Det nye testamente

Denne lenken vil publisere forskjellig materiale rundt temaet Det nye testamente (NT), som har vært mitt faglige arebeidsfelt.
Det dreier seg om generelle betraktninger så vel som spesialiserte innlegg. Sett under ett kan lenken betraktes som en innledning til de tre lenkene som følger: Jesus - Paulus - Johannes. Siden enhver seriøs diskusjon av nytestamentlige temaer vil være knyttet til en eller flere av disse tre, kan det være nyttig å ha en lenke for NT under ett. 
Temaet NT står for mitt vedkommende i skjæringspunktet mellom Judaica og klassiske studier. Min bakgrunn som klassisk filolog (fra Norge) og min teologiske utdannelse (fra Oxford) vil prege enhver behandling av nytestamentlige temaer. Følgelig er den historisk-kritiske metode hyppig anvendt, litterær kritikk kommer i bakgrunnen.
NT-studiene er blitt til mot den bakgrunn som er arbeidet i Roma på 80-tallet og arbeidet med fagbøkene som fulgte i kjølvannet av dette (på 90-tallet). Min avhandling om keiserkultens greske vokabular og NT er et typisk resultat av denne tverrfagligheten, og den vil bli et gjennomgangstema i alt NT-arbeid.

NT - Forord

Det nye testamente har vært mitt akademiske arbeidsfelt i siden jeg begynte universitetsstudier i 1966.
Ikke slik å forstå at NT har vært eneste studieobjekt - først kom de greske og latinske klassikerne, og parallelt med NT fulgte kirkefedre og generell teologi. Men NT har vært den råde tråd, og det er dette faget jeg har undervist i (Oslo og Roma) og holdt mange seminarer over, og skrevet bøker om.
I tillegg til studiet av sprog, tekster, historie og annet relatert materiale, har jeg ivrig praktisert autopsi - selvsyn av de nytestamentlige stedene (slik det for eksempel kommer til uttrykk i min trilogi om Paulus). 
Ingressene under denne lenken vil ha form av innledende miniatyressays, om forskjellige aspekter ved studiet av NT. Disse vil variere i lengde, enda mer i valg av tema. De er ikke ment som annet enn veivisere i et landskap som tør være både kjent og ukjent for de fleste: NT er kjent nok i sin ordlyd, men ikke i sin historiske bakgrunn og litterære kontekst. Lenken søker kort sagt å vise hvordan arbeidet med NT arter seg.
Det har vært mitt privilegium å få kombinere det klassiske og det eksegetiske. Særlig kom dette til uttrykk under min tid i Roma, der jeg altså underviste i nytestamentlige disipliner midt i hjertet av det gamle romerriket. Kirkelig talt er Roma fortsatt hjertet i verdenskirken, og vårt universitet (Angelicum) talte elever fra over hundre land - ikke ulikt det konglomerat av mennesker som preget Roma i keisertiden. Roma var også et godt utgangspunkt for å utforske det antikke verdenskartet: herfra er det lett å komme seg til Israel, Tyrkia, Hellas, osv.
Før, efter og samtidig med denne perioden hadde jeg gleden av å undervise på TF i Oslo og få prøve ut på vordende prester og diakoner i Den norske kirke de resultater jeg var kommet til i syden.
Arbeidet med NT er et tverrfaglig prosjekt hvor det gjelder å kombinere forskjellige disipliner.
Sprogene (hebraisk, gresk og latin) sier seg selv, men en generell klassisk bakgrunn hjelper enda mer. Historisk bakgrunn er vesentlig for å skjønne noe av den verden tekstene kommer fra; sosiale studer er en viktig del av disse for å skjønne det antikke samfunns dynamikk og strukturer. Tekstkritikk er vesentlig: de skriftene vi har kommer til oss gjennom en lang overleveringsprosess med store variasjonsmuligheter. Kanonstudier er også del av foretaket. Men vi trenger enda flere hjelpedisipliner. Opplagte historiske redskaper blir numismatikk og epigrafi. Men også kirkehistorie og patristikk kommer inn i studiet av NT, for disse bøkenes videre skjebne får konsekvenser for tolkningen.
Studiet av NT er derfor et arbeidsfelt for tusenkunstnere - studenter som har evnen til å kombinere fagdisipliner, som er villige til å reise på åstedsbefaring, som lett lærer seg sprog, som kan kommunisere med menneskene i middelhavsverdenen, osv. Nærkontakten med romerrikets verden er umåtelig viktig for å leve seg inn i NT, autopsi blir like viktig som andre disipliner.
Å studere NT er en ting - å undervise i det er noe annet.
Formidlingen av kunnskap fra studerkammeret til auditoriet er en mer utakknemlig oppgave enn studiet av NT er det. For vordende prester og diakoner er ikke interessert i en altfor kritisk omgang med Skriften, de stålsetter seg ganske tidlig i studiet, og det tar noe tid før de blir samarbeidsvillige. I min tid som lærer har jeg arbeidet i motbør hvor enn jeg befant meg. For vår tids ånd er temmelig fundamentalistisk i religiøse spørsmål, og studentene har sjokkerende lite bakgrunn i filosofi og litteratur. Undervisningen blir derfor preget av allmennopplysning like mye som av bibelstudium. 
Å popularisere i form av kunnskapsformidlende bøker er en viktig side ved dette studiet, og her har jeg anstrengt meg for å tilgodese publikum. Men reaksjonene er alltid blandet på grunn av den spesielle status NT har for de troende, uansett konfesjon. Tross reaksjoner av negativ art fortsetter jeg til dags dato å skrive bøker om NT, fordi det er interessant i seg selv, men også fordi det dreier seg om kunnskap som folk bør kjenne. Det som er neste etappe efter trilogien om Paulus, er et diptykon - eller enda en trilogi - om Johannes og litteraturen som går under dette navnet. 
Siden forlagssituasjonen er blitt vanskeligere med årene hva faglitteratur angår, vil jeg benytte denne hjemmesiden til å publisere manuskripter. 

NT - på kryss og tvers

Det nye testamente er en helt spesiell samling bøker, og studiet av disse krever mer enn ett liv dersom vi skal komme til bunns i dem. Derfor blir den enkelte studerendes innsikt og innsats avhengig av personlige faktorer: bakgrunn, utdannelse, arbeidsoppgaver.
Slik også i mitt tilfelle.
For en klassisk bakgrunn, studier i Oxford, undervisningsoppgaver i Oslo og Roma, publikasjoner, seminarer, guiding, osv. er mine innfallsvinkler til NT. Dette er ganske rikholdig, sett under ett, men langt fra uttømmende. I tillegg kommer den viktige side ved saken som er autopsi - selvsyn av det nytestamentlige terreng: de steder som omtales i NT og som jeg har besøkt nesten alle sammen. Disse er tilgodesett med en egen lenke på denne hjemmesiden. Alt i alt har over 40 år med NT blitt en lang og rikholdig historie, men den er langt fra avsluttet. 
La meg trekke frem en del sider ved samlingen, for å illustrere hva det er vi står overfor i tilfellet NT.

For det første er her tale om tidlig kristen litteratur av svært forskjellig art.
1. Evangeliene er faktisk en ny litterær genre, den oppstår sammen med kristentroen. Her er det tale om en teologisk tolkning av en person fra historien, ikke om historisk reportasje i vanlig forstand, heller ikke om en fiktiv størrelse. Evangeliene er således å betrakte som teologiske biografier. De er ikke identiske i sin tolkning, det er det interessante, for teologiske tolkninger er alltid innbyrdes avvikende. Vi har derfor ikke ett evangelium - men fire (og det har helt sikkert eksistert flere). Likevel er den teologiske tolkningen den samme i alle fire på de vesentligste punkter. 
Matteus, Markus, Lukas og Johannes henter sine opplysninger fra en bakgrunn vi ikke kjenner. Det eneste vi kan si med sikkerhet er at ingen av de tre første er øyenvitner, men har sitt stoff fra de første kristne - generasjonen mellom Jesus og dem selv - siden disse tre evangeliene reflekterer tidsrommet mellom år 70 og 100. Og den første kristne generasjonen hadde et rikt forråd av historiske tradisjoner om mannen fra Nasaret. 
Men det er alltid et unntak fra regelen, og dette er det fjerde evangelium, som hevder å skrive seg fra et øyenvitne. Slik skiller det seg fra de andre, noe også form og innhold bekrefter, for ikke å snakke om teologien. Mens de første tre later til å ha et innbyrdes forhold, et avhengighetsforhold, er dette ikke tilfellet med Johannesevangeliet. Her møter vi tradisjoner som er så forskjellige og så detaljrike at kravet om en direkte historisk forbindelse tilbake til galileeren må tas på alvor. I så fall er Johannesevangeliet det første og eldste av de fire, selv om det står sist i NT. Når vi skal forsøke å tegne et portrett av galileeren, må vi altså balansere disse fire kildene mot hverandre, og ikke basere oss på de tre første utelukkende.
2. Vi har også en rik brevlitteratur i NT. Mest kjent er selvsagt Paulus’ brev: det vil si brevene fra apostelen - dessverre har vi ingen brev til ham. Dessuten har han skrevet og sendt langt flere brev enn de vi har. De vi har er ofte en samling brev, en hel korrespondanse med forskjellige menigheter (tessalonikerne, filipperne, korinterne) som er sakset og limet til ett. I en klasse for seg kommer tre brev under Paulus’ navn som kalles “pastoralbrevene”, de til Timotheus og Titus. Her er mye autentisk paulinsk materiale som kan kaste lys over apostelens liv i hans siste leveår. Spørsmålet om hvorvidt noen av de tre brevene er fra Paulus’ egen hånd, fører vanligvis til det svar at 2. Timoteusbrev kan være ekte; de andre to rommer trolig en del materiale fra andre paulusbrev, brev vi ikke har.
Men vi har brev fra andre enn Paulus.
Johanneslitteraturen rommer tre brev. Disse er knyttet til evangeliet av samme nevn, men noen av dem kan være skrevet av andre enn forfatteren av evangeliet. De kan kanskje bidra til å si oss noe om bakgrunnen til evangeliet, det vil si: forfatterens bakgrunn, den kirkesituasjon han tilhører og skrive for.
Hebreerbrevet er en verden for seg. Det er dyktig skrevet, godt gjennomtenkt og forfatteren er en glimrende teolog.
Jakobs og Judas’ brev er interessante nok, men hører ikke til perlene i denne samlingen (NT).
3. Apostelakter er også en nykommer i en antikk sammenheng, men ikke på samme radikale måte som evangeliene. Vi har ingen jødiske forbilder, men fra hedensk hold er det nok av personbiografier å ta av. Forskjellen er selvsagt at helten hos Lukas er en taper i verdslig målestokk; her er verdiene snudd opp ned dersom vi sammenligner med for eksempel Plutarks biografier. Men boken rommer et vell av viktig innsikt i det første århundres liv, både for hedninger og for kristne.
4. Apokalypsen (Johannes’ Åpenbaring) er ikke så original som evangelieboken, og er heller ikke et spesielt godt egnet litterært medium til å forkynne Jesus som Kristus. Boken er inspirert av gammeltestamentlige former og dette har gått ut over innholdet: apokalyptikk er kriselitteratur og vitner ikke om troen på Guds nærvær - Kristus er den som kommer, ikke den som er kommet. Like fullt er den rik av opplysninger om de kristnes situasjon i Lilleasia mot slutten det første århundret.
Slik ser NT ut i et nøtteskall: en svært variert samling bøker.

For det annet reflekterer denne litteraturen kristne miljøer på svært forskjellige steder. Vi beveger oss fra Galilea til Jerusalem, gjennom Lilleasia og Hellas til Roma - slik ser den geografiske distansen ut. Og denne bevegelsen reflekterer begivenheter over en periode på nesten hundre år (Jesus er født før 4 f.Kr., og de siste bøkene i NT skriver seg fra slutten av århundret). Derved kommer vi i kontakt med mange og ulike perioder og steder.
Alt i alt gir samlingen oss et innblikk i hvordan jøder, hedninger og kristne sameksisterer - og kolliderer - i løpet av det første kristne århundret, i den østlige del av romerriket. Det dreier seg om svært forskjellige strøk, og forskjellige tider. NT er et svært spennende dokument hva dette etniske og religiøse mangfoldet angår, for middelhavsverdenen var like sammensatt og broget den gang som i dag. I NT møter vi jøder, arabere, nordafrikanere, grekere, romere. Briter og gallere er ikke nevnt, heller ikke germanere.
Det er bykristne vi møter - landsbyer og gårder er latt uomtalt, med et mulig unntak for Judaea. De første kristne hører altså til i byene, og det er byer vi beveger oss i hele tiden. Men byene i NT er så forskjellige at vi har en egen omtale av disse nedenfor. I denne omgang nøyer vi oss med å konstatere at vi må ut på 100-tallet før vi hører tale om at kristendommen har begynt å spre seg til landsbygden (Plinius d.y.), uten at disse landsbyene nevnes. Den klassiske tredelingen av samfunnet er: byer - landsbyer - gårder (akkurat som i dag), men vi kommer i NT bare i kontakt med første gruppe: byene. 

For det tredje er det svært forskjellige personer vi blir kjent med.
Vi har nettopp nevnt visse grupperinger efter folkeslag. Men selv innenfor hver gruppe beveger vi oss både høyt og lavt. 
I Palestina hører vi om Herodes, om Antipas, om presteskapet i Jerusalem, om den romerske guvernøren, om opprørere fra Galilea, om fiskere og småbønder, om Jesus og den skare som vandret rundt med ham, om deres venner i og rundt Jerusalem, osv. Vi møter også fremmede som kommer til høytidene. Persongalleriet er i det hele tatt stort. 
I Lilleasia og Hellas møter vi først og fremst grekere, lykaonere, romere, jøder, hedninger og kristne. Vi møter disse over et stort terreng, og det nytestamentlige kart er omfangsrikt, om enn eksemplarisk, for vi mangler mye av det reelle kartet, kristendommen spredte seg også i andre strøk.
I Italia møter vi ikke så mye italienerne som alle innflytterne (i Puteoli og Roma). Og disse er både jøder og kristne, grekere og orientalere. Roma er et spesielt tilfelle på grunn av byens vekst og den store innvandringen som forårsaket denne. De gløtt vi får av de kristne i Roma vitner om denne blandingen. Jøder, fororientalere, grekere og romere: slik ser det etnografiske kartet ut. Men vi finner dem samlet i de store byene, ikke bare i Roma, men også i Antiokia i Syria. 
Noen i dette persongalleriet kjenner vi forholdsvis godt, efter antikk målestokk, og Paulus er en av disse. Andre er bare navn, mens andre igjen er lett gjenkjennelige (noen av apostlene, Paulus’ medarbeidere, romerske embetsmenn, osv.). Vi møter kvinner og menn, slaver og frigivne, rike og fattige. NT gir i det hele tatt et realistisk gløtt av det antikke samfunn og dets store variasjoner. Men de fleste navn i NT er ikke mer enn nettopp dette: navn.
Hva persongalleriet angår skal vi være klar over en fundamental faktor: nesten alle de kristne i NT er jøder; konvertitter fra hedendommen er et unntak (dette forholdet har vi omtalt i en annen ingress i denne lenken). Det er forskjell på kristne i og utenfor Palestina, akkurat som for jødenes vedkommende. Det er forskjell på grekere og romere, på jøder og arabere. 
Hvor mange kjenner vi igjen fra gresk og romersk litteratur (dette gjelder særlig embetsverket, administrasjonen)? Keisernes navn dukker opp her og der, men vi møter dem aldri, de fungerer heller som en maktfaktor i bakgrunnen, ikke ulik Vårherre selv: fjern og samtidig nær, allmektig, synlig og usynlig på samme tid. Det er mest lavere embetsmenn vi møter, guvernører, militære, byprefekter, politi, og lignende.
Alt i alt gir NT oss et meget verdifullt gløtt av den østlige del av romerriket i det første århundret, persongalleriet bekrefter dette like meget som geografien og etnologien. 

