Mine bøker - Teologi
Mitt teologiske forfatterskap har to avdelinger: bibelske studier og generell teologi.
Disse er blitt til som resultat av undervisningsaktivitet, svært få av dem er blitt til ut fra teoretiske hensyn alene.
A) BIBELSKE STUDIER
1. Teologene som skapte Det gamle testamente (Gyldendal 1980) var et forsøk på å fremstille GT fra en rent teologisk synsvinkel, som et intellektuelt dokument, en historie om tro og tenkning, om forestillinger og begreper som skifter mening, som nytolkes, som erstattes av andre.
Bakgrunnen for boken er et kurs jeg holdt for noen nonner i Oslo, og resultatet ble en populærvitenskapelig fremstilling av moderne bibelforskning hva GT angår. Det gamle Israel står i en intellektuell tradisjon som er internasjonal i Fororienten og som vi knytter til “visdoms”-tradisjonen. Det er skolelærdom og tenkning fra profesjonelt intellektuelle miljøer, inspirert av det nye byråkrati som kong Salomo innførte efter egyptisk mønster. “Salomos nye menn” er innfallsvinkelen.
Kort sagt er boken et lite monument over hvordan kritiske bibelstudier i dag kan berike teologien, og den står på ingen måte i motsetning til kristen dogmatikk. Den vitner om det Oxford-programmet jeg nettopp hadde vært igjennom. Selv om dette er et ungdomsverk har boken varig verdi som forsøk på en syntese av gammeltestamentlig teologi sett i en historisk kontekst.
En slik tolkning var ny i Norge, og boken fikk mye oppmerksomhet i kristne media: positive reaksjoner fra universitetshold, mer kritiske fra andre kirkelige fora.
2. Myten om Jesus - eller teologene som skapte Det nye testamente (Gyldendal 1983) var en oppfølging av boken om GT-teologene.
Her er tatt med de fire evangelistene samt Paulus. Perspektivet er sentrert omkring myte-begrepet: Jesu liv historie tolkes teologisk og vokser gjennom hele NT. Den kristologiske tolkningen tiltar med tiden og Jesu liv blir lenger i sine implikasjoner og i sin litterære form: fra å begynne med dåpen (Markus) blir forhistorien utvidet til å omfatte unnfangelse (Matteus og Lukas) og til sist en prolog i himmelen (Johannes). Likeledes blir oppstandelsesberetningene stadig lenger: fra Paulus og Markus til Johannes via Lukas og Matteus.
Boken kombinerer altså et horisontalt/kronologisk aspekt med et vertikalt/teologisk. Mytebegrepet er brukt for å finne en syntese for det historiske og det teologiske: fakta og tolkning.
Dette ble hård kost for mange religiøse miljøer i Norge, og mottagelsen ble svært blandet. Men den ble forsøkt tiet i hjel fra mange hold, noe som dog ikke lyktes. For en bok om mannen og myten er ikke nødvendigvis nybultmannianisme, det dreier seg heller om en helhetstolkning av fenomenet Jesus fra Nasaret: historisk som teologisk.
Undertegnede er imidlertid blitt stemplet som liberalteolog for all tid, grunnet bruken av mytebegrepet. MF rykker ut i skrift og tale: Wisløff i skrift - Edwin Larsson på TV. - Boken styrker min stilling på TF. I egne kretser ble jeg raskt omtalt som den katolske kirkes Jakob Jervell.
3. Keiser, stattholder og galileer - en bok om Jesus og hans samtid (Aventura 1988) er de første to kapitlene av foregående bok i egen form. Grunnen til at Gyldendal ikke tok denne lange innledningen med, er at da ville bli boken for dyr.
Aventura Forlag utga tre krimbøker av undertegnede på slutten av 80-tallet, og det er i denne forbindelsen at den tidshistoriske delen av min NT-bok kommer ut. Den ble opprinnelig til som resultat av forelesninger på TF over nytestamentlig tidshistorie. Uten tre studieopphold i Jerusalem (1979, 1981 og 1987) ville ikke dette vært mulig.
Boken er historisk orientert, uten større teologiske avsnitt. Kapitelene om Jesus er korte og ble aldri kontroversielle.
4. Biskop og martyr - to oldkirkelige profiler (St. Olav 1994) er en ny presentasjon av en oversettelse av Ignatius av Antiokia og Polykarp av Smyrna som går tilbake til studietiden i Oxford.
