkelig landskap. Og flere kan det bli.
1. De ti bud (Aventura 1986) var en innledende krimstudie, sett fra kirkelig hold. Det teologiske snitt består i at de ti bud er brukt som tolkningsnøkkel for morderisk atferd. To novelletter illustrerer hvert bud.
Boken vakte sensasjon, men ble aldri oversatt.
Talløse anmeldelser og interviewer fulgte i dens kjølvann og forlaget Aventura trykket sågar på opplagsknappen da den var utsolgt.
På en, to, tre var jeg kommet på kjendiskartet - en teologiprofessor fra det pavelige universit Angelicum i Roma.
En roman bebudes.
2. Den dypfryste pateren (Aventura 1987) var oppfølgeren av min novelettesamling fra året før. Den var omgitt av store forventninger - og ble en like stor skuffelse, efter manges mening.
Her introduseres radarparet frater Andreas og pater Rafael for første gang. Her blir vi også kjent med brødrene i Gamlebyen. Alt skjer i Oslo sentrum, og Gamlebyen settes på dagsordenen på en måte som høstet ros og takk fra riksantikvaren.
Handlingen er en lignelse: om livet grunnelementer - mat og drikke.
Dersom du fusker med disse, fusker du med livet selv og lever uekte. Det er en kollisjon mellom italiensk og norsk kultur det handler om, det er to universer som kolliderer, to syn på livet som er uforenlige i bunn og grunn.
Vi får umiddelbart sympati for morderen.
Frater Andreas blir ikke introdusert så svært grundig.
Hans bakgrunn som hittebarn blir ikke forklart nærmere, men vi aner at her er et stort potensiale for senere bøker. Det er denne mangelen på sikker identitet som avstedkommer den uro som gjør ham til detektiv. Spørsmål om livet er for ham en eksistensiell sak: en væremåte - hans egen. Detektiven i ham handler om noe langt mer enn nysgjerrighet eller rettferdighetssans. Andreas ere til syvende og sist på leting efter sitt eget livs mysterier.
Han løser oppgaven med hjelp av pater Rafael, som er åtte år eldre enn ham selv og hans beste venn i klosteret.
3. Judasevangeliet (Aventura 1987) beretter om frater Andreas’ og pater Rafaels meritter ute i den store verden, først Roma, dernest Jerusalem.
Saken går ut på at et falskt evangelium er blitt oppdaget i Midtøsten et sted, og dette er en potensiell trusel mot de bibelske, kanoniske evangeliene. Men hva er fakta og hva er fiksjon i alt dette?
Våre venner sendes til Jerusalem fra Roma for å utforske saken.
Der venter mange overraskelser.
Boken er skrevet i lykkelig uvitenhet om et gnostisk Judasevangelium som noen årtier senere kom til å vekke mye oppmerksomhet. Men her er likevel ingen overlapping, for det er to forskjellige Judaser det her er tale om: Judas Iskariot - Judas, ikke Iskariot.
Boken ansees for å være bedre enn den dypfryste.
Men den ble aldri eksportert.
4. Solgudens hevn (Messel 1998) er neste kapitel i eventyret.
Vi er tilbake i Roma hvor frater Andreas blir brukt til å oppklare et mordmysterium ved et av de pavelige universitetene, Chrubicum.
Boken er skrevet i jeg-form: fortelleren er pater Magdalon Hoegh, bergenser og teologiprofessor ved nevnte universitet.
Igjen er handlingen en slags lignelse. Hedendom og kristendom kolliderer i det underjordiske Roma - og over jorden. Hvem vinner - lyset eller mørket?
John Henry Newman er blitt kanonisert og kirkelærer, doktor cherubicus, og universitetete r oppkalt efter ham. Dette er det eneste nye boken bringer. Død og intriger er gamle sannheter.
5. G.K.Chesterton: Fader Browns hemmelighet (Klassisk krim fra Dreyer, 1989), utvalg ved pater Aage Hauken, innledning ved Nils Norberg.
Utvalget er en teologs utvalg, ikke krimspesialistens.
Det er lagt vekt på fortellinger som har et teologisk-filosofisk poeng.
6. Den trettende apostel (2006) er et eventyrdrama - en lek for fantasien innenfor en gammel ramme. Konteksten er Konstantinopel, som selv utgjør bakgrunnskulissen for det moderne Istanbul. Her finner vi at en bergenser slår seg løs, bokstavelig talt, i jakten på å bli anerkjent som den siste gjenlevende ætling av slekten Palaiologos - den siste bysantinske keiser, den nålevende bysantinske keiser. For det bysantinske riket er ikke dødt, og keiseren er udødelig i sitt vesen - en historisk rolle som noen alltid vil fylle.