For det fjerde varierer de første kristnes syn på mangt og meget, uten at vi skal gå for mye inn på dette her. De som skrev NT, ser nemlig ikke likt på alt, selv om det er nok som binder dem sammen. Troen på Jesus som Kristus og bekjennelsen av denne tro hindrer dem ikke i å ha egne oppfatninger. 
Dette kommer til synet i spørsmål som angår Moseloven: her spriker oppfatningene ganske kraftig. Synet på endetiden er også sterkt varierende, slik Johanneslitteraturen vitner om. Synet de første kristne har på hverandre er farverikt: hvem er akseptabel og hvem ikke? Paulus er et opplagt eksempel på en kontroversiell person, men vi hører om flere (Apollos). 
Synet på statsmakten varierer sterkt, alt efter hvilken situasjon de kristne befinner seg i. Noen ganger er de kristne svært positive og lojale overfor staten, andre ganger fortviler de og tolker makt som overmakt og romerriket som diabolsk eller satanisk, keiserne ikke unntatt.
Synet på jøder og jødedom varierer like meget som synet på hedninger og hedendom: noen ganger er det svært positive holdninger som kommer til uttrykk, andre ganger er det heller negativt alt sammen.
Kort sagt er NT temmelig variert i sitt innhold og reflekterer den unge kirke i en tilblivelsesprosess der den søker å finne sin identitet, og hvor alt er nytt. Båndet til moderreligionen - jødedommen - er ikke kuttet enda, og nesten alle de første kristne har jødisk bakgrunn. Men her finner vi samtidig kimen til en ny verdensreligion, den som skulle makte det som jødedommen aldri klarte: å samle mennesker av alle folkeslag og tungemål, å gjøre dem til menneskehet på en helt ny måte. NT blir derfor et revolusjonært dokument i religionshistorisk forstand, et dokument som vitner om et avgjørende og første steg i retning av nye horisonter, en radikalt ny tolkning av jødedommen - kristendom.

For det femte er ikke dette litteratur som ble utgitt på bokmarkedet, men som har sirkulert blant de kristne internt. Det er ikke verdenslitteratur vi her har med å gjøre, men litteratur for spesielle behov og for et avgrenset publikum. Hedninger ville ha problemer med å forstå stort av det hele, siden bøkene er skrevet for et publikum med jødisk bakgrunn. 
Dette reflekteres også i det faktum at den gresk vi finner i NT har tydelige jødiske røtter: det er i mange tilfeller en slags “bibelsk” gresk som gjenspeiler den greske oversettelsen av GT. Mest klassisk er Lukas og hebreerbrevet. Dette harmonerer godt med det vi ovenfor sa om de litterære formene.
NT blir forøvrig ikke samlet før utpå 200-tallet. Før så skjer er det kirkelige skrifter som sirkulerer, kopieres og brukes uten å ha fått status av “bok” eller “hellig skrift” i vår mening med ordene.

For det sjette fortsatte kristne å skrive nytestamentlige bøker: det fortsetter å dukke opp “evangelier” og “apostelakter/gjerninger”, brev og apokalypser i det annet og tredje århundre.
Dette betyr at våre nytestamentlige skrifter er blitt klassikere - og derfor blir imitert. Men de nye har ikke den aktualitet som de gamle, de har heller ikke den historiske relevansen som NT. De er dessuten mindre reminisenser og mer fantasi, mer litteratur og mindre historie.
At dette “apokryfe” NT har fått stor oppmerksomhet i våre dager betyr ikke at det har samme betydning som det kanoniske NT, tvert imot. Men de senere skriftene kaster interessant lys over kristne miljøer her og der i århundrene som fulgte. Mulige historiske reminisenser finner vi i Paulusaktene og Johannesaktene, de reflekterer disse apostlenes virke i Lilleasia. 

For det syvende og siste har NT overlevd all kritisk vitenskapelig forskning - og har forblitt hellig skrift, kanon for kristen tro og tenkning.
Den krisen alle fryktet ville følge i kjølvannet av opplysningstiden og humanismen, kom ikke til å rokke ved disse skriftenes religiøse autoritet. Det gjorde heller ikke den nye interessen for det apokryfe NT.
NT er særdeles interessant i sin historiske ramme, sitt perspektiv på samtiden, dets enormt varierte persongalleri, dets mangfold av tolkninger hva personer og begivenheter angår, samtidig som det fører oss til mange interessante steder i romerriket, endog utenfor dette. Men NT’s verdi stanser ikke her. NT er hellig skrift for alle kristne, og vil fortsette å være dette uansett hva vitenskapelig forskning måtte bringe.
Det viktigste som kunne skje var at vi omsider fant nytt materiale fra de kristne i det første århundre, skrifter som kunne utfylle bildet, som vi kunne bruke til å sammenligne vårt NT med, korrigere og supplere. Hva om vi kom over nye evangelier fra generasjonen efter apostlene? Enn om nye Paulusbrev dukker opp? Hva med brev fra andre NT-personer? Eller offisielle romerske dokumenter? Hva med skrifter på aramaisk eller latin - alt vi har er jo på gresk? Hva med en aramaisk original til et av de greske evangeliene eller til apokalypsen? Kan det tenkes at Egypts sand en dag vil avgi materiale som kan fortelle oss noe om kristendommens begynnelse i dette spennende landet? Hva med Mesopotamia? 
Studiet av NT og annen tidlig kristen litteratur (martyrakter, apologetene, osv.) kan i det lange løp bare bidra til å styrke kristendommen sak, fordi denne er en historisk religion. 

Mitt liv med NT er kort sagt en ikke-avsluttet prosess. Vi kohabiterer i mitt indre, vi sameksisterer i tid og rom. Mye gjenstår å studere, mye skal også skrives. Mange nye steder skal besøkes. Nye tider stiller nye spørsmål, nye metoder kan fravriste de gamle tekstene mange hemmeligheter. 
Efter trilogien om Paulus står Johannes på dagsordenen. Den vil ta minst like mange år å fullføre.

NT - historiske arbeider

Mine bøker om Det nye testamente reflekterer mye arbeide med den historiske bakgrunnen - antikkens verden - noe som igjen reflekterer mitt utgangspunkt som klassisk filolog, men også de arbeidsoppgaver som falt i min lodd. Disse arbeidene lar seg lett oppsummere i fire punkter:
1) galileeren Jesus og hans samtid
2) Paulus og hans reiser
3) keiserkulten
4) Roma og de første martyrene
5) Johannes av Jerusalem og Efesos
Avsnittene som følger vil søke å gi en kort oversikt over hver av disse sektorene av mitt arbeid, som en introduksjon til mine bøker og artikler.

1. Først kommer tidshistorien Keiser, stattholder og galileer, en bok om Jesus og hans samtid (1986), basert på en forelesningsserie jeg holdt på TF i en årrekke og som deretter fikk boklig form. Å sette Jesus inn i sin samtid blir logisk nok oppgave nummer 1 for bibeltolkere. Men dette er ikke alltid like enkelt, for materialet fra antikken er stadig voksende, og bildet endrer seg fra en forskergenerasjon til en annen. Arkeologi og tekstforskning utgjør ytterpunktene i en slik undersøkelse, midt mellom disse står evangelietradisjonene og studiet av Josefus; numismatikken kommer også inn. Dette arbeidet er ikke avsluttet, for historien om Jesus og hans samtid (hans publikum) følger hele tiden den som studerer NT. Under arbeidet med Johannesevangeliet dukker temaet opp igjen med fornyet kraft.
Palestinas historie på Jesu tid omhandler svært forskjellige aspekter: politisk historie, sosial historie, økonomisk historie, religiøs historie, osv. Det er i samspillet mellom disse at vi kommer Jesu bakgrunn nærmere enn om vi konsentrerte oss om en enkelt innfallsvinkel (for eksempel politisk historie). 
Nøkkelen til den politiske realiteten er romernes nærvær i fororienten: klientstater, vasallkonger, indirekte nærvær, presteskapet, templet, osv. Herodesslekten spiller en stor rolle her, men det gjør også presteskapet. Romerne styrte Judaea som keiserlig provins efter år 6 av vår tidsregning, men på en indirekte måte: de styrer gjennom presteskapet. Og det var her de gjorde en større tabbe, noe som ble åpenbart under opprøret i årene 66-70, for presteskapet gjorde da felles sak med opprørerne (noe Josefus selv er et eksempel på). Derefter blir Judaea en senatorisk provins. 
Nøkkelen til den økonomiske og sosiale realiteten er kontrasten mellom godseiere og selveiende småbønder, med mange grader av fattige midt imellom. Landet lider under overbefolkning, emigrasjon, matmangel, overbeskatning, osv. De forhatte tollerne (publicanes) kommer inn i denne historien og vitner om et slavebundet folk, et folk i nød, et folk på randen av opprør. 
Nøkkelen til den religiøse historien er Loven (Moseloven) og Templet. Jesu liv utspiller seg mot den bakgrunn som er en kombinasjon av begge, men Loven erstatter Tempel som religiøst fokus efter år 70, og det er denne bakgrunnen våre fire evangelier er skrevet mot. Forskjellen er stor, men ikke større enn at jødedommen makter å bevare sin identitet og sitt særpreg gjennom disse vanskelige overgangsårene (70-90 e. Kr.).

2. Paulus av Tarsos har jeg behandlet ved å ta for meg hans reiser, i form av en trilogi som skal introdusere leseren for et klassisk og samtidig tidlig kristent landskap.
Med Paulus i Hellas er første bind og utgjør møtet med de gamles verden i et østlig hjørne av middelhavet. Boken kan også brukes som reiselektyre for moderne turister. Autopsi - selvsyn - har vært første bud på denne ferden.
Med Paulus i Tyrkia er annet bind og blir med det første lagt ut på denne hjemmesiden. Logisk og kronologisk kommer det egentlig før Hellas-bindet fordi det omhandler Paulus’ tidligste historie. Reisen gjennom Tyrkia følger stadig kravet om autopsi (selvsyn) og fører oss til de strøk som omtales i NT.
Med Paulus i Italia venter på sin offentliggjørelse på denne hjemmesiden. Boken omhandler noen ganske få kapitler hos Lukas (Apostlenes Gjerninger) og går i stor detalj. Samtidig blir vi bedre kjent med det antikke Roma enn vanlig er i bøker om apostelens liv og virke.
Et bind om brev og brevskriving i antikken er under vurdering fra forfatterens side.

3. Keiserkulten er tema for min doktoravhandling ved det pavelige universitet Angelicum i Roma (The Greek Vocabulary of the Roman Imperial Cult and the New Testament). Temaet har derfor tendens til å dukke opp i mine forskjellige arbeider av historisk art (boken om Roma og de første kristne, om martyrene og om Paulus). 
Det er særlig Lilleasia og Hellas som er blitt fokusert i forbindelse med keiserkulten. Det er med andre ord keiserkultens greske form som er kommet under lupen, og ikke den latinske. Følgelig har det vært viktig å få undersøkt dette vokabularet, som er markert forskjellig fra det latinske, dets røtter og implikasjoner. 
Kort fortalt er saken den at på gresk grunn er keiseren gjenstand for guddommelig kult den tiden han regjerer - på latinsk grunn skjer dette først efter hans død. Følgelig vil kultens religiøse vokabular reflektere denne forskjellen, slik vi jo ser det fra myntene. Det er arven fra de greske kongene, epigonene til Alexander den store, som videreføres av romerne, men bare på gresk grunn. Den latinske formen for keiserkult var markert annerledes: mer indirekte, mer kamuflert, mer skjult, om man vil. 
Det er den greske formen for keiserkult vi kommer i kontakt med i NT. Jeg har i min avhandling klart å påvise at her er tale om polemikk mot keiserens guddomm slik den kommer til uttrykk i det greske vokabularet. Polemikken kan klassifiseres på følgende måte: sikker og utvilsom polemikkk (apokalypsen) - trolig og sannsynlig polemikk (paulusbrevene) - mulig polemikk (Johannesevangeliet). 
For å popularisere resultatene av denne undersøkelsen vil det kreves et eget bind. 

4. Roma og de første martyrene er behandlet i to forskjellige bøker, men henger sammen av opplagte grunner.
Urbs Roma er et stort gjennomgangstema i mine arbeider, av den enkle grunn at jeg har levd og arbeidet der. Byen er samtidig svært sentral i en nytestamentlig sammenheng siden den utgjør rikets sentrum og tidlig får en stor kristen koloni. Vi kan følge denne bykirkens historie fra så langt tilbake som til keiser Klaudius’ tid (41-54). I det første århundre ekspanderer kristendommen langsomt, til tross for katastrofen efter bybrannen i 64. Men vi finner ingen dramatisk vekst før på 200-tallet.
De første og sporadiske martyriene kjenner vi bare eksempelvis, og disse makter ikke å stanse kristendommens vekst - tvert imot. Listen over navn frem til 250 er mistenkelig kort, og det er god grunn til å anta at langt flere strøk med som offer for uvitenhet og mistenkeliggjøring. Jeg har oversatt og kommentert - med innledning - et utvalg tekster fra Ignatius av Antiokia og Polykarp av Smyrna. Fra Bithynia har vi hverken navn eller skriv. Den neste i rekken er Justin Martyr.
Men martyriet kan ikke knyttes direkte til keiserkulten, slik mange gjør det (f. eks. Peter Lampe i sin bok om de kristne i Roma). Keiserkulten var ikke obligatorisk som sådan, men kunne selvsagt brukes i prosessen mot de kristne som et mildere alternativ til å ofre til gudene (som vi ser det i forskjellige martyrakter). Men at det hersker et slags konkurranseforhold mellom Kristus og keiseren, skinner igjennom i mye tidlig kristen litteratur.