Siden oversettelsen aldri ble utgitt i Norge, ga jeg prosjektet en ny utforming som en liten studie over martyrproblematikken i de første to århundrer, med en presentasjon av tekster fra de to kirkefedrene. Her er bibelstudier og patrologi kombinert på en måte som direkte viderefører tradisjonen fra Oxford.
På den ene siden diskuteres martyrsituasjonen fra et historisk synspunkt, på den annen side fremlegges den jødiske og jødekristne teologiske kontekst som de tidlige martyrier ble tolket ut fra, og som vi finner hos Ignatius og Polykarp.
5. Roma og de første kristne (St. Olav 1998) er beretningen om hvordan en tolkning av Johannes’ Åpenbaring blir til - og samtidig en bok om Romakirkens utvikling før og efter Konstantin. Den er med andre ord to bøker i ett, lett og litt løselig forbundet.
Johannes Åpenbaring er vel den mest misforståtte og misbrukte bok i Skriften. Jeg påpeker at det her ikke handler om “åpen” profeti, men at denne kan tid- og stedfestes slik at historien og teologien i boken blir begripelig og lett tilgjengelig også for moderne mennesker.
Arbeidet er på ny Oxford-tradisjonen: Skriften og Fedrene - Bibel og oldkirke - teologi og historie.
Det historiske poeng er at nøkkelen til boken er keiserkulten, nærmere bestemt kulten av keiser Domitian som opprettes i Efesos i år 90.
På en måte er boken en popularisering av sider ved min doktoravhandling fra Roma.
Det teologiske poeng er at Skriften taler til oss fra bestemte situasjoner - og her er det virkelig tale om å relativisere innholdet: formen tar kvelertak på dette. Boken skiller seg derfor ut fra de foregående og bidro sikkert til at jeg ble ytterlige stemplet som liberalteolog (efter norsk målestokk).
6. Med Paulus i Hellas (St. Olav 2000) er første bind i en trilogi om Paulus. Bind to handler om Paulus i Tyrkia og bind tre om Paulus i Italia (ikke utkommet ennå).
Den er tverrfaglig fordi den kombinerer klassiske studier med bibelkritikk.
Så svært mye kritikk er her ikke: den følger Paulus på hans reiser i Hellas, fra Makedonia i nord og til Kreta i syd. Hensikten har vært å kaste mest mulig lys over de steder der vi finner ham hos Lukas og i brevene. Boken har ikke potensiale til å utfordre noen leser, den er en liten odysse i et terreng som både er klassisk og bibelsk.
Bokens utspring er prinsippet autopsi - selvsyn - som alltid har fulgt mine bibelstudier. Boken reflekterer reiser i Hellas på sporet av de første kristne, i dette tilfellet Paulus. Den ble opptakten til flere bøker av samme slag.
7. Med Paulus i Tyrkia. Dette er bind nummer to i min trilogi om Paulus. Den kan leses helt uavhengig av boken om Hellas. Den tar for seg det vi vet om apostelens reiser gjennom det som er dagens Tyrkia, det vil si: hele middelhavskysten og deler av det anatoliske innlandet. Boken konsentrerer seg om historiske og geografiske forhold, men tar også opp et og annet teologisk spørsmål. Førstehåndskilde er Paulus' egne brev, annenhåndskilde er Lukas' bok "Apostlenes Gjerninger". Men vi lar Lukas være reiseguide, akkurat som sist. Dette er ikke ideellt, men vi har lite valg. Prinsippet autopsi - selvsyn - står i høysetet: ingen steder er beskrevet som ikke er besøkt.
8. Med Paulus i Italia. Dette er tredje og siste bind i min trilogi om apostelen Paulus’ reiser i middelhavsverdenen. Den fører oss fra Jerusalem (hvor Paulus blir fange) til Malta, Sicilia, til Napoligulfen og til sist til Roma. Boken søker å kaste lys over den verden som var Paulus’, særegenheter ved de forskjellige stedene han kommer innom, og ikke minst sider ved selve fangenskapet. Roma by utgjør ikke bare målet for reisen, men også hovedtyngden i boken. Den diskuterer også spørsmålet om vi har å gjøre med flere besøk i den evige stad, og om eventuelle reiser mellom besøkene.