Når det er en bergenser som fyller rollen denne gangen, medfører det naturlig nok noen kollisjoner med andre kandidater, i hvert fall arter det seg slik. I tilleg til at vi blir kjent med det gamle Konstantinopolis beveger vi oss fritt rundt i dagens Istanbul. - God reise!
Den trettende apostel er lagt ut på denne hjemmesiden som en fri gave til alle krimelskere fra forfatteren (se her).
Dette er grunnet mangel av interesse fra forlagenes side hva videreføringen av min serie gjelder. Den har vært innom mange forlag - og like mange ganger er manus blitt returnert med vakre eller mindre vakre ord.
Her er den - vær så god!
7. En dronning i kongenes dal (2014). Boken fører oss til Egypt, nærmere bestemt til Luxor og Kongenes dal. Våre helter viser seg å dumpe opp i et eventyr som er noe utenom det vanlige. De er del av et reisefølge som er gjester av den egyptiske stat. Dette finner sted etter en lærd konferanse i Kairo. I Luxor bor de på det tradisjonsrike Winter Palace Hotel, og handlingen veksler mellom hotellet og dalen på vestbredden – Kongenes Dal. Ikke uten fare for liv og lemmer blir de del av mysteriet rundt graven til dronning Nefertiti. Rykter hevder at denne endelig er funnet – og at moderne gravrøvere vil søke å omsette skattene derfra for å finansiere kriger i Midt-Østen. De er mange om dette benet, for alle i reisegruppen representerer institusjoner som har interesse i saken: vestlige museer og biblioteker. Vår to helter er de eneste som bare representerer seg selv. – Boken kan lastes ned fra denne hjemmesiden.
8. Pavens beste venn (2015). Vi befinner oss denne gangen på vestlandet – i Norge – nærmere bestemt på Solheimsøy i Masfjorden. Her utspiller det seg et drama helt utenom det vanlige da det ankommer en svært viktig gjest for å feriere her en tid. Gjesten er såpass viktig at han har med seg mye livvakter. Marine og politi er med på å beskytte ham. Men hans identitet blir oppdaget ved en tilfeldighet. Og nå starter en vill jakt på vedkommende, fra mange hjørner av vår verden. Boken gjør oss dessuten kjent med den som er hans beste venn. – Den kan lastes ned fra denne hjemmesiden.
HISTORISKE NOVELLER
Drømmen om gudsriket - Fem historiske noveller er et første forsøk på å skrive litteratur om historiske personer fra antikken, sentrert om et felles tema. Temaet er Gudsriket. Det vil si, forskjellige forestillinger om et Guds herredømme på jorden. Dette kjenner forskjellige varianter: jødisk, hedensk og kristent.
Den jødiske varianten er en vi forbinder med apokalyptisk tenkning, som er en dramatisk form for endetidstenkning - Gud som kommer til jorden og griper inn i tingene på en måte som forandrer menneskenes liv fundamentalt. Det handler om forestillinger som er nedfelt i både GT (Det gamle testamente) og NT (Det nye testamente) og tør være velkjent for et kristent publikum. NT oppstår i et jødisk tankeklima hvor en slik endetidstro er sterk, og jødedommen på Jesu tid kjenner andre varianter av temaet, slik vi finner det i apokryf litteratur og i Dødehavsrullene.
Den hedenske form av drømmen om Gudsriket er knyttet til det romerske keiserdømmet. Keiserens guddom er en måte å etablere et fredsrike på jorden av hedensk tilsnitt. For at keiseren er en gudlignende og overjordisk skikkelse samtidig som han er jordisk, går igjen i forestillingene om keiserne helt fra begynnelsen av. Oftest får dette uttrykksformer som er oss fremmede i dag, selv om herskerkult har fulgt menneskene på deres vandring gjennom historien helt til våre dager. Men i hedendommens tid er dette å forstå som mytiske forestillinger, om guder, halvguder og helter. Keiseren er på mange måter en trettende olympisk guddomm, en nykommer, om man vil, men med klare forbilder i det orientalske kongedømmet, slik vi finner det i Egypt og hos grekerne i kjølvannet av Aleksander den stores erobringer. Romerne bli i sin tur arvtagere til denne monarkiske tradisjonen, og keiserne viderefører arven i romerriket. Av og til fører dette til friksjoner med jøder og kristne.