5. Johannes av Jerusalem og Efesos er ment å være navn/titel på den person som er opphav til Johannesevangeliet. Og her er vi igjen på historisk grunn.
At forfatteren av det fjerde evangelium dukker opp i Jerusalem og knytter Jesu liv til en syklus av fester i templet, er kjent nok. Han er blitt identifisert med Johannes, bror av Jakob og sønn av Sebedeus, men er mer sannsynlig en lærd prest i Jerusalem som ble knyttet til Jesus der gjennom hans mange opphold i byen. Ifølge tradisjonen var han ung den gang og levde til en høy alder. Men tradisjonen plasserer ham senere i Efesos, hvor vi finner hans grav (i Justinians basilika). 
At det er tale om mer enn en Johannes, er sikkert nok. Litteraturen som knyttes til dette navnet i NT antyder flere. Men forbindelsen mellom Jerusalem og Efesos bekreftes indirekte av tradisjonen som hevder at Maria, Jesu mor, også kom til Lilleasia, og at dette henger sammen med Jesu siste ord på korset. Men tradisjonen kjenner ikke en Marias grav i Efesos, tvert imot finner vi den i Kedrondalen i Jerusalem. 
Johannes er til denne dag et spørsmålstegn og en utfordring. Min neste trilogi er ment å skulle behandle denne gåtefulle personen og skriftene som knyttes til hans navn. Det er tale om både historie og teologi, samt den forskningstradisjon som knytter seg til dette navnet.
At Johannesevangeliet stammer fra et øyenvitne, er det ingen grunnn til å betvile. Er det derfor det eldste av alle våre evangelier? Er derfor den akademiske tradisjon vi lever med i Nord-Vest-Europa forfeilet i utgangspunktet? Vi har fulgt den store Albert Schweitzer i å identifisere historiens Jesus med en apokalyptisk galileer og derved gitt forsete til de tre synoptikerne. Men er dette riktig?
Den kirkelige tradisjon har heller sett det slik at det fjerde evangelium er urevangeliet og de andre en slags kommentatorer (om enn i forkant). Er det kanskje på tide å vende tilbake til den kirkelige tradisjon og la den moderne akademiske rekonstruksjon ligge?

NT - teologiske arbeider

Mine rent teologiske arbeider om NT koker ned til noen få bøker, og jeg skal kommentere dem i kronologisk rekkefølge. De har i utgangspunktet lite felles, men kaster lys over samme virkelighet, om enn fra forskjellige synsvinkler.

1) Viktigst er Myten om Jesus - eller teologene som skapte Det nye testamente (1983). Her foreligger et forsøk fra min hånd på å skrive en nytestamentlig teologi - intet mindre. 
Fremgangsmåten har vært å valge ut fem “teologer” av det nytestamentlige forfatterknippet og se på hvordan de behandler to sentrale og relaterte spørsmål: det kristologiske spørsmål og det eskatologiske. Teologene sier seg selv: fire evangelister pluss Paulus. Med et program som dette kan vi bevege oss gjennom NT på en oversiktlig og forståelig måte. Valget av emner er mitt eget. 
På sett og vis hadde jeg gjort et lignende eksperiment med GT i boken Teologene som skapte Det gamle testamente (1980). Her var det sentrale spørsmål selve Israels gudsbilde, det som er i forandring hele GT igjennom. Teologi og historie går hånd i hånd gjennom i denne boken, og bibelhistorien får på denne måten en dybde som annen historie ikke kjenner. Det nye har vært å plassere visdomslitteraturen som utgangspunkt for hele diskusjonen, den som vanligvis blir behandlet til sist. Israels “vise menn” er tilstede hele tiden, og de viser seg å være intellektuelle av et stort format, slik vi først møter dem i Egypt.
Myten om Jesus viser det befriende mangfold som hersker i NT. Våre fem teologer ser forskjellig på mangt og meget, men mest av alt er de samstemte. Kristologien vokser samtidig som eskatologien avtar i styrke - tiden garanterer begge faktorer. Vi har fått overlevert 5 ikoner av Kristus i NT, om ikke flere. Alle tolker samme menneske teologisk, men ut fra forskjellige forutsetninger. Og resultatet er blitt det brogete bildet vi kjenner som “Jesus Kristus” og som utgjør kirkens trosbekjennelse. 
Kristologi og eskatologi er kommensurable størrelser, fremgår det av boken. Mange andre temaer kunne vært luftet, men disse to er de mest sentrale og sørger for at vi holder oss på høydene.

2) Neste teologiske bok som behandler NT er Den guddommelige åpenbaring - et holistisk program (1996). Den tar for seg både GT og NT og søker på en måte å gå over samme materialet som mine to første bibelbøker gjorde. Men synsvinkelen er en annen - noe undertittelen antyder.
Holisme er i denne sammenhengen å forstå som kristen universalisme. Og skapelsesteologi står sentralt på en måte som de tidligere bøkene ikke lot den gjøre. I det hele tatt er perspektivet utvidet fra å gjelde en intern jødisk (GT) eller kristen (NT) dialog til en visjon som rommer alt og alle. Det er jødedom og kristendom i sin universelle drakt som presenteres, og en del av dette tankegodset tør være nytt for norske lesere.
Bidraget om NT tar opp spørsmål som angår åpenbaringen i Kristus og dennes konsekvenser for alt religiøst liv på jorden. 

3) Nevnes i denne sammenhengen er også min lille dyreteologiske studie: På den sjette dag - teologi og dyr, publisert på denne hjemmesiden i 2007. 
Her vandrer vi gjennom Skriftens landskap på leting efter dyr!
Og dem finner vi mange av.
Det er imidlertid ikke dyrene selv, men deres teologiske betydning vi er på utkikk efter. Og slik oppdager vi mange nye sider ved Skriften, sider vi ikke har råd til å glemme. GT er et meget verdifullt dyreteologisk dokument, det har vi lenge visst. Men NT er enda viktigere. Det er det fordi Jesu liv og død også angår dyrene våre. 
Det mest interessante her er at Johannesevangeliet kanskje skriver seg fra et dyrevennlig kristent miljø, noe som ikke er umulig all den tid jødedommen kjente slike. Det handler om mer enn den form for vegetarianisme som filosofer har representert. Det handler om Guds egen diett, for å si det slik. Særlig er nattverden interessant i den johanneiske tradisjon, for her er det et ublodig måltid (og ikke påskelammet) som utgjør rammen om det avskjedsmåltidet Jesus holder med disiplene.

Disse tre er mine viktigste bidrag om nytestamentlig teologi hittil. Artikler og foredrag foreligger til dels i essaysamlingen Teologi for det tredje årtusen (2001). Flere slike vil bli publisert på denne hjemmesiden under lenken TEOLOGISKE SMULER.

NT - keiserkulten

Den romerske keisers guddom har vært et gjennomgangstema i mine arbeider om NT.
Det skyldes et så enkelt faktum som at vi her har en uvanlig god mulighet til å kombinere det klassiske og det eksegetiske. For vi kjenner herskerkult både fra GT og NT.
I GT polemiseres det direkte mot herskerkult, slik vi ser det av en del skrifter: visdomslitteraturen og Daniels bok. Her møter vi en etablert jødisk tradisjon for å forsvare seg mot egyptisk, babylonsk, persisk og gresk herskerkult. Visdomslitteraturen tangerer direkte den romerske keiserkult siden det her er tale om polemikk mot kulten av de greske kongene, Alexander den stores epigoner. 
I NT polemiseres det mot det guddommelige monarki på romersk grunn. Spørsmålet er bare hvor direkte eller indirekte dette skjer. Jeg kommer inn på spørsmålet i bøkene om martyrene, om Roma og de første kristne, og i trilogien om Paulus. Min doktoravhandling om emnet søker å oppklare spørsmålet (The Greek Vocabulary of the Roman Imperial Cult and The New Testament). 
Resultatene av mine undersøkelser kan oppsummeres i fire punkter.

Den entydigste polemikk er å finne i Apokalypsen.
Her har forskningen i langt tid klart å etablere en noenlunde sikker ramme om de ord og uttrykk som brukes i Apokalypsen, særlig de “blasfemiske titler” det refereres til. Keiserkultens presteskap får også gjennomgå. Sannsynligvis kan vi her ta den religiøse situasjonen i Lilleasia på pulsen, slik denne artet seg i overgangen fra det første til det annet kristne århundre. Tradisjonene fra kulten av de greske kongene er nå overført til den romerske keiser, og den er svært populær. Nøkkelen til en tolkning av Åpenbaringsboken som tar sitt utgangspunkt i opprettelsen av en kult til Domitian - dvs. et nytt neokorat i Efesos - er meget sannsynlig. Apokalypsen avslører det demoniske og direkte sataniske ved den romerske stat. Martyriene er å oppfatte som en bekreftelse på denne lesemåten, og et første navn dukker opp i Apokalypsen: Antipas (i Pergamon).

Den nest mest entydige polemikk mot keiserkulten er å finne i Paulus’ korrespondanse med tessalonikerne.
Her hører vi et ekko av den famøse episoden under keiser Caligula da han ville sette opp en kultstatue av seg selv i Jerusalems tempel, noe som arter seg som en gjentagelse av det som skjedde under Antiokos IV Epifanes. Igjen er det tale om de guddommelige titler som kongen påberoper seg og som det polemiseres mot. Polemikken i tessalonikerkorrespondansen fungerer slik at en episode fra bibelsk (GT) tid fungerer som nøkkel til tolkning av samtidens prøvelser. Det jøder og kristne gjennomgår i samtiden har andre lidd før dem. Svaret på utfordringen er den samme: konger er ikke gudesønner i bokstavelig forstand. Spørsmålet er om Paulus frykter enda en gjentagelse. Eller er det slik at han tror en slik må komme før endetiden? Hans palestinske utdannelse har i alle fall gitt ham et rikt forråd av skyts mot keiserkulten.

Tredje eksempel er fra det fjerde evangelium.
Her finner vi også keiserens “blasfemiske titler”, men i en mindre konsentrert form. Spørsmålet er om Johannesevangeliet reflekterer den samme krisen i Lilleasia som Apokalypsen gjør det. Dersom dette stemmer, kan situasjonen der forklare polemikken. Men denne er ikke direkte, til nød antydningsvis. Det er godt mulig at vi står overfor en polemikk mot keiserkulten i Johannesevangeliet, men denne er svært indirekte formulert. 

Et fjerde og siste eksempel kan kanskje la seg konstruere fra synoptikernes gjengivelse av episoden ved Caesarea Filippi, der Peters bekjennelse finner sted mot en bakgrunn av keiserkult (dvs. monumenter i og rundt byen). 

Alt i alt viser det seg at NT er en liten gullgruve hva studiet av keiserkulten angår. Her er flerfoldige eksempler på polemikk mot det guddommelige monarki fra kristent hold, med rotfeste i gammel og solid jødisk tradisjon.
Min avhandling om emnet er ennå ikke gitt utforming på norsk, men dette kan komme i ikke alt for fjern fremtid.

NT - og martyrenes vitnesbyrd

Martyriet og skrevne martyrakter følger kristendommen på dens vandring gjennom de første tre århundrer.
Så sentral er temaet for forståelsen av tidlig kristendom at jeg har behandlet det i flere sammenhenger: i boken Biskop og martyr, i boken Roma og de første kristne, i trilogien om Paulus og i avhandlingen om keiserkulten. Keiserkult og martyrium kan være forbundet med hverandre, men er det ikke automatisk, og martyriet kan ikke utledes av denne ene årsak. Normalt får vi inntrykk av at det er tilfeldighetene som råder og ikke konsekvens.
To slags martyrier er det tale om.

De sporadiske kommer først og begynner egentlig med Romas brann i 64, en lokal kristenforfølgelse som svar på kravet om soning og bot efter katastrofen. 
At Peter og Paulus dør i kjølvannet av denne forfølgelsen, er en vanlig antagelse. Senere hører vi om enkelttilfeller heller enn lokale progromer: Antipas i Pergamon, Ignatius av Antiokia, de anonyme kristne i Bithynia, Justin martyr, Polykarp av Smyrna, martyrene i Cartago og i Lugdunum. Dette er ingen uttømmende liste, men de eksempler vi kjenner best takket være litteraturen: Tacitus beskriver forfølgelsen i Roma, Ignatius sender syv brev, Plinius d.y. beskriver situasjonen i Bithynia, Polykarps martyrium er bevart i brevs form, angående Justin martyr har vi et rettsreferat, og vi har martyrakter fra Nord-Afrika og Lyons.
Følgelig er det mange ting vi kan uttale oss om med en viss grad av sikkerhet, men også mye forblir uklart.
Hvordan vet Plinius d.y. at det er forbundt å være kristen? Hvor kommer dette forbudet fra? Har det noe med forfølgelsen i Roma å gjøre? Er det tross all skepsis og moderne kritikk hold i Tertullians påstand om at alt skyldes et Institutum Neronis? 
De sporadiske forfølgelsene er vanskelig å tolke fordi vi ikke helt skjønner den historiske situasjonen de oppstår i. Hvordan kunne det ha seg at enkelte kristne ble utpekt, anklaget og dømt mens flertallet hele tiden går fri?

De systematiske forfølgelsene er en helt annen historie. Her er det tale om tiltak fra statens side som innledes i år 149/50, og som med vekslende styrke fortsetter til keiser Konstantin gjør slutt på det hele efter seieren over Maxentius i Roma. De store forfølgernes navn er: Trajan Decius, Valerian, Diokletian og Maxentius. 
Her er situasjonen en helt annen enn under de tidligere og sporadiske forfølgelsene. For nå kunne ingen føle seg trygge. Det er oftest kirkens ledere som blir ofre: diakoner, prester og biskoper. Mye eiendom blir ødelagt eller konfiskert og skrifter brennes. Ikke alle ofrene blir drept: mange mutileres eller sendes til tvangsarbeid. 
Keiserkulten dukker selvsagt opp i denne sammenhengen, men er ingen utløsende årsak, som den heller ikke var det i forbindelse med de sporadiske forfølgelsene. 

Det er meget nyttig for studiet av NT å ta martyriet på alvor, ikke minst på grunn av den kontinuitet mellom NT og oldkirken som det utgjør.
Her finner vi en innfallsvinkel til flere historiske problematikker som vi må kjenne for å forstå de første kristnes verden. Keiserkulten tangerer martyriets problematikk, men er ikke en forklaring på det hele. Mange faktorer spiller inn, og siden vi ofte mangler en koordinerende forklaring, blir de sporadiske forfølgelsene de mest interessante fra en kirkehistorisk synsvinkel. 
Teologihistorisk sett er martyraktene modellert på evangeliene, lidelseshistoriene i særdeleshet, men også beretningen fra Acta om protomartyren Stefanos’ lidelse. Av og til er martyrakten og evangelistenes lidelseshistorier koordinert slik at det historiske kommer litt i bakgrunnen (Polykarps martyrium er et eksempel på dette på en del punkter).

NT - personae dramatis:
Teologiske personer i NT

Studiet av NT vil uvegerlig sentrere seg om hovedpersoner som dukker opp i denne samlingen bøker, personer som samlingen dreier seg om.
Disse er det riktig å kalle teologiske personer, fordi NT er et teologisk dokument fra A til Å. Hovedpersonene er de det skrives om eller som skriver selv. Vi kjenner dem i vekslende grad, noen mer, andre mindre. Skal vi holde oss på høydene, er det tre teologiske personer som blir hovedpersonene i NT: det hele sentrerer seg rundt disse.
Disse er: Jesus - Paulus - Johannes.
Og det er disse tre mitt arbeide innenfor NT har konsentrert seg om.