B) GENERELL TEOLOGI
1. Den guddommelige åpenbaring (St. Olav 1996) er den første bok fra min hånd som ikke primært er en bibel-bok, skjønt den jo også er det.
Epifani ville vært en bedre tittel, men den kunne skremme eventuelle lesere.
Bakgrunnen for boken er de bidrag jeg hvert år leverte til “Katolsk Orientering” i Neuberggt. 15. Disse var fire innledende foredrag om naturlig åpenbaring/naturlig teologi og historisk åpenbaring (GT og NT). Derfor har boken en lengre innledning på ca. 100 s. om naturlig åpenbaring/teologi og ca. 200 s. tekst om historisk åpenbaring.
Perspektivet er holistisk - helhetstenkende - og begrepet brukes for første gang i et teologisk perspektiv (noe som vil gjenta seg i senere bøker). Både naturlig og historisk åpenbaring utgjør en form for helhetstenkning som er kjent og kjær i en katolsk kontekst. Og resultatet er blitt en annerledes presentasjon av frelseshistorien enn et norsk publikum vanligvis får med deg fra undervisning og forkynnelse.
Det er gjennomgående historisk teologi som presenteres, kosmisk og mystisk teologi får vente.
Boken peker tydelig fremover mot de arbeider som skal komme.
2. Moderne kirkefedre - katolsk teologi gjennom hundre år (St. Olav 1995) utgjør en liten verden for seg. Her fremlegges en presentasjon av utviklingen i katolsk teologi de siste hundre årene, på en lett tilgjengelig måte.
Denne er helt i tråd med den formasjon jeg mottok fra mine kirkefedre - Littlewood, Squire, Kallistos - og helt i Oxfords ånd. Med dette menes at boken konsentrerer oppmerksomheten om hvordan katolsk tenkning klarte å frigjøre seg fra nythomismen og finne tilbake til teologien fra det første årtusen. Denne utviklingen skjer mellom 1900 og 2000, grovt regnet.
De moderne kirkefedre det siktes til er alle dem som sto i spissen for en slik utvikling: kirkehistorikere, dogmehistorikere, eksegeter, liturger, og mange andre. Det er som om vi i denne perioden går bak det annet kristne årtusen for der å finne inspirasjon til å møte det tredje årtusen. Det er i lys av denne utviklingen vi må tolke Vaticanum II. Og kapitlet om vatikankonsilet er et av bokens aller viktigste, fordi det endelig gir en presentasjon av konsilets teologiske bakgrunn i den kontekst som tilkommer denne - altså omtalte utvikling.
Dette arbeidet har også et eksplisitt økumenisk siktemål, fordi alle kristne er invitert til å ta del i denne prosessen.
3. Om det katolske - tanker på terskelen til det tredje årtusen (St. Olav 1999) er på mange måter en fortsettelse av forrige arbeid.
Her systematiseres katolsk kristendomsforståelse under begrepet “holisme” som brukes synonymt med “katolsk”. Det er tale om en visjon av kristendommen som er universalistisk. Kosmisk - historisk- mystisk teologi: dette er nøkkelbegrepene i en slik tolkning, og de dukker opp i forskjellige former gjennom hele boken.
Bokens historiske perspektiv er det samme som antydet i forrige bok, og som er det perspektivet jeg selv mottok fra mine kirkefedre:
- det første kristne årtusen er kristenhetens årtusen, da kristendommen mottok sin katolske form;
- det annet kristne årtusen er splittelsenes årtusen, da den enhet som rådet i utgangspunktet ble fragmentert - hvilket også selve visjonen ble; resultatet er den innsnevring vi finner i pietistisk og privat religiøsitet;
- det tredje årtusen må føre alle kristne sammen igjen, om visjonen fra det første årtusen, og det betyr at vi alle må samles i den katolske kirke, for det er her kristendommen har sin komplette katolske form.
Boken tar med et appendiks som viser hvordan denne tankegangen er blitt utprøvd i mange forskjellige fora før den fikk boks form.
4. Teologi for det tredje årtusen (St. Olav 2001) tar spranget over i et nytt millennium og ser på hva dette medfører som program for katolsk teologi.