Den kristne form for drømmen om Gudsriket er knyttet til Jesu Kristi person og kjenner flere varianter. Enten er Gudsriket identisk med Jesus Kristus selv, eller så er det han som skal komme igjen og etablere et slikt rike. Kollisjonen dette avstedkommer med hedendommen er godt belagt og illustreres av utallige martyrier gjennom kristendommens tre første århundrer, en utvikling som allerede er å spore i NT.
Novellene handler altså om disse forskjellige tolkningene av en gulladerdrøm som enten er å finne i fortiden, i nåtiden eller i fremtiden.
Personene vi har valgt er så forskjellige som vel mulig.
Herodes den store er en slags politisk messas i sin tid, en som bringer fred og trygghet til sine undersotter. Selv er han bare halvt jøde, men han har likevel en viss hevd på å være en frelsesskikkelse i sin tid: jødenes konge og venn av keiseren. Han er en av romernes mange vasallkonger, men den vi kjenner best av dem alle, takket være rikholdige historiske kilder.
Jesus fra Nasaret står i den jødiske tradisjon på en langt mer radikal måte. Han fornyer hele den jødiske endetidstroen ved å knytte denne til seg selv på en måte som gjør ham til en utypisk jøde. Vi finner hos ham mange tradisjonelle jødiske forestillinger, men han gir disse en nytolkning som gjør ham til den største religiøse fornyeren historien har kjent.
Keiser Gaius Caligula forsøker å gjøre det samme, men med katastrofalt resultat, for seg selv som for andre. Han er blitt stående som et skoleeksempel på en religiøs fiasko, noe som fremgår av episoden vi skildrer. Han er arvtager til den romerske monarkiske ideologi, en guddommelig sådan. Men hans egen versjon av denne overbeviser ingen. Til sist måtte han skaffes av veien. Dette skjedde på et tidspunkt som reddet jødene fra en kollektiv død, skal vi tro våre kilder.
Johannes på Patmos er forfatter av apokalypsen i NT og talsmann for en kristen form for endetidstro som er tradisjonelt jødisk. Dette skjer som resultat av de vanskelige tider han selv og de kristne omkring ham lever i mot slutten av det første århundret. Hans syner er i dag den dag en inspirasjon for alle som venter et gudsriket av det dramatiske slaget. Han ser himmelen invadere jorden, fremtiden omforme nåtiden. Og dette har atskillig med hans egen livssituasjon å gjøre.
Domitilla, fruen til Ponza, er av det feminine slaget som finner Gudsriket i kjærligheten til en mann, himmel på jord på en velkjent måte. Det er en kristen jøde hun har fortapt seg i. Når han dør, dør hun også. Hennes tro på Gudsriket er kortlevd, men intens.
Historiske noveller og romaner er blitt en egen litterær genre, ikke minst de som maner frem antikkens mennesker for vårt indre øye. Utallige moderne mennesker søker å gjenskape fortiden, med vekslende hell. Noen ganger lykkes det å føre oss inn i et landskap hvor hedendommen fortsatt lever, skjønt vi jo ikke vet hva den egentlig står for, siden vi lever så lenge efter at den døde.
Møtet med en annen tid kan i alle fall gi oss perspektiver på vår egen. Mennesker er til enhver tid så like at to tusen års forskjell ikke gjør dem totalt fremmede for oss. I tillegg kommer nytten og gleden av historiske og geografiske kunnskaper.
Møtet med antikken er alltid berikende: vi gleder oss over alt det verdifulle den kan oppvise, og gremmes over alt det grusomme og urettferdige. Romerriket er det største imperium historien har kjent, og det levde forbausende lenge, først i en hedensk drakt og så i en kristen. Arven fra den hedenske antikk lever stadig videre som kulturformer og akademiske disipliner. Arven fra den kristne antikk består i beste velgående i våre eldste kirkesamfunn. Når vi derfor søker å få de gamle i tale, er det på bakgrunn av en affinitet med dem som vår egen kultur stadig kan gi oss.
Drømmen om Gudsriket fortsetter imidlertid, den overlever både hedendom, jødedom og kristendom. Vår mest originale tids tolkning er ikke troen på et tredje rike, men den sekularisering av selve begrepet som ligger i marxismen. Her er fremtiden igjen den styrende faktor, men av et helt annerledes slag enn det vi møter i antikken.
Valg av tema og av personer er betinget av personlige og akademiske sysler. En annen synsvinkel kan avstedkomme nye noveller en annen gang. Hvem vet, kanskje er en historisk roman også en mulighet.