JESUS - først og fremst, han som er forutsetningen for denne skriftsamlingen. 
Vi kjenner ham ikke så direkte som vi kjenner Paulus, for eksempel. Men vi får ham tolket og forklart. Det er med andre ord Kristus-ikoner vi sitter tilbake med, slik evangelistene våre malte ham: i guddommelige, teologiske farver. Vi har derfor fire portretter/ikoner, og ønsker vi å gå bak tolkningen til den historiske skikkelsen bak, da må vi gå forsiktig frem. Så vanskelig er dette forsøket at ingen enighet er nådd om nøyaktig hvordan historiens Jesus ser ut.
Ved første øyekast kan dette selvsagt virke underlig, litt surrealistisk: at stifteren av historiens mest livskraftige religion, en historisk religion par excellence, selv er så skjult bak historiens mørke. Hvor historisk er egentlig kristendommens stifter, har mange undret seg. Det er blitt foreslått at det vi ser bak ikonen er galileerens skygge: hans ringvirkninger i samfunnet, de konsekvenser hans liv får for andres. Og gjennom disse kan vi skimte konturene av en historisk person. Metoden er indirekte og virker godt, for vi kjenner ham nettopp gjennom andre. Selv hans ord er gjengitt på så mange måter at vi har problemer med å rekonstruere dem. 
Han står derfor tilbake som en kraft i sin tid - og i all tid.
Kraften består i dette at han er mer av en teologisk person enn noen annen fra menneskehetens historie: Moses og Muhammed blekner i sammenligning. Hans teologiske person er så absolutt at han ble henrettet for blasfemi: han gjorde seg selv til Gud! Forholdet til Faderen er hans egen identitet, og forholdet mellom Faderen og Sønnen er tema for hele hans liv, i alle dets deler så vel som i dets helhet.
Et mer teologisk livsløp kan knapt tenkes. Jesus fra Nasaret er ifølge kristen tro den endelige åpenbaring av Faderen, mer av samme slag er ikke i vente. Samtidig ser de troende ham også som åpenbaringen av mennesket, mennesket slik det skulle være fra Guds hånd, uten synd og styrt av kjærlighet. Jesus fra Nasaret er mennesket som teologisk person: rotfestet i Gud og levende i Ham. Den som har sett meg har sett Faderen - den som har sett meg har samtidig sett mennesket i Gud.
Jesus fra Nasaret er av opplagte grunner vår teologiske person nummer 1.

PAULUS - teologisk person nummer to.
Han kjenner vi bedre enn Jesus fra Nasaret - likevel er hans biografi mangelfull, til tider fortvilende mangelfull. Men vi har brev fra hans hånd (førstehåndskilden) og den boken Lukas skrev til minne om hans gjerning (annenhåndskilden). Kombinerer vi disse to, og det må vi, finner vi frem til en person fra det første århundre som faller inn under nasareerens skygge og får sitt liv endret som resultat derav. 
Saulus - Paulus: gammel og ny.
Som teologisk person betraktet er han selvsagt ikke av samme kaliber som Mesteren selv. Men han gir sitt liv for sin nye tro og blir derved selv forvandlet til en teologisk person: “det er ikke jeg som lever, men Kristus som lever i meg“. Altså kan vi ikke skille ham fra den han handler om. Christianus alter Christus. 
Vår teologiske person nummer to er forbildet for alle andre teologiske personer i kristendommen historie. Han er det på en så gjennomført og konsekvent måte at hans særstilling sier seg selv. Kristendommens historie er utenkelig uten Paulus fra Tarsos, akkurat som Paulus selv er utenkelig uten mannen fra Nasaret. 
Paulus’ teologiske identitet er så dyptsittende at uten denne kan vi ikke forestille oss ham. Han og hele hans kristne liv handler om Kristus, som Kristus handlet om Faderen. 
Men Paulus er ikke alene om å være teologisk person i NT efter Kristus.

JOHANNES er den tredje i mitt knippe, og han står ikke tilbake for Paulus på noen måte. Han er så stor som teolog at han fikk denne ærestittelen allerede i oldkirken. Ingen av de andre som skriver i NT - Matteus, Markus, Lukas, osv. - kan måle seg med denne teologen.
Vi må forklare hvorfor.
For det første er hans teologi av det helt sjeldne slaget. Her er historisk, mystisk og kirkelig/sakramental tenkning sammenflettet til et bilde av Jesus Kristus som vi ikke finner maken til i den kristne teologiske tradisjon. De symboler/bilder han bruker, bruker han på en måte som gjør at de fungerer i bredden som i dybden og høyden. Han evner ganske enkelt å sammenflette et evangelium ved hjelp av en håndfull bilder (vann, vintre, brød, hyrde, lam, osv.) slik at disse dekker tolkningen av Jesus som Kristus, Guds Sønn. Hans evangeliebok er det mest teologiske skriv vi kjenner.
Men en teologisk person er ikke bare en som skriver, men som lever teologi. Hvordan stiller Johannes seg her? Hva vet vi om ham sammenlignet med et vi vet om Paulus fra Tarsos?
Her er vi også på historisk grunn, og enda nærmere galileeren enn i tilfellet mannen fra Tarsos. For vår forfatter hevder å ha vært med på det som skjedde i Jesu liv, som øyenvitne, og som alliert. Hvor intim forbindelsen mellom de to var, skal være usagt. Men at denne disippelen var elsket av Jesus på en måte som skilte ham fra alle de andre, synes klart. Hva dette betyr i praksis vet vi imidlertid ikke.
For det første er han yndlingsdisippel, later det til. For det annet er han ung, siden han løper fortere til graven enn Peter, og siden ble han så gammel at ingen trodde han noensinne kom til å dø. Hans ry varte gjennom århundrer og historier om ham er nedfelt hos kirkefedrene.
Men er det en og samme person vi tenker på? Er ikke alle disse Johanneser flere historiske personer slått sammen? Jo, helt sikkert, for slik opererer antikke tradisjoner. Vi må derfor søke denne teologens identitet hos en lærd ung prest i Jerusalems tempel, siden det er i Jerusalem han dukker opp, en som ble svært knyttet til Jesus under hans mange opphold i byen, og som ikke var en av de tolv. Derfor er det maktpåliggende for ham å tolke Jesu liv i lys av Jerusalems og templets tradisjoner - hans evangeliebok finner faktisk sted i Jerusalem i det store og det hele. Han er også knyttet til Jesu mor, Maria, som han får ansvar for. 
Det åndelige og det kjødelige blir to sider av samme sak, for han får en familiefunksjon efter Jesu død. Hans liv er derfor enda et hakk mer teologisk enn tilfellet var med Paulus. En mer teologisk person kan vi faktisk ikke forestille oss i en kristen sammenheng: yndlingsdisippel - verge for Jesu mor - evangelist. 

Disse tre er rammen om mitt nytestamentlige arbeid, alt annet kommer i annen omgang. 
Jesus - Paulus - Johannes: her står vi overfor en teologisk treenighet som kristendommen aldri har kjent maken til. Så er også bøkene om dem, og det de selv skrev, blitt Hellig Skrift, teologiske bøker for all tid.
Som en innfallsport til NT er denne metoden å anbefale - å konsentrere seg om disse tre, i hvert fall i utgangspunktet. Senere kan vi bygge ut bildet, men vi bør begynne her, med våre tre teologiske personer. Resten faller på plass av seg selv.

NT - hvor finner vi de hedningekristne?

Spørsmålet er et av de mest sentrale i studiet av NT. For overgangen fra jødekristendom til hedningekristendom finner sted i løpet av de første to århundrene, grunnet mange og historiske årsaker. 
At kristendommen har disse to røttene - ecclesia ex circumcisione et ecclesia ex gentibus - er det ingen tvil om: besøkende i kirkene Sta Pudenziana og Sta Sabina i Roma ser dem portrettert som to kvinneskikkelser i disse kirkenes berømte mosaikker. Men de er ikke numerisk likeverdige straks vi kommer over i det annet århundre. For da forskyves balansen i vektskålene til fordel for rekruttering fra hedningenes store tall. Og det er takket være denne bevegelsen at kristendommen vokser så drastisk på 200-tallet og blir oppfattet som en trussel mot romerriket (noe de systematiske forfølgelsene vitner om). Det er også overgangen fra jødekristendom i det annet og tredje århundre som muliggjør at kristendommen ble verdensreligion: jødedommen var altfor knyttet til nasjon, kultur, geografi og lignende til at den kunne spre seg over romerriket.
Men hva med det første kristne århundret - hvor stort er innslaget av hedningekristne i NT? 
Det er ikke lett å besvare dette spørsmålet. Av flere grunner.

For det første er ikke NT dekkende for hele kristendommens historie i denne perioden, det er bare eksemplarisk. Og det viser oss at kristendommen spredte seg langs de store handelsveiene og til jødiske sentra rundt om i middelhavsverdenen: til Lilleasia, Hellas, Italia. Andre steder er ikke nevnt direkte, men katalogen i Acta gir oss en god pekepinn på strøk som også må tas med. Førsteinntrykket er derfor at vi overveiende skulle finne jødekristene i NT, noe som stemmer med skriftenes innhold: her er forkynnelse av en art som forutsetter jødedom eller kunnskap om jødedommen, uten denne blir NT et ubegripelig dokument for de som har lest eller lyttet til disse skriftene. NT er i alt vesentlig en tolkning av GT i lys av Jesus Kristus, og uten en slik bakgrunn skjønner vi lite eller ingenting av det som sies.

For det annet møter vi bare et fåtall hedninger i NT. Med utgangspunkt i de jødiske koloniene kan vi heller ikke vente å finne det helt store tall av hedninger i det første århundret. Vi finner at noen er nevnt her og der (i Palestina, i Syria, i Lilleasia og i Hellas - Paulus‘ taler i Lystra og i Athen er klassiske eksempler), men det dreier seg om unntak fra regelen. Å anta en hedningekristen majoritet som praktisk talt er stum i NT, er urealistisk. Tvert imot gjenspeiler bøkene en balanse som virker historisk nok. Likevel vies disse eksemplene stor oppmerksomhet, og det er grunnene til dette som er interessant. 
Poenget er at spørsmålet om de hedningekristne skapte en heftig diskusjon i apostelgenerasjonen: skulle kristne med hedensk bakgrunn først gå over til jødedommen - eller skulle de tas opp i menighetene uten å gå via Moseloven? Paulus’ liv og virke vitner om denne debatten, enten vi konsulterer brevene eller Lukas’ bok Apostlenes Gjerninger. I eftertid arter det seg som om en konservativ føy med fotfeste i Jerusalem tapte dette slaget til fordel for misjonærene som arbeidet i Diaspora (den jødiske verden utenfor Palestina) og som vi kjenner gjennom Paulus, selv om han ikke var det eneste.
Og det er resultatet av denne striden som gjør at overgangen fra jødekristendom til hedningekristendom i det annet århundre blir et faktum.

For det tredje er det ytre faktorer som også spiller inn, faktorer av historisk art.
For opprøret mor romerne i Judea i årene 66-70, Jerusalems fall og ødeleggelsen av templet fører til at balansen forskyves i jødedommen slik vi kjenner den fra Jesu egen tid og fra aposteltiden. De kristne tok ikke del i opprøret på jødisk side, får vi vite hos kirkehistorikeren Eusebius, og båndene mellom gammelt og nytt blir løsere efter dette. Huskirkene blir et reelt alternativ til synagogen i årene 70-100, og de kristne står friere til å ordne seg selv.
Straks vi kommer over i det annet århundre er derfor situasjonen blitt en annen enn den vi gjenkjenner fra NT. For da er innslaget av hedninger stigende, slik at minnet om jødedommen og synagogen er blitt tradisjon mer enn en daglig kontekst. Apologetene peker i samme retning, det gjør også de martyrene vi kjenner fra 100-tallet (Ignatius av Antiokia, Polykarp, Justin martyr, og mange andre). 
NT er altså et jødekristent dokument, teologisk som historisk. Det taler til oss fra kirkens aller første tid, generasjonene efter Jesu død: apostelgenerasjonen og deres etterfølgere (det aller meste av NT skriver seg fra denne generasjon nummer to).

Når kirken i Roma minnes sine to røtter, er dette tegn på at en overgang har funnet sted. Plasserer vi denne i det første århundret, bommer vi med mange tiår. Det er riktigere å lese vårt materiale slik at starten var beskjeden, men hadde to røtter, slik de omtalte mosaikkene vitner om. De beskriver ikke situasjonen slik den var da mosaikkene selv ble skapt, men slik kirken mintes sitt dobbelte utgangspunkt på et tidspunkt da den var blitt statsreligion og jødedommen var blitt unntaket i romerriket. 
Mosaikkene ser seg derfor tilbake, ikke bare for å minnes kirkens jødiske stadium, men like meget for å legitimere hedningekristendommen. 

NT - Jesus eller Kristus?

Sprogbruken blant våre troende er så varierende hva kristendommens opphavsmann angår at det kan virke direkte forvirrende på utenforstående.
Noen taler om Jesus.
Andre om Kristus.
Noen igjen om Jesus Kristus.
Sprogbruken reflekterer kirkelige tradisjoner og tendenser og årsaken til disse variasjonene sier ikke alltid seg selv. Derfor kan det være nyttig å kommentere spørsmålet i vår sammenheng, om enn aldri så kort.
Studiet av NT lar oss ikke i tvil: teologisk korrekt er “Jesus Kristus“: navn pluss tittel. 
Poenget her er selvsagt at Jesus uten Kristus er misforståelig: det er tolkningen av nasareeren som Guds Sønn og Messias som er det prinsipielt viktige i den kristne tro. Jesus fra Nasaret er vel og bra, men er ikke det som kirkens trosbekjennelse til syvende og sist dreier seg om. Dette fordi kristentroen handler om Jesus død og oppstanden, og om Ordet som er preeksistent og bor i ham. Både før og efter Jesus er altså del av Kristus, en tittel som derfor er en tolkning. Den rommer mer enn Jesus: preeksistens og oppstandelse. Kristus er et større begrep enn navnet Jesus. Jesus inngår i Kristus på en måte som ikke er tilfellet omvendt. Derfor er det på sin plass med en presisering.
Mens man godt kan si Kristus uten å ta med Jesus, går det motsatte altså ikke an: Kristus rommer begge, noe Jesus strengt tatt ikke gjør. At fromhetslivet (særlig i en protestantisk sammenheng) gjerne nøyer seg med Jesus, lyder teologisk suspekt, noe som ikke er tilsiktet. Kristus er tryggere i alle fall, skjønt ikke helt fyllestgjørende.
Men det er flere grunner til at den enkle bruken av Jesus er tvilsom. For en moderne kristologisk tendens har vært nettopp å identifisere troens og kirkens Kristus med den historiske Jesus - punktum. “Vi tror på Jesus” - Guds enbårne Sønn” - blir dette riktig? Nei!
Tendensen er del av en trang hos visse moderne teologer til å skrive “lav” kristologi: en tolkning av mannen fra Nasaret som er horisontal heller enn vertikal. Den moderne debatten er forvirrende for ikke-eksperter og vi kan ikke gå for mye inn på den her, men grunnen til at jeg nevner den, er at den tangerer norsk kristent sprogbruk - uten at sistnevnte sproggruppe er klar over dette. Pietismens og inderlighetens forkjærlighet for Jesus fremfor Kristus - eller Jesus Kristus - ligger langt utenfor den moderne teologiske debatt. 
Likevel: den som arbeider med nytestamentlige tekster er godt kjent med problematikken, og det er derfor den nevnes her. Hele NT dreier seg om den urkristne bekjennelsen “Jesus er Kristus/Messias”; andre bekjennelsesformularer kommer senere (som for eksempel “Jesus er Herre”/kyrios/dominus). Urbekjennelsen er av palestinsk herkomst, det sier seg selv, for her var Messiasforventningene store, noe de ikke var i Diaspora. 
Men den inneholder nøyaktig samme høye kristologi som vi nevnte innledningsvis. Messias-begrepet ble kanskje avvist av Jesus selv fordi det var så politisk ladet (noe evangelisten Johannes vitner om), men for de første palestinske troende var det særdeles viktig. På sett og vis overtar det greske Kyrios (det latinske Dominus) samme funksjon: ordet er kongelig/keiserlig i sin funksjon - det rommer guddommelig kongedømme efter beste fororientalske og greske forbilder. 
I tilfelle begge ord er saken den at en ensidig horisontal kristologi ikke uttrykker kirkens tro. Hver side i NT kan bevitne dette. “Kristos Kyrios” er egentlig det mest dekkende uttrykket for de første kristnes tro. 