Her er det holistiske skjemaet benyttet til å systematisere en del essays som er blitt til ved mange forskjellige anledninger:
- Natur (kosmisk teologi)
- Historie (global tenkning)
- Mystikk (personlig erfaring)
Uten å ville stable en systematisk holistisk teologi på benene tar denne samlingen heller for seg sider ved saken som turde være høyaktuelle i dag. Balansen mellom kosmisk teologi, global/historisk teologi og mystisk teologi må utarbeides senere. Her er det nok å ta opp en del sider ved saken. Viktigst er de essay som tar opp begrepene “natur” og “mystikk”.
Denne samlingen er bare en del av en større essaysamling som ikke lot seg publisere under ett. Forhåpentlig vil det vise seg mulig å utgi den andre delen med tid og stunder.
5. På den sjette dag - om dyr og teologi (publisert på denne hjemmesiden: se nedlasting), tilegnet Dyrebeskyttelsen Norge.
En liten bok om et stort tema - dyreteologi (den gren av teologisk forskning som handler om vårt forhold til dyrene).
Dyreteologi tør være nytt i Norge, men det er det ikke i utlandet. Særlig England og Amerika har sett mange viktige bidrag i moderne tid. Her er vi kommet inn i holismens første kategori - kosmisk teologi, på et felt som berører oss mer direkte enn økoteologien generelt. For dyrene angår oss så direkte som mulig, det er kanskje riktigst å si det slik at vårt forhold til dyrene angår vårt forhold til vår egen kropp. For vi er del av deres globale organisme (vi er lik dem - ikke omvendt).
Teologien har her mye å gjenvinne.
For filosofisk/systematisk teologi har tatt farvel med dyrene for lengst, i hvert fall på katolsk mark, mens helgener og mystikere gir dem en sentral plass i våre liv. En dogmatikk som baserer seg på Aristoteles og Aquinas kommer lett i motsetningsforhold til helgener som Frans av Assisi. I den katolske kirke spriker bildet på en svært synlig måte, noe også den nye katekismen fra 1992 vitner om.
Undertegnede har denne gangen forsøkt å ta dyrene inn i teologiens varme (om noe slikt da finnes). Det gjør vi ved å foreta en reise gjennom Bibelens verden. Og der finner vi forskjellige holdninger til dyrene. Jeg har gruppert disse under to hovedbegreper: moderat dyrevennlig teologi - radikalt dyrevennlig teologi.
Ved siden av det bibelske materialet har jeg trukket frem en del navn og eksempler fra den moderne debatten.
Boken er blitt avvist av flere forlag. Den er for dyrevennlig, på en altfor konsekvent (radikal) måte. Her blir simpelthen for mye empati og manus ble ubehagelig for enkelte konsulenter.
6. Teologiske smuler (Teologiske skrifter bind 2) er en samling artikler og foredrag som er blitt til over flere år og som er lagt ut på denne hjemmesiden. Jeg har tatt opp forskjellige emner som hver for seg belyser et av tre hovedtemaer i teologien: kosmisk teologi - historisk teologi - mystisk teologi. Slik sett er samlingen en fortsettelse av de essay som ble offentliggjort i samlingen “Teologi for det tredje årtusen” (St. Olav forlag 2001) som fulgte samme skjema.
Teologiske skrifter
Dette er en serie skrifter som ikke kom ut på ordinære forlag.
De er blitt til over lengre tid, som resultat av studier og undervisning.
“Teologiske skrifter” dekker i utgangspunktet hva som helst. Det er tale om mindre skrifter - “brev“, “notat“, osv. - om de forskjelligste temaer: bibelkritikk, historisk åpenbaring, naturlig teologi, enhetstenkning, osv.
Skrifter som blir publisert på denne hjemmesiden er å finne under "Nedlasting".
TEOLOGISKE SKRIFTER BIND I
PÅ DEN SJETTE DAG -
Teologi og dyr
Denne lille boken er blitt refusert av flere forlag - den er for ensidig dyrevennlig, for radikalt dyrevennlig, ikke balansert og veloverveid, ikke fornuftig, ikke passende for et norsk publikum. - Nei, for den er et forsvar for dyrene og ikke for menneskene.
Men sett i lys av internasjonal dyreteologi er den ikke av de mest ekstreme. For det anglo-amerikanske bidraget kjenner alle former for dyreteologi: radikal - moderat - konservativ (status quo: ja til forbrukersamfunnet). En del slike bidrag er oppgitt i litteraturlisten.
Boken er en kritikk av vårt meget dyrefiendtlige samfunn - måten vi lever av og med dyrene på.