NT - evangelieboken

Alle som studerer NT må arbeide med våre fire evangelier. Uansett hvor mye andre aspekter krever vå oppmerksomhet, så kommer evangeliene først. De handler om Jesus Kristus, kristendommens opphavsmann, og det gjør de på en måte som verken apostelakter eller brev kan erstatte, for ikke å snakke om apokalypsen. Det dreier seg om en litterær nyskapelse, og denne synes å oppstå samtidig med kristentroen selv, i hvert fall går det ikke så mange årene mellom de to. Kristentro og evangelier - slik møter vi den nye religionen i startfasen. 
Noen ord om denne nyskapelsen er derfor på sin plass.

1. Evangelieboken er noe nytt, noe som oppstår som følge av kristentroen, som er ny. Det er ikke omvendt: at denne troen er et resultat av evangelieboken. Troen på at Jesus er Kristus eksisterte før evangeliebøkene ble til, men det er gjennom denne litterære nyskapelsen at troen har fått sin klassiske utforming. Trosbekjennelser og liturgiske tekster følger senere.
Eksakte modeller for evangeliene kjenner vi ikke fra antikken. Vi har overlevert et stort antall biografier (om Alexander den store Julius Caesar, for eksempel), men disse er ikke evangeliebøker. Den kristne nykommeren er unik i en antikk litterær sammenheng, som Jesus Kristus selv er det. De nærmeste paralleller finner vi kanskje i GT, hvor visse teologiske personer får sitt liv tolket av disipler (som i tilfellet profetene), men parallellen er ikke eksakt. 
Det er med andre ord det nye ved våre fire evangelier som er det mest slående. De er mer enn biografi: de forkynner og tolker et livsløp på en måte som gir dette unik religiøs verdi. Selv et uttrykk som “religiøs biografi” er for svakt - evangeliene forkynner for å skape tro, ikke for å oppbygge eller opplyse. 

2. Unikt er også dette at vi har hele fire av dem - det hører faktisk med til evangelieunderet. Bare ett ville vært utenkelig, av teologiske grunner.
For evangeliene er ikke bare teologiske tolkninger av Jesu person. De er personlige tolkninger: teologiske i den forstand at fortolkeren skriver teologi når han gir Jesu liv teologiske fortegn. Og slik blir evangelisten selv teolog.
Forsøket på å forene de fire evangeliene til ett ble forsøkt og forkastet av oldkirken. Det er viktig at vi har et mangfold av Jesustolkninger, for teologi er en personlig kunst. Det er fire teologiske portretter av ham vi har fått overlevert, men Lukas antyder at det har vært flere, kanskje mange flere. 
Mangfoldigheten av tolkninger er karakteristisk for kristendommen, og fortsetter til denne dag. For den kristne tro må nødvendigvis inkarneres i hver og en av de troende. Jesus blir Kristus for hver som tror på ham, men vi tror alle på forskjellig vis: ut fra forskjellige forutsetninger og mot forskjellig bakgrunn. 
Fire evangelier - fire evangelister - fire tolkninger - fire verdener.
Slik ser evangeliene ut. For sannheten om Jesus Kristus kan ikke uttrykkes på en enkelt måte, eller en gang for alle. Den er flerfoldig, fordi de som tror og tolker er det. Oldkirken insisterer utvetydig på at teologi er en mangfoldig kunst, alt efter hvem som er teologen. Altså har kirken kanonisert fire evangelier og ikke ett - samtidig som det er ett og samme evangelium som forkynnes. Dette harmonerer helt med det teologiske mangfold som har fortsatt å prege kristendommens historie: ensretting er ikke det samme som enhet - teologi er fortsatt en personlig kunstart.
Jesus Kristus er derfor en og mange på samme tid. Øyet som ser varierer fra evangelist til evangelist, fra troende til troende. 

3. Evangelieboken er unik, ikke primært som litterær nykomning, men også som teologisk genre.
For evangelistene setter seg fore å skrive om Jesu liv fra en teologisk synsvinkel: Jesus fra Nasaret tolket og tegnet i teologiske farver, mot den bakgrunn som er Guds. Det er et liv med Guds egne fortegn de tegner. Siden jødedommen ikke har en kategori mellom Gud og mennesker - bortsett fra engler - så oppgaven består i å tegne et portrett av nasareeren med guddommelige trekk. Det er en indirekte form for åpenbaring vi overhører i de nytestamentlige evangeliene: Faderens røst og Faderens ansikt er det vi ser og hører gjennom Jesus Kristus.
Og her er det viktig å få med seg at det ikke bare er Jesus fra Nasaret vi møter i evangeliene, men Jesus tolket som Kristus. Det er mye sannhet i dette at kirkens tror ikke på historiens Jesus alene, men på den oppstandne Herre og Mester. “Alene”, “bare” - dette er ikke katolske ord, “katolsk” betyr “helhetlig”. Og dette medfører at det er hele Jesus Kristus kirken forkynner, ikke bare det vi kaller historiens Jesus. 
Mannen fra Nasaret tolkes kristologisk, for å si det slik, av våre evangelister. Og det er det som er det virkelig nye ved evangelieboken. Det er derfor ikke overraskende at man i oldkirken trodde at Lukas var ikonmaler, heller ikke at de kalte Johannes for “teologen”.

Kort sagt: evangeliene er historie og tolkning på samme tid - evangeliene er en teologisk kunst - evangeliene er en flerfoldig kunst - evangeliene er en høyst personlig kunst.
Samtidig vitner våre evangelister alle om at det er Jesus Kristus som er Guds Ord, ikke den boken de selv har skrevet. Evangelieboken er nettopp ikke ment å skulle gi opptakten til bokreligiøsitet, den ble heller til ut fra liturgiske behov enn for privat bruk.

NT - hvor representativt er NT for tidlig kristendom?

Enhver som arbeider med NT vil før eller senere stanse opp og spørre seg selv: hvor mange taler NT på vegne av?
Spørsmålet kan selvsagt virke akademisk, fordi våre kirkesamfunn regner NT som del av Den hellige skrift. Men historisk sett er det både interessant og riktig å stille slike spørsmål.
Innledningsvis spør vi: hvor representativt er GT for det gamle Israels tro? Hvor mange taler det på vegne av? Hvem er disse? 
Hva GT angår er det åpenbart et bøkene skriver seg fra en elite: både kulturelt og teologisk. Det er like åpenbart at denne anser seg selv som normativ i forhold til alt det som måtte finnes av religiøst potensiale i folket og som ofte befant seg på ville veier (noe lovsamlingene vitner om). 
GT er derfor et normativt heller enn et deskriptivt dokument.
NT arter seg noe annerledes.
For det første er bøkene mindre elitepreget enn tilfellet var i GT.
For det annet virker samlingen mer tilfeldig sammensatt: vi hører litt tilfeldige røster, vi kjenner ikke den historiske identiteten til mer enn et knippe av forfatterne, vi vet om andre skrifter fra det første århundret som er gått tapt.
Men vårt spørsmål gjelder ikke slike sider ved saken. Er NT dekkende for det de første kristne trodde og tenkte om troen - eller er det normative dokumenter som utgjør en kontrast til det som beveger seg i de alminnelig troende?
At NT er et normativt dokument for kristne, er en trossannhet som angår Skriftens identitet. Men hvor normativt riktig tenkte de fleste første kristne? Brevene i NT gir oss et like broget bilde som lovverket i GT: her er mye å passe på, for her skjer mye. 
NT er åpenbart et representativt dokument for de som trodde og tenkte i tråd med trosnormene, uansett hva andre kristne må ha tenkt og trodd; denne situasjonen tør være kjent blant kirkefolk i vår egen tid og skulle ikke forbause noen. Når dette utvalget av skrifter er blitt Hellig Skrift, henger det nøye sammen med disse skriftenes pålitelighet i trosspørsmål.
Kan det også bety at dette var de eneste skriftene fra det første århundre som var kjent i det annet? I så fall har det pågått en seleksjon hva brev og evangelier angår i løpet av årene 50-100 e. Kr. At NT er representativt for alt som ble skrevet, er en usannsynlig teori: det er for mye polemikk i NT mot avvikende synspunkter til at dette kan være tilfellet (som f. eks. hos Paulus og i Johannesbrevene). - Vårt spørsmål er interessant, viser det seg, straks vi begynner å tenke efter.
Da NT ble samlet og fikk en endelig form, var det ut fra kriterier som for lengst hadde etablert disse bøkene som av normativ verdi -ortodoks kristendom. Kanskje var det ikke disse skriftene som hadde sirkulert mest i det første århundre, kanskje var mange av dem ukjent. Men ettertidens dom var utvetydig, som den er til dags dato.
Samtidig som vi sier dette risikerer vi å bevege oss i en sirkelargumentasjon: NT vitner om kirkens ortodoksi samtidig som kirken går god for NT. Hva kommer først: hønen eller egget?
Kirken kommer selvsagt først.
NT er et kirkelig dokument, og derav følger den prosess av gjenkjennelse og erkjennelse som lesningen av NT gir oss. Kirken kunne ha produsert et annet NT, eller helt andre former for tidlig kristen litteratur. Men vi forholder oss til det som faktisk foreligger, og det er resultat av historiske mekanismer. 
Velkselvirkningen mellom kirken og NT er av det mest dynamiske slaget, men hvor stor del av urkristendommen disse bøkene taler på vegne av, vil vi aldri få vite. Vi håper at det er de mange, vi frykter at det er et mindretall. At nettopp disse bøkene ble stående, tyder på at de representerte langt flere enn forfatterne selv: de har sirkulert og blitt kopiert mange ganger. 
Vårt spørsmål er akademisk i den forstand at det ikke gis svar på det, kun spekulasjoner. Men det er nyttige spekulasjoner. Normativ religiøs tenkning er ikke alltid det som kjennetegner flertallet av de troende, tvert imot. Alle som har drevet med religionsundervisning, voksenopplæring og konvertittoppdragelse vet dette.
At kirken trengte sitt NT er dessuten hevet over tvil. Det sier kanskje også noe om mangfoldet i tro og tanke at en norm var sterkt påkrevd fra tidlige tider.

NT - og kristendommens spredning

Poenget med denne ingressen er ganske kort å illustrere det faktum at NT ikke er et uttømmende dokument hva kristendommens historie i det første århundre angår. 
Vi har navn på mange strøk i romerriket som tidlig fikk et kristent nærvær, men vi mangler sikkert like mange.
De stedene vi kjenner er: Palestina, Fønikia, Syria, Lilleasia, Hellas og Italia. Her har vi til dels detaljerte kunnskaper, slik vi finner det i evangeliene, hos Paulus, i Apostlenes Gjerninger og i Johanneslitteraturen. Noen steder kjenner vi bedre enn andre: Galatia, Makedonia, Akaia, Roma. Hit vet vi ikke bare at kristendommen spredte seg i det første århundret, men vi vet også en del om hvordan den kom dit og hvem som bragte den dit. Selv om Roma har et kristent nærvær straks byen dukker opp på det nytestamentlige kartet, er vi ikke informert om hvordan eller når det hele begynte. Men vi kan trygt gå ut ifra at dette skjedde relativt tidlig i aposteltiden (årene 30-70). 
Men det er de andre stedene som interesserer oss mest i denne omgang.
Hva med Spania - Paulus kom dit sannsynligvis efter det første Romaoppholdet. Hva med Egypt som lå nær Palestina og hadde en stor jødisk koloni i Alexandria? Hva med Mesopotamia, der var det også en sterk jødisk bosetning? Hva med Kypros? Eller Arabia - Paulus har oppholdt seg der noen tid, uten at vi vet nøyaktig hvor.
Den eneste pekepinn vi har fra NT er den katalog over folkeslag som nevnes i forbindelse med pinseunderet i Jerusalem:
Vi er partere og medere og elamitter, folk som har bodd i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og Libyaområdet mot Kyrene, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere (Apostlenes Gjerninger 2, v. 9-11). 
Finner vi kanskje her svar på vårt spørsmål? 
For det er ingen grunn til å tro at denne teksten primært beskriver et mangfold av innflyttere til Jerusalem: den gir oss heller et kart over kristendommens spredning, slik vi gjenkjenner denne fra kirkehistorien. Og derved blir den meget interessant. For denne teksten nevner de områder som vi eller savner.
La oss begynne østover (også utenfor romerriket). 
Lukas nevner mange folkeslag herfra, og det er rimelig all den tid kristendommen oppstår i et fororientalsk miljø. Partere, medere og elamitter er selvsagte i denne sammenhengen. Hva med nabateerne? Eufrat var romerrikets grense østover, og her er det mange muligheter for et jødisk nærvær. Ser vi utover de kjente bufferstatene og inn i parterriket, er det heller ikke vanskelig å finne jødiske kolonier der (noe GT vitner om). Derfor er parternes nærvær i Jerusalem en svært interessant opplysning, de representerer et tidlig kristent strøk akkurat som innflytterne fra Roma gjør det.
La oss fortsette sydover.
I Egypt og Nordafrika er muligheten mange, noen steder er helt selvsagte, som Alexandria og Kyrene. Men hvor langt syd i Egypt kristendommen nådde, er vanskeligere å svare på, skjønt det er ingen grunn til å tro at ekspansjonen stanset i Alexandria. Hvor langt vestover langs Nordafrikas kyst vi kan vente å finne kristendom er umulig å si - kanskje nådde den helt til Marokko og Gibraltar?
La oss fortsette fra Gibraltar.
Vestover savner vi opplysninger om Spania, som omtalt ovenfor: her ligger viktige handelsbyer som hadde mye kontakt med Italia og Gallia (Tarraco, for eksempel). Sardinia kan heller ikke utelukkes. 
Nordover kommer vi til Gallia, og for Gallias vedkommende er det rimelig å anta at kristendommen kom dit i løpet av det første århundret, til viktige handelsbyer som Narbonne og Marseille (besøk forum for Ostias skibsredere - her er stedene vestover og nordover listet opp alle sammen!). 
La oss vende tilbake til kjente strøk.
Teksten bekrefter opplysninger som følger senere om kristne i Bithynia (Pontos) og Kappadokia. Kreta kommer heller ikke som noen overraskelse. For Bithynias vedkommende har vi opplysninger i Plinius’ brev til keiser Trajan (ca. 110?) som bekrefter at kristendommen ikke bare eksisterte i byene - men også var begynt å spre seg over landsbygden, noe som er en sensasjonell opplysning siden landsbyer ikke ellers omtales i NT.

Alt i alt skulle det være mulig å utfylle det kartet vi kjenner fra NT.
For det første har vi gjettet oss til hvor et tidlig kristent nærvær er å vente bare ved å se på middelhavskartet og følge jødedommens utbredelse der. For det annet har vi funnet bekreftelse på våre gjetninger ved å konsultere Lukas’ kjente tekst om pinsedagsunderet.
Disse to i kombinasjon med det vi vet om kristendommen i det annet århundre bekrefter vårt inntrykk av at NT ikke er en uttømmende kilde på det historiske plan, men heller eksemplarisk. Og fordi spredningen er såpass stor i det østlige middelhavsbasseng og i Italia, er det god grunn til å anta at dette også gjelder resten av kartet. Nøkkel er hele tiden det jødiske nærværet i Diaspora. 

NT - og dets byer

NT skriver seg fra byene - antikkens landsbyer og gårder er ikke satt på det nytestamentlige kartet (de nevnes en gang i forbindelse med Galilea). Ser vi på de byer som dukker opp, viser det seg at disse er de betydeligste vi kjenner fra antikken. De første kristne finner vi som urbane mennesker, og NT fører oss til selve hjertet av det antikke samfunn - storbyene.
La oss nevne de viktigste her.

ROMA er hele imperiets hjerte og opplevde en befolkningseksplosjon mellom 100 f. Kr. og 100 e. Kr. (befolkningstallet har kommet over 1 million i det annet århundret). Denne skyldtes innvandring fra hele riket, særlig fra Østen. Og da er det ikke å undre seg over at kristendommen fant veien hit ganske tidlig. For her er mange jøder, både som slaver og frigitte. Dessuten er byen full av orientalere av alle slag. NT inneholder mye informasjon om kirken i Roma, skjønt denne ikke utgjør et helhetlig bilde eller en kontinuerlig historie. 
Det første vi hører om er uroligheter i det jødiske miljøet en gang under Claudius’ regjeringstid (41-54), en begivenhet som kan ha noe med de kristne å gjøre. Dernest hører vi om dem igjen i forbindelse med bybrannen i 64 og forfølgelsene av de kristne som fulgte i kjølvannet av denne. Begge disse opplysingene kommer fra romerske forfattere (Suetonius og Tacitus). Fra kristent hold har vi et brev til menigheten i byen fra apostelen Paulus (Romerbrevet). Dernest hevder en kirkelig tradisjon at Markusevangeliet er skrevet her (Eusebius). Peters Første brev er også knyttet til Roma. Klemens’ Første brev nevner en del fakta om de kristne i byen. Her refereres det til forfølgelsen under Nero (54-68), men vi ser at kristendommen ikke ble utryddet i byen.
Straks vi kommer ut på 100-tallet flyter kildene rikere og vi kan iaktta en kirke i sterk vekst.

ANTIOKIA I SYRIA er den viktigste by i imperiets østlige hjørne. Den er en god del mindre enn Roma, men de to har mye felles: et konglomerat av mennesker fra hele fororienten, et sterkt gresk nærvær, mye romersk administrasjon, en stor jødisk koloni, osv. Det dreier seg om en praktby, helt på høyde med Alexandria i Egypt. Vi har detaljerte beskrivelser av den i senantikke kilder, men den ble ødelagt av naturkatastrofer og arabiske invasjoner på 600-tallet.
Kristendommen kom hit fra Palestina ganske tidlig (på 30-tallet), og vi finner at den sameksisterer med jødene som en slags subkultur innenfor synagogeverdenen. Men det er også her at de kristne skiller seg ut og får navnet “kristne”, et ord som neppe er ment positivt, men som noe separatistisk og asosialt. Samtidig er det her i Antiokia at kristendommen får en mer selvstendig eksistens vis a vis jødedommen, som er kristendommens morsliv. For det er her man for første gang løsner på kravene til hedenske konvertitter: de behøver ikke bli jøde først for å bli kristne. Et motsetningsforhold oppstår mellom Jerusalem og Antiokia. Men antiokenerne vinner denne dragkampen, og det er i denne situasjonen at vi blir kjent med Paulus fra Tarsos. Han blir misjonær og representant for kirken i Antiokia. Og det er denne bykirken som sender ham til Kypros, sammen med Barnabas, en kypriot som også er del av fellesskapet.
Antiokias bykirke er Paulus’ egentlige hjem på det kristne verdenskartet. Men han blir mer og mer selvstendig med tiden og vier seg til byer i den greske verden.

TARSOS var Paulus’ fødeby og vel verd et besøk. Her er ikke mye å se i dag, grunnet kontinuerlig bosetning, men stedet har lang historie og knyttes til en rekke begivenheter i hellenistisk og romersk tid. 

PAPHOS på Kypros er en eldgammel by med mange rike reminisenser fra en broget fortid, både hedensk og kristen. Den kom på det kristne verdenskartet da Paulus kom hit sammen med Barnabas. De hadde lykken med seg og vant den romerske guvernørens øre. Men han later til å være et enkelt tilfelle, for vi har ingen brev til menigheter på Kypros.
Paphos var ingen stor by, men viktig i romersk sammenheng, og distingvert på grunn av sin historie. Men det er i bysantinsk tid at stedet får det preg det har i dag. Like ved ligger ruinene av Kourion, en by apostlene må ha besøkt på sin vei fra Salamis til Paphos.

PERGE i Pamphylia var en slags distriktshovedstad i romersk tid, og her er mye å se siden stedet ble fraflyttet. Det var i disse traktene Paulus ble syk og måtte forlate kysten. Men han kom tilbake senere, på vei til Antiokia i Syria. Vi vet ikke når byen fikk en kristen menighet, og den er ikke med i samlingen av paulusbrev.
Rundt om ligger mange mindre byer, mot syd og mot nord, men ingen av disse er med på NT-kartet.

ANTIOKIA AD PISIDIAM er en av mange byer som bærer Antiokianavnet. Men denne ligger ikke ved havet. Vi kommer dit ifølge med Paulus og vennene hans, og har da beveget oss fra kysten (Pamfylia) og opp i det anatoliske platå, nesten 1000 m. over havet. 
Antiokia er en viktig by i det romerske Galatia, egentlig ligger den ikke i provinsen Galatia som sådan men i Pisidia, noe navnet sier. Utgravninger avdekker langsomt en by grunnlagt efter Roma som modell, på syv små høyder. Her var befolkningen blandet: en lokal stamme, grekere, romere, jøder. Det er tale om en ny grunnleggelse under keiser Augustus, for her har vært bebyggelse tidligere. Og den nye byen er del av viktige romerske fremstøt i denne delen av Lilleasia.
Utgravningene følger oss inn i den bysantinske perioden, men så ble byen forlatt.
Når Paulus kom hit, kan det ha hatt mye med besøket på Kypros å gjøre, for guvernøren der (Sergius Paulus) hadde familie og eiendommer i Antiokia. Det er sikkert takket være ham at apostlene havnet her da Paulus ble syk nede ved kysten (formodentlig av malaria). Første gang kom han dit som en syk mann. 
Vi vet at Paulus kom tilbake hit flere ganger, men så forsvinner byen fra det nytestamentlige kartet.

IKONEUM, LYSTRA og DERBE er viktige byer i det romerske Anatolia, men ingen av dem var store i det første århundret. 

FILLIPPI var romersk koloni da Paulus kom dit, og ligger på Via Egnatia, den som fører fra Byzantium til Adriaterhavet, og som apostlene kom til å følge mange ganger under deres reiser i Hellas. Det romerske nærværet henger selvsagt sammen med det historiske slaget like ved byen der Octavian og Marcus Antonius slo Caesarmorderne i 42 f. Kr.
Filippi fungerte som innfallsport til Makedonia (og Hellas for øvrig) for all ferdsel fra Lilleasia. Og det var denne veien - fra Alexandria Troas til Napolis (Kavalla) via Thasos - som våre apostler tok. Byen selv var udistingvert på denne tid, men rik og middels stor. Med tiden gikk det slik at den romerske kontingenten som ble sendt dit (pensjonerte soldater) ble assimilert til den greske befolkningen og sproget igjen ble gresk. Det samme gjelder en by som Antiokia ad Pisidiam.

TESSALONIKA er en av de viktigste greske byene, prominent takket være de makedoniske kongene som fulgte i kjølvannet av Alexander den store.
Under romersk styre kjenner byen både jøder og kristne, og det er takket være Paulus at den kommer på det kristne verdenskartet. For både brevvekslingen med denne bykirken og beretningen hos Lukas viser oss hvordan en kristen grunnleggelse finner sted. Her er grobunn nok, men også opposisjon fra jøder og grekere. Byen var preget av handel og håndverk. Paulus kom hit fra Filippi via Amfipolis. Herfra er det lett å bevege seg videre til Pella, Vergina, Aigai, Dion og de andre makedonske byene. Men Paulus tar veien til Verria, og derfra sydover.

ATHEN er en slags parentes på kartet. Paulus var her ganske kort og Lukas beskriver oppholdet som meningsfylt. Men noen viktig bykirke oppsto ikke her i nytestamentlig tid. Lukas’ beretning om apostelens opphold i byen reflekterer alt dette, særlig møtet med Areopagosrådet. 
Athen var blitt fryktelig herjet av Sulla, men var i ferd med å reise seg igjen, både i folketall og majestet. Hvor stor den var i det første århundret er ikke lett å beregne, men det er ingen liten og tilbakeliggende by det dreier seg om. Som klassisk gresk by fremfor noen var den distingvert og mest berømt for sine helligdommer, skoler og universiteter. Det er nettopp den klassiske bakgrunnen og ikke den romerske nåtid som reflekteres i Lukas’ beretning: Paulus går ned på agora, slik Sokrates hadde gjort det før ham. Der møter han representanter for filosofskolene, de to som nevnes er epikureere og stoikere. Platons akademi har han neppe reist ut til. 
Som romersk by ble den svært imponerende med tiden.
Vi ser den dag i dag rester av omformingen av det gamle agora, men det bygges også et nytt romersk agora/forum mot nord, siden det gamle er blitt fyllt opp men romerske praktmonumenter. Med tiden kommer Hadrians bibliotek og helligdommen Olympeion til. Athen ble i romersk tid en staselig by, men politisk uvesentlig.

KORINTH ble derimot en viktigere by enn Athen i tidlig kristen historie. 
Da Paulus kom dit, var den grunnlagt på ny av Julius Caesar som romersk koloni (i 44 f. Kr.), efter at den var blitt totalt ødelagt av romerne i 164 f. Kr. Derfor var det latinske innslaget markant, noe også beretningen om Paulus’ opphold i byen bekrefter. Brevvekslingen med denne menigheten er den viktigste del av hele det paulinske corpus, for her får vi innblikk i en kristen grunnleggelse som skulle bære mye frukt, om enn ikke uten problemer.
Selve byen blir vi ikke kjent med, men Paulus arbeider som sadelmaker og seildukmaker kombinert, kanskje i det nye romerske agora som vi ser ruinene av.

EFESOS ble tidlig viktig i kristen sammenheng, utvilsomt fordi dette var en stor by, en hellig by og sete for den romerske administrasjonen av provinsen Asia. Vi kjenner den fra Lukas’ beretning, men det er også grunn til å tro at Efesos er stedet der Paulus skrev de fleste av sine brev fra (inkludert de såkalte fangenskapsbrevene). Og det er typiske trekk ved stedet som dukker opp i Lukas’ beretning: Artemis og det romerske nærværet. Ruinene er store, og byen kan med rette kalles Tyrkias Pompeii. Siden stedet ble forlatt i bysantinsk tid, er den en veritabel gullgruve for arkeologene. 
Efesos ble en “stasjon” i apostelen Paulus’ liv, ved siden av byer som Antiokia og Korinth. Men det var trolig ikke Paulus, men Prisca og Aquilas som bragte kristendommen hit.
Men vi har minner om flere personer fra NT. For ifølge stedets tradisjoner er Johanneslitteraturen knyttet til denne byen. Dette sier seg selv i tilfellet Apokalypsen (som er skrevet på Patmos). Men det hevdes også hva Johannesevangeliet angår, for evangelisten og - ifølge tradisjonen - apostelens grav ligger i koret i den store basilika som keiser Justinian lot reise til minne om Johannes.
Efesos er dessuten det opplagte sentrum for alle bykirkene i Lilleasia, og de er mange.

MILET dukker opp på NT-kartet i forbindelse med Paulus siste reise til Jerusalem, men vi har ingen informasjon om kristendommen historie på dette stedet.

MYRA nevnes i forbindelse med reisen fra Jerusalem til Roma, men det er havnebyen Andriake det siktes til. 

PATARA er bare nevnt som en havneby.

JERUSALEM er selvsagt den viktigste byen ved siden av Roma i vårt NT-terreng, men siden den blir ødelagt i år 70 og de kristne da har forlatt byen, er det tale om en trist bakevje, en by som må grunnlagges på ny (i 135) for å komme på fote igjen.
Men hva tiden før 70 angår, er Jerusalem den mest sentrale av alle byene i NT.

NT - og antikkens historie

Samlingen av bøker i NT passer godt inn i det vi vet om det første kristne århundre i romersk historie.
Vi gjenkjenner kartet: landegrenser er nøyaktig gjengitt, veier og sjøruter likedan. Dette gjelder alle områdene som NT refererer til: Palestina, Fønikia, Syria, Lilleasia, Hellas, Italia.
Vi gjenkjenner politiske institusjoner som vasallkonger (Herodes, f. eks.), tetrarker (Arkelaos, Antipas, Fillip,), småkonger som Agrippa I og Agrippa II, osv.
Vi gjenkjenner også en del hovedpersoner, mest av alt myndighetspersonene i Jerusalem (jødiske som romerske), men også fra andre steder (Sergius Paullus på Paphos og Gallio i Korint, for ikke å tale om fyrster i Fororienten). Fra jødisk historie er det mange kjente navn (Herodias, f. eks.).
Vi gjenkjenner trekk fra kronologien: Lukas refererer til Johannes Døperens virke ved å nevne regjeringsår for Tiberius, Lukas nevner det viktige guvernørskiftet i provinsen Judea i forbindelse med Paulus‘ fangenskap i Caesarea. Men stort sett er ikke kronologi noe som forfatterne vier større oppmerksomhet, og vi må oftest gjette oss til når hendelsene skal plasseres på verdenskartet.
Vi gjenkjenner rettsvesenet under romersk styre, både i tilfellet Jesus og Paulus.
Vi gjenkjenner det romerske militærvesen, særlig slik det er å finne hos Lukas.
Vi gjenkjenner myntvesenet: jødisk, gresk og romersk.