Boken er samtidig en kritikk av tradisjonell katolsk teologi - som er ekstremt dyrefiendtlig og på kollisjonskurs med hva moderne forskning kan si oss om dyrene.
Boken er et forsvar for riktig dyrehold.
Boken tar avstand fra å spise kjøtt, og viser at dette er en gammel religiøs holdning, både blant hedninger, jøder og kristne.
Først - hva er dyreteologi?
Det er den grenen av teologisk forskning som tar opp spørsmålet om vårt forhold til dyrene. Spørsmålet er stort, viser det seg, for gjennom hele menneskehetens religiøse historie har dyrene vært en utfordring og et spørsmålstegn.
Når dyrene er kommet på den moderne teologs dagsorden, er det fordi kristne langsomt begynner å våkne til erkjennelse av den helt overflatiske og ukritiske måten vi hittil har levd med dyrene på. Denne kritikken vil også bli hørt i den katolske kirke, det er sikre tegn som tyder på dette, men vi har en lang vei å gå - skjønt kirken er jo alltid underveis.
Dyreteologi blir lett et ubehagelig tema - en vanlig første reaksjon er å skyve problemet fra seg. Men hvilket tema i vår samtid er ikke ubehagelige straks vi begynner å tenke kritisk? Dette gjelder økonomi, sosialt arbeid, politikk, undervisning, kultur, osv. Dersom vi ikke er villige til å endre vår livsstil og revidere nedarvete forestillinger, da kommer vi ikke videre - ikke som enkeltpersoner og ikke som samfunn.
Dyreteologi er et moderne bidrag til teologiens rike fauna. Behovet er oppstått som resultat av storbyenes enorme behov for kjøtt og annen luksus, og det som samme behov påfører dyrene av lidelser: et uverdig liv og en enda uverdigere død. I den grad teologien er begynt å våkne til fakta, er det fordi samlivet med dyrene er blitt en risikofaktor for menneskene selv (pandemier). Samtidig er miljøbevisstheten begynt å tilta, særlig på grunn av klimaendringer, noe som kan komme dyrene til gode.
Dyreteologien er kort sagt en utfordring for kristne i dag, særlig for katolikker. Det er kanskje riktigere å si det slik: det er dyrene selv som er blitt en utfordring for menneskene. For vi lever av dyrene på en måte som påfører dem ufattelige lidelser. Vårt samfunn er tvers gjennom dyrefiendtlig, det er snart ikke en sektor av vårt liv som ikke utnytter dem på en eller annen måte (medisinsk forskning, kosmetikk, klesindustrien, matvaner, osv.).
Norge - verdens beste land å bo i !!?? - opererer med færre og færre slaktehus, noe som påfører dyrene stadig lenger stansport (uten mat og drikke), med det resultat at mange dyr dør underveis (av angst eller skader) eller kommer frem i en redselsfull tilstand. Norge tillater fortsatt pelsdyravl, som det eneste siviliserte land i verden. Norge tillater også eksperimentering på levende dyr. Norge tillater hvalfangst og selfangst, særlig det siste er kritikkverdig. - Vi kunne fortsette, listen er lang.
Dyreteologien søker å ta fatt i både teoretiske og praktiske anliggender. Min bok søker å kaste lys over begge.
Dyreteologi er noe nytt i sin moderne form, men ikke i sitt innhold. For både gjennom Skriften og Tradisjonen finner vi mye materiale vi kan bygge en dyreteologi rundt. Det moderne bidraget kommer som en helt nødvendig reaksjon mot det samfunn vi lever i og den livsstil det påfører oss.
For det annet er ikke dyreteologi det samme som økoteologi, miljøvern og lignende, skjønt disse alle er beslektet. Dyreteologi handler helt spesifikt om vårt forhold til dyrene, og i dagens situasjon er dette like påkrevd som at vi tar et oppgjør med vårt forhold til miljøet. De to henger sammen - ingen miljøverner som er ved sine fulle fem kan forholde seg ukritisk med den måten vi misbruker dyrene på. Det industrialiserte landbruk er et opplagt eksempel på dette.
At dyrene også vil lide under miljøforandringer og katastrofer, sier seg selv.
For det tredje - mange kristne miljøer har tatt opp problemer som knytter seg til dyr og dyrehold.
Dyrebeskyttelsen oppsto på protestantisk mark og ble bryskt avvist fra katolsk hold; de viktigste bidragene kommer følgelig fra anglikansk og luthersk hold (se litteraturlisten).