Alt i alt passer NT godt inn i tid, sted og miljø. Likevel er det store hull i den informasjonen vi kan hente fra NT om det første århundret, og som forbauser oss.
Hva med spesifikke hendelser av verdenshistorisk format? Den vesentligste er jødenes opprørskrig mot romerne i årene 66-70 (her kommer Lukas med en linje som kan beskrive Jerusalems fall, men det er alt). Hva med mindre hendelser av betydning, som for eksempel opprettelsen av en kult til keiser Domitian i Efesos i 90/91? Hva med Neros selvmord og borgerkrigen som fulgte i årene 68-69, det berømte “firekeiseråret”? Hva med Herodes Antipas’ skjebne (han ble forvist, noe som også hendte med Pilatus)? Det er særlig årene 64-70 vi skulle vente å finne klare referanser til.
Hva med en bestemt hendelse i kristendommens historie som har satt spor efter seg for all tid - forfølgelsen av de kristne i Roma efter brannen i 64? Hva med mordet på Jakob i Jerusalem i 62 (Lukas nevner jo henrettelsen i 42 av en annen Jakob)? Hvorfor er Johannes på Patmos - har han flyktet fra Efesos eller er han sendt dit som straff? Hvilken Johannes er han: apostel, eldste (nevnt hos kirkefedrene) - en tredje? Dør Peter og Paulus som følge av brannen i Roma eller av andre grunner? Når kommer de kristne tilbake til Jerusalem efter katastrofen i 70? 
Apokalypsen i NT - Johannes’ Åpenbaring - rommer mange kryptiske referanser til det som kan være verdenspolitiske hendelser: suksesjonen i de to første keiserdynastiene, parternes invasjon, kanskje også Vesuvs utbrudd i 79, jordskjev og vulkanutbrudd, og mye annet. Men dette er vanskelig å verifisere. 
Grunnen til at det er så lite eksakte historiske referanser i NT skyldes at disse bøkene primært er opptatt av religiøs anliggender. Evangelistene mangler ikke historisk interesse, det ser vi igjen og igjen, men deres siktemål er et annet enn verdenshistorie og kirkehistorie. Lukas’ bok Apostlenes Gjerninger er selvsagt unntaket i NT, men selv der er oppmerksomheten konsentrert om andre sider ved saken enn det historiske i seg selv.
Vi får god hjelp fra kilder som følger efter NT, særlig de som Eusebius har samlet i sin kirkehistorie. Apokryfe apostelakter (mer enn apokryfe evangelier) har muligens også noe av verdi (særlig om Paulus og Johannes). 
En konstant hodepine er kronologien i forskjellige livsløp, særlig for Jesu og Paulus’ vedkommende. Her kommer fakta til kort, og vi må supplere med indirekte bevisførsel og hypoteser. Visste vi bare når Paulus var født, kunne vi lettere konstruere han kronglete livs historie. For Jesu vedkommende er det hans siste påske i Jerusalem som er viktig å fastlegge, fødselsåret er også problematisk. Var han nærmere 40 enn tredve da han døde? Hva med julestjernen - reflekterer den minnet om en konstellasjon vi kjenner? Hva med formørkelsen da Jesus dør - er det å forstå symbolsk?

Likevel, NT er et dokument som lett passer inn i det første århundret, og det er åpenbart at vi har med bøker å gjøre som skriver seg fra årtiene efter Jesu liv.

NT - et sosialrevolusjonært dokument

Vi kunne vente at NT var et mer horisontalt utfordrende dokument tatt i betraktning de store sosiale urettferdigheter og forfordelinger som det antikke samfunn representerer. 
Vi leter dessverre forgjeves efter miljøkamp og dyrevern, det siste kunne virkelig trenges siden man drepte villdyr som sport i arenaen og plyndret middelhavsverdenen for verdifulle metaller og kostbar sten. De gamle var syndere mot dyr og miljø på en måte som sjokkerer oss i dag. Vi må langt ut i det kristne imperiet før dyrekamper ble forbudt; gladiatorkamper fortsatte til rundt år 400. Slaveholdet ble aldri avskaffet og eksisterer den dag i dag i nye former.
Likevel kan vi iaktta en stille revolusjon i NT - og en som ikke forløper fullt så stille.
For å ta den siste først: da de kristne begynte å oppta hedninger i bymenighetene uten å gjøre dem til jøder først, var dette et skritt som fikk uoversiktlige konsekvenser for fremtiden og som helt sikkert gjorde det mulig for kristendommen å bli verdensreligion, noe jødedommen aldri kunne bli, dertil var den for eksklusiv. Dette skjedde med bulder og brak, skal vi tro NT. Fremtiden vant: kristendommen kom seg ut av jødedommens morsliv på en måte som brøt med alle de stengsler og hindringer som denne hadde skapt menneskene imellom.
Den stille revolusjonen er nær knyttet til den vi nettopp har omtalt. Vi finner den reflektert i noen vers hos Paulus, bvers vi er så vant til å høre at vi ikke tenker over hvilke enorme konsekvenser ordene egentlig har: Her er ikke jøde eller greker,
her er ikke slave eller fri,
her er ikke mann og kvinne
- dere er alle ett i Kristus Jesus (Gal 3: 28). 

Dette er et såpass sentralt punkt i apostelens forkynnelse at vi gjenkjenner formuleringen i andre brev (Rom 10: 12, 1 Kor 12: 13, Kol 3: 11). I siste tilfelle er formelen utvidet til å inkludere ordene omskåret eller uomskåret, barbar, skyter. 
Disse parene - jøde/greker, slave/fri, mann/kvinne - står for tradisjonelle og sterke skillelinjer i det antikke samfunn, ikke bare i jødedommen. Dersom vi skal ta den revolusjon som ligger i disse versene på alvor, da er det vi her hører begynnelsen på en ny verdensorden, intet mindre. 
Nå vet vi fra NT at de første kristne ikke avskaffet slavedømmet, som vi ser det i brevet til Filemon (som handler om slaven Onesimos). Vi vet også at de kristne beholdt en patriarkalsk styreform efter jødisk mønster. Men det er noe mer underliggende vi er på leting efter i disse versene.
For antikk religion var noe som reflekterte skillelinjer i samfunnet: religion for kvinner, for menn, for slaver, for innflyttere, for soldater. Religionen var på ingen måte en sementerende og sammenføyende faktor i den antikke verden, i hvert fall ikke i romersk tid; dette er noe som moderne mennesker vi finne fremmedartet. Men dersom de kristne møttes og var ett i sin tro på Kristus, så var dette nytt og uhørt i en antikk sammenheng. Dersom troen på at menneskeheten er “i Kristus” virkelig fikk helt forskjellige seksjoner av samfunnet til å bekjenne og tilbe sammen - ja, da er revolusjonen et faktum.
Dersom vi ser på apostelens ord ut fra overgangsfiguren Konstantin, er det fristende å anta at denne keiseren innså at de kristne var hans beste redskap for å samle et fragmentert samfunn og sementere det som religionen hittil hadde stykket opp - særlig i en tid full av trusler. For dersom vi leser de systematiske kristenforfølgelsene som et forsøk fra statens side på å forene et rike som var truet av barbarer ved å slå ned på dissentere, da skjønner vi litt av realpolitikken i tilfellet Konstantin. Det er ikke de tidligere dissentere som skal utryddes slik Decius, Valerian, Diokletian og Maxentius forgjeves prøvde. Konstantin den store gjør det omvendte grep og setter det perifere i sentrum. Resultatet ble vellykket, slik det kristne imperiet viser oss.
NT kan trygt leses som et sosialrevolusjonært dokument dersom vi tar disse faktorene i betraktning.
NT viser oss nemlig hvordan religion kan forene og sammenføye, skape en organsime av enkeltdeler, gjøre enkeltpersoner og grupper til en korporativ størrelse, i kraft av troen på at menneskeheten er “i Kristus”, som Paulus kaller det; dette er en historisk konsekvens av troen på en verden “i Gud”. Ideen om en menneskehet er av antikk proveniens, de greske filosofer hadde for lengst opphørt med å være byborgere, de kalte seg verdensborgere, noe de også var. 
Kristendommens horisontale - sosiale - dimensjon har atskillig sprengkraft i antikken, som i enhver tidsepoke. Og NT er et dokument som vitner om dette.

NT - og den klassiske kultur

Sammenligner vi bøkene i NT med klassisk gresk og latinsk litteratur, er det mange åpenbare forskjeller.

For det første skriver NT seg fra en subkultur. Dette er noe av det som gjør NT til et så fascinerende studiefelt: vi kommer den klassiske antikk inn på livet på en indirekte måte, fra sidelinjen.
Hovedkulturen reflekteres i den gresk-romerske litteraturen, og den er hedensk. Vi møter ikke det hedenske pantheon, heller ikke de store figurene fra sagn og historie i NT (heltene her er ikke Alexander den store og Julius Caesar, men Moses og David og Jesus, størrelser som hedningene ikke kjente). Vi beveger oss heller ikke i klassisk terreng i det store og det hele. Vi befinner oss heller i periferien av den klassiske verden, og det er en minoritet som kommer til orde. De tar ikke opp forholdet til hovedkulturen som sådan, driver ikke primært samfunnskritikk fra minoritetens ståsted. Men her og der møter vi synspunkter og holdninger som kritiserer hovedkulturen i noen av dens religiøse aspekter, det de kaller “gudene/avgudene“, og referanser til “templene“. 
Det er med andre ord en alternativ livsforståelse vi finner i disse bøkene, et alternativt religiøst univers, en alternativ livsform: et nytt syn på tingene som avstedkommer en ny livsform. Det er en ny antikk kultur vi iakttar begynnelsen på - en kristen antikk. Dette visste selvsagt ikke de som skrev og for første gang hørte de nytestamentlige skriftene lest høyt.
Spør vi hvor stor prosent av den klassiske litteratur som har overlevd, blir svaret skuffende: 2 - 3 % er den vanlige antagelsen, kanskje mer, kanskje mindre. Gjelder dette også tidlig kristen litteratur? Her er vi på usikker grunn og gjør kanskje klokest i å avstå fra gjettverk. Men at NT skulle romme all tidlig kristen litteratur, kan vi trygt se bort ifra, siden det inneholder referanser til bøker og brev som vi ikke er i besittelse av i dag. Hadde vi hatt flere skriv fra denne minoriteten, ville vi selvsagt kjent dem bedre enn vi gjør. 
Men vi finner at kjennetegnene på minoritetskulturen er en følelse av fremmedgjørelse overfor hovedkulturen, det vil si: verden. De første kristne er utopiske hva livssyn angår, de venter en bedre verdensorden, en sannere hovedkultur og til tider også en helt ny verden. Dette forteller oss atskillig om NT som refleks av de første kristnes sosiale virkelighet. De vet seg dessuten å representere det som skal komme og erstatte den gjeldende verdensorden. I religiøs forstand er NT et revolusjonerende dokument, intet mindre. Om det også er sosialt revolusjonært, er et annet spørsmål.

For det annet finner vi i NT ekko av en minoritetskultur innenfor en annen subkultur, jødedommen - det er en jødekristen minoritet vi møter i disse skriftene. For uten kjennskap til den langt større minoriteten som jødene utgjorde, ville NT bli helt uforståelig for moderne lesere.
NT kan nemlig best leses som en kommentar til GT, en tolkning av moderreligionen som er ny og dristig. Her er mye vi kan kalle utdypelse og videreutvikling, men her er også mye som er kritikk og polemikk. Ordet “jødene” brukes av og til i en rent fiendtlig mening (som i Johannesevangeliet), samtidig som dette også gjelder bruken av ordet “verden” (som inkluderer en kritikk av hovedkulturen). Kommentarene til GT og tidens jødedom er selvsagt historisk betinget, og går tilbake til det enkle faktum at kristendommens opphavsmann ble drept under et samspill av jøder og romere i Jerusalem en gang da keiser Tiberius regjerte (14 - 37 e.Kr.).
Hovedoppgaven for våre forfattere er likevel ikke å rive ned og ødelegge moderreligionen, men omtolke den. Og dette gjør de på et tidspunkt da romerne selv hadde ødelagt jødedommen slik Jesus fra Nasaret hadde kjent den: templet og Jerusalem ble rasert i år 70 e. Kr., og våre nytestamentlige bøker skriver seg nesten alle fra tiden efter dette skjedde.
Det er altså historiske faktorer som er den utløsende faktor i den nye minoritetsreligionen, ikke profetiske ord og ideer. Og disse er så dramatiske at det utopiske innslaget i NT blir lett forståelig. Forholdet til jødedommen utvikler seg fra fredelig sameksistens i de første årtier (med en del unntak) til et brudd som aldri skulle helbredes. Leser vi NT som en dialog mellom jøder og kristne, har vi bedre forutsetning for å forstå dets bøker enn om vi lette efter en dialog mellom hovedkulturen og minoriteten.

For det tredje er det tale om nye litterære former, ved siden av tradisjonelle jødiske og hedenske.
Mest iøynefallende er evangeliene. De utgjør en form for forkynnelse som vi ikke finner eksakte paralleller til innen jødisk og hedensk litteratur. Brevformen var universell, den sier oss ikke stort om det formelle skillet; det gjelder også de brev som er rundskriv (efeserbrevet). Apokalypsen (som igjen er et rundskriv) er svært gammeltestamentlig, mer tradisjonell enn ny teologi. Apostelaktene kan minne om både jødiske og hedenske helteakter, og i sin form er de ikke så nye som evangeliene. Teologiske traktater (romerbrevet, hebreerbrevet) kan i formen minne om både filosofenes skrifter og de jødiske teologenes verden, men innholdet er nytt.
Alt i alt er her hva formen angår både gammelt og nytt, men form og innhold er ikke alltid identiske størrelser, og det er innholdet som er avgjørende.

For det fjerde er NT opptatt av det vi kan kalle en minoritetshistorie: begivenheter som så vidt tangerer gresk-romersk historie og kultur. Viktigst av disse er kanskje eksemplene på at de første kristne er en misforstått og til tider forfulgt minoritet. Rettere sagt: de er kommet mellom barken og veden i en historisk sammenheng, mellom moderreligionen (som er jødedommen) og hovedkulturen. Derfor hører vi om forfølgelser og martyrier.
De mest kjente eksemplene sier seg selv. I Jesu tilfelle er omstendighetene spesielle. For de første kristne er det en ny situasjon som i stadig større grad vil prege deres liv i det romerske verdensriket. Noen eksempler på martyrier for den ny minoritetstroen er tatt med, men ikke alle; martyrenes tall i det første århundre var sikkert høyere enn det vi kjenner fra NT. I et par tilfeller er det jøder som dreper kristne (Stefanos, to forskjellige personer ved navn Jakob). I andre tilfeller er det selve statsmakten som har grepet inn (Antipas i Pergamon, de anonyme kristne martyrer i Roma efter bybrannen i 64, Peter og Paulus i kjølvannet av denne). Men det er langt frem til en tilstand av generell kristenforfølgelse, den møter vi først fra år 250 av.

For det femte er NT et gresk dokument som skriver seg fra det østlige hjørnet av romerriket.
Det er med andre ord ikke en riksomspennende bevegelse vi leser om i disse bøkene. Men dette betyr ikke at kristendommen ikke eksisterte andre steder i og utenfor romerriket: jødedommen finner vi overalt på det antikke verdenskartet og vi kan trygt anta at der det var jøder, var det også kristne.
Men selv den østlige delen av riket er ikke komplett beskrevet. Likevel bringer NT oss til de største byene i den greske verden: Antiokia, Thessalonika, Athen, Korinth (men ikke Sparta eller Alexandria), Kreta og Kypros dukker opp. Sentrale helligdommer som Olympia, Eleusis og Delfi hører vi naturlig nok ikke om, heller ikke Dion og Samothrake.

For det sjette er NT rik på sosial beskrivelse hva denne minoritetskulturen angår, og her kan vi med god rett hevde å komme de første kristne nærmere enn hva verdenskartet og romerrikets historie angår.
Sosialhistorien viser oss de første kristne som et mer mobilt sjikt i samfunnet enn vi vanligvis har fått dem fremstilt. Å si at de tilhører middelklassen er forhastet, det antikke samfunn var ikke et klassesamfunn i vår betydning av ordet. Men vi befinner oss ikke på bunnen, heller ikke på høydene.
Paulus’ brev er veiviseren inn til de første kristnes sosiale verden, særlig korrespondansen med korintherne. Vi ser dem holde møter i private hjem som var store nok til å huse en hel bymenighet (ca. 30 - 40 personer?). Vi finner også friksjoner med synagogeverdenen rundt om i de greske og romerske byene. Hva myndigheten angår er de kristne oppdratt til lovlydighet og respekt for øvrigheten, som er innsatt av Gud (“be for keiseren”). Men en fiendtlig holdning til statsmakten er også å spore, særlig i apokalypsen, men også i enkelt brev (2 Tess).
Sosialhistorien viser oss samtidig denne minoritetsreligionen som grensesprengende. For de kristne makter å oppta hedninger i sitt fellesskap på en måte som jødedommen aldri klarte (der var det til nød tale om sympatisører og en og annen konvertitt). Spørsmålet om hedningene førte imidlertid til øket friksjon med moderreligionen, slik paulusbrevene viser oss. 

For det syvende er Roma representert i NT, rikshovedstaden der så mange innflyttere gjorde det mulig for nye religionsdannelser å ta form (det nye var vanligvis at de flyttet inn fra andre land, for eksempel Egypt, Frygia, osv. og tok med seg hjemlandets egne religiøse tradisjoner). Dette gjelder fremfor alt jødene, som var bosatt i flere strøk i byen. Den største konsentrasjonen av synagoger finner vi i Trastevere, og det er flere jødiske katakomber knyttet til dette distriktet (Regio IV) enn til Regio I (Porta Capena, med katakombene på Via Appia og Via Latina). 
Kristendommen har oppstått i Roma så tidlig som på begynnelsen av 40-tallet, dette er en rimelig antagelse. Og det er i de mest folkerike distriktene, der det var mye innvandrere fra Østen, og blant dem mange jøder, at vi venter å finne dem. Denne antagelsen bekreftes av de kristne katakombene som blir til i århundrene som fulgte.
Men innflytterbefolkningen i Roma var den fattigste delen av befolkningen, og her er sosiologien annerledes enn ellers i riket. For Roma var overfylt med innflyttere fra alle deler av riket. Befolkningseksplosjonen mellom år 100 f. Kr - 100 e. Kr. må ha reist det totale folketallet til nær en million - og byen fortsatte å vokse.
Roma dukker opp mange ganger i NT.
De mest kjente bøkene som nevner byen er selvsagt Romerbrevet, Apostelgjerningene og Apokalypsen (Babylon er kodenavnet for rikshovedstaden). Men vi finner også referanser i Hebreerbrevet som kan tyde på en romersk proveniens. Dessuten hevder antikke kilder at Markusevangeliet er forfattet her. Men andre faktorer enn de nytestamentlige skrivene spiller inn. For det er her at Peter og Paulus led martyrdøden og ble begravet: Peter i Vatikanet og Paulus på Via Ostiensis. Dessuten er byen stedet for den aller første massakren på kristne i antikk historie, den som fulgte efter bybrannen i år 64. 

Ser vi efter spor av klassisk litterær kultur i NT, får vi bekreftet det historiske og sosiale bildet vi nettopp har tegnet: en minoritetskultur innefor en større minoritet inne for hovedkulturen.
Lukas er den som skriver best gresk (Apokalypsen er verst). Han gir sine to bind form av et diptykon - et dobbeltbind - ved å dedikere dem til samme person, en adelsmann efter alt å dømme, og ved å skrive dem efter et parallelt mønster. Dersom vi leser de to bindene som et forsøk på å skrive dobbeltliv (vitae parallellae), er vi for så vidt på klassisk grunn. Paulus viser kontakt med populærfilosofene, og Lukas legger ham sitater fra klassisk litteratur i munnen, uten at vi vet om dette er korrekt eller ben trovato (eksemplene er flere: Aratos siteres i kap. 17, og i kap. 14 er det mange klassiske henvisninger i forbindelse med oppholdet i Lystra). Hva apostelens teologiske traktat angår (Romerbrevet) har dette ingen kristen form i og for seg, for antikk litteratur er full av slike (men med et filosofisk eller hedensk innhold). Brevskriving var selvsagt felles kultur for alle grupper og brevene i NT utmerker seg ikke i sin form, bare i sitt innhold.
Det samme inntrykket - at vi befinner oss i en subkultur og i periferien av den klassiske kultur - bekreftes av den form for gresk som benyttes i NT. Den tilhører et populært gresk, kalt koine, til forskjell fra det litterære og kultiverte (attisk, for eksempel), og var en form for gresk som på mange måter tilsvarer bruken av aramaisk i fororienten (hebraisk var for de lærde, slik er teorien). Men i tillegg til dette med koine kommer en annen faktor av sproglig art som knytter bøkene i NT direkte til den historiske og sosiale oversikten vi nettopp har gitt ovenfor.
For gresken i NT er umiskjennelig farvet av semittisk sprog- og tenkesett. Vi finner mange hebraismer og aramaismer i NT. I en bok som Apokalypsen kan vi undre på om den er blitt oversatt fra aramaisk. Det samme er blitt foreslått om enkelte evangelier (Matteus, for eksempel) eller deler av evangelier (lidelseshistorien, som jo er den eldste delen av evangeliene). Det er nettopp en jødisk gresk, synagogegresk det er tale om. Det vil si: en form for gresk som definitivt er farvet av det vi kan kalle “bibelsk gresk” og som vi knytter til de greske oversettelsene av GT (mest kjent er den såkalte Septuaginta). 

Kort sagt: geografi, historie, sprog og litteratur samstemmer i å plassere de første kristne i den sammenhengen vi har antydet ovenfor. NT gir oss derfor en enestående anledning til å studere den hedenske hovedkulturen fra sidelinjen, samtidig som dette skjer midt i denne.
NT gis oss et vaskekte gløtt av den hedenske antikke verden: her er guder, keisere, embetsmenn, lovverk, templer i fleng, tribunaler og fangehull, en høyesterett i Roma. Her er mennesker av alle nasjonaliteter, her er småkonger, legater og guvernører, her er grenser og her er soldater, her er mange sprog, her er mange slags fremkomstmidler. Her er ingen moderne landegrenser, her er alle del av ett og samme imperium. Her er det internasjonale sproget gresk og ikke latin.
NT viser oss flere (men ikke mange) hedenske konvertitter, men vi får aldri helt vite hvordan deres overgang artet seg, all den tid de ikke kom til kristendommen fra synagogen. 
Men ser vi efter imitasjon av den klassiske kultur, det vil si et forsøk på å døpe denne, må vi vente flere hundre år, helt til ut på 400-tallet, for da var det de kristne begynte å verdsette den klassiske arv, både i kunst og i litteratur. Da kan vi tale om den første store renessansen i kristenhetens historie.

NT - og annen tidlig kristen litteratur

NT må for all del ikke studeres i et vakuum - den dogmatiske tradisjonen om Skriften “alene” er ubrukelig i en faglig sammenheng. For der er det kontekst som teller. “Alene” er i det hele tatt et ubrukelig ord, teologisk som historisk. Alle historiske fagdisipliner må tenke holistisk - helhetstekning er både teologiens og de antikke vitenskapers fortegn. 
NT fortsetter derfor i det annet århundre, lykkelig uvitende om at her er en forskjell i religiøs status mellom de eldste og de senere skriftene.
Men før vi nevner disse, skal vi være klar over at NT er et jødekristent dokument, følgelig må vi se oss litt tilbake før vi ser fremover. Og det er et fundamentalt faktum at NT ikke stiger ut av GT direkte, men av den intertestamentære perioden. Det vil si at deuterokanonikerne/GT-apokryfene er en kontekst som sier oss mye. Makkabeerbøkene, Sirak, Visdommens bok, Ester, Tobit, Judit, Baruk, tilleggene til Daniels bok, Tredje og Fjerde Esra (også kjent som Første og Andre Esdras) er viktige bøker fra denne perioden. De taler til oss fra en senjødedom som viser oss en videreutvikling av tankegods fra GT, i lys av den intertestamentære historien. De deuterokanoniske bøkene viser oss jødedommen i en vanskelig overgangstid, i en tid hvor fromhetsidealet er Loven (Daniel, Tobit, Baruk, Esther), hvor martyridealet vokser frem (Makkabeerbøkene), hvor vidsdomslæren vokser seg rikere i lys av det som skjer med Israel under gresk overherredømme (Sirak, Visdommen), hvor apokalyptisk tenkning blir forsterket (Andre Esdras). Alt i alt fører disse bøkene oss til et tankeklima som står NT svært nær, nærmere enn mange GT-bøker.
En annen gruppe jødiske skrifter som tangerer NT er selvsagt Dødehavsrullene. Her finner vi også et stort mangfold av teologisk tenkning, hvor elementene fra den intertestamentære litteraturen blomstrer i en kontekst vi forbinder med en av de mange grupperingene i Israel før katastrofen som ventet i årene 66-70 (den første jødiske krig) og templets ødeleggelse. Hvorvidt disse skriftene kommer fra essenere eller en annen gruppe som holdt til i Qumran, er for så vidt likegyldig. De viser mangfoldet innen jødedommen på Jesu tid, og her er berøringspunkter med NT på samme måte som det vi fant i deuterokanonikerne: martyrideal, visdomslære, spokalyptikk, lovfromhet, osv. Et nytt element som direkte angår NT er selvsagt skriftene som utgjør kommentarer til GT, og som viser oss jødedommen i utvikling. Dødehavsrullene er også viktige hva selve teksttradisjonen angår, den gjengivelse av GT som ble benyttet i det første århundret. 
Tilbake til skriftene som fulgte efter NT.

1. Den gruppe skrifter som kommer nærmest opp til NT er de såkalte “Apostoliske fedre”. Her finner vi også et mangfold av kristne vitnesbyrd, alle har de et jødekristent preg.
Martyrtradisjonen er representert ved Ignatius-brevene og Polykarps martyrium. Disse er kristne klassikere i dag, men i sin tid pekte de fremover mot noe som skulle komme, og som skulle bli mer av en virkelighet for kristne i tiden før keiser Konstantin. Læreskriv som Didake (De tolv apostlers lære), Polykarps brev og Klemens’ Første og Andre brev kan lett knyttes opp mot brevlitteraturen i NT (sml. 1 Peter). Hermas’ “Hyrden” er et apokalyptisk skriv, mens Quadratus-fragmentet og brevet til Diognet har preg av en litterær genre som vi kommer til senere, og som ble en kristen spesialitet (apologetikk). 
De apostoliske fedre kaster kort sagt lys over NT i den forstand at de viser oss hvordan den tidligste kristendom fikk uttrykksformer som vi lett gjenkjenner fra NT, som viderefører disse i tiden efter NT (årene 100-150). Det er også mulig at Didake skriver seg fra det første århundret og altså er samtidig med de senere skriftene i NT. 

2. Martyrtradisjonen fortsetter i det spor vi hittil har funnet. Martyraktene er stort sett skrevet med evangelienes lidelseshistorie som forbilder (noe vi så tydelig i tilfellet Polykarp). Det er overlevert mange martyrakter, men ikke alle av disse er ekte (de kommer fra en senere tid og blir å betrakte som hagiografi). Vi har allerede nevnt Polykarps martyrium (år 155/56?), og mange andre skulle følge. Mest kjent er Justins martyrium (år 165), brev fra kirkene i Lyons og Vienne (år 170), Apollonius’ martyrium (år 180), martyrene fra Scillium (år 180), Perpetua og Felicitas (år 203), Pionius’ martyrium (år 280), Kyprians martyrakt (år (258), helt ned til de tallrike martyrene under de siste store forfølgelsene. Det er her tale om både sporadiske og systematiske forfølgelser, og vi finner det største antallet under keiser Diokletian.
Martyrtradisjonen er en direkte fortsettelse av den situasjon som oppstår i NT, og der er det tale om en rekke trosvitner: Stefanos, to ved navn Jakob (Sebedeussønnen og Herrens bror), Peter og Paulus (dette lærer vi om indirekte), Antipas i Pergamon, og mulige hentydninger til de anonyme martyrene i Roma i årene efter bybrannen i 64 (i Apokalypsen). 

3. Apologetene er en gruppe talsmenn for kristendommen som blir vanlig i det annet århundre, men de skriver ikke ut fra den jødekristne tradisjon vi hittil har beveget oss i. Vi kjenner både latinske og greske kristne som skriver forsvarsskriv for den kristne tro. 
Mest kjent er Justin (som også er martyr), en gresk filosof fra Samaria som skrev to apologier. Navn som Quadratus dukker opp under keiser Hadrians regjeringstid (han reiste rundt i riket og det var rikelig med anledninger til å levere bønneskriv til keiseren). Aristides skrev for keiser Antoninus Pius, det gjelder også for Justis (og foranledningen kan ha vært Polykarps martyrium). Melito fra Sardis, Apollinaris fra Hierapolis og Athenagoras fra Athen er viktige navn i denne litteraturen, det er også Tatian og Theofilos fra Antiokia, flere av dem skrev for filosofkeiseren Marcus Aurelius, en endog til Commodus.
Det er vanskelig å finne paralleller til apologetene i NT og den intertestamentære litteraturen. Vi finner angrep på staten i all apokalyptisk litteratur og i de (kristne) sibyllinske bøker, men filosofiske forsvarsskriv er ikke direkte representert der. Vi kan heller ikke se til den jødiske visdomslitteraturen for inspirasjon, siden våre kristne apologeter står i en gresk intellektuell tradisjon og de er filosofer i vekslende grad. Men at det er her båndet mellom gresk filosofi og kristen teologi knyttes for første gang, er det liten tvil om. 

4. Tidlig kristen hymnedikting og liturgiske tekster fortsetter også den jødekristne tradisjon vi fant i den intertestamentære perioden og i NT selv (om enn på en fragmentert måte). 

Alt i alt fremstår NT som et dokument med kontekst, og bør studeres deretter. Det er en teologisk kontekst vi her taler om, og en jødekristen sådan. Jødekristendommen er den kristne teologis første etappe og utgjør en forestillingsverden for seg, tydelig forskjellig fra filosofenes teologi som skulle komme.
I alle de bøkene vi her har nevnt har vi med semittiske forestillinger og språkbruk å gjøre (med unntak av de fleste apologetene), selv om forfatterne skriver på gresk og latin. Vi skal huske på at det store flertallet av jøder levde i diaspora og at deres tankegods var spredt over hele det antikke verdenskartet. NT passer derfor inn i vårt litterære og teologiske antikkbilde, som det også gjorde det i historisk og geografisk forstand. Studiet av NT vil alltid være studiet av skrifter i kontekst, og denne konteksten er ikke vanskelig å finne.