Sterkest står de ortodokse bidragene, ikke bare fra deres rike teologiske forråd, men også fra moderne kirkeledere som patriark Bartholomeus av Konstantinopel, den “grønne“ patriark. Her får gamle ord nytt innhold, for eksempel “faste” og “askese”. Det handler om hvordan vi lever midt i skaperverket. Det handler om å tro på en Skaper. Det handler om å kristne vårt forhold til miljø og til dyrene.
Svakest står dessverre katolsk teologi og dennes dyrefiendtlige tendens (dyr har ikke intelligens og kan i prinsippet behandles som vi måtte ønske: fra Aristoteles til Aquinas). Her er det tale om et livssyn som er antroposentrisk og ikke biosentrisk. At verden skulle være skapt for menneskets skyld, at mennesket er målet og meningen med hele skaperverket, er synspunkter som skinner gjennom i mye katolsk tenkning. Men disse må revideres, og det haster. For livet på jorden kan godt fortsette uten menneskene.
Erfaringen har allerede vist at dyrene kan bli en forløsende faktor for teologien, og for teologene selv. De kan hjelpe oss til bedre økumenikk, for de kan bidra til å føre kristne sammen. Dyreteologiens økumeniske potensiale er stort, viser det seg.
For det fjerde - min tese.
Denne går ut på at en uhildet lesning av Skriftens (Bibelens) tale om dyrene vil kunne lære oss mangt og meget om vårt forhold til dyrene. Jeg har gjort dette ved å skille mellom forskjellige former for dyreteologi: moderat - radikal - konservativ.
1) Det jeg her kaller “konservativ” dyreteologi er et forsvar for status quo hva vårt forhold til dyrene angår: dyr og mennesker er så forskjellige av vesen at vi trygt kan behandler dem som vi vil. Vi kan uten å nøle forsyne oss fra kjøttdisken på supermarkedet, vi kan kle oss i pels, vi kan spise egg av burhøns, vi kan ta for oss av hvalkjøtt og drikke olje fra selunger. Dyr har ingen egenverdi, intet dyreverd, ingen rettigheter, de er våre, som verden er vår og livet er vårt. Vi kan kort sagt gjøre akkurat som vi vil med dyrene (og av det følger at vi kan gjøre det samme med miljøet). Konservativ dyreteologi bygger på nedarvete forestillinger, stikk i strid med det vitenskapelig forskning har etablert (adferdseslpsykologi, for eksempel). Konservativ dyreteologi har svært mange tilhengere - gå bare på butikken og se selv! Konservativ dyreteologi er ikke bibelsk i det hele tatt, men moderne, sekularisert og ugudelig, avkristnet og ubrukelig.
2) “Radikal” dyreteologi ser alt annerledes, helt annerledes. For her er perspektivet det stikk motsatte: verden er Guds, dyrene er Guds, miljøet er Guds - ikke vårt (det samme gjelder selvsagt vårt eget liv). Denne innsikten får dramatiske konsekvenser for vårt samliv med dyrene, til dyrenes eget beste. For i et radikalt dyrevennlig perspektiv skal vi ikke ha noe med dyrene å gjøre i det hele tatt: ikke kjæledyr, ikke husdyr, ikke landbruk, osv. Radikal dyreteologi medfører at vi avstår fra alt som kommer fra dyrene: pels, lær, skinn, egg, melk, kosmetikk, visse medikamenter - listen er uendelig straks vi begynner å tenke efter. For vi lever i en dyrefiendtlig kultur og må derfor ta et oppgjør med denne over det hele. Radikale dyrevenner er vegetarianere. I Skriften finner vi ekko av slike synspunkter, som vi også gjør det hos enkelte teologer og hos helgnene.
3) “Moderat dyreteologi” er et slags kompromiss, et balansepunkt mellom de to. Det er verdifullt å leve med dyr, ja, helt naturlig - men på riktig måte. Alle måter som skader dyrene er forkastelige, mens for eksempel kjæledyr er et utslag av riktig dyreholdning. Men den moderate dyrevenn/dyreteologi kan heller ikke gå til kjøttdisken på butikken, eller fiskedisken for den slags skyld. Han eller hun vil heller måtte dra ut på gårdene og kjøpe kjøtt fra dem som slakter selv, eller gå på jakt (dersom de er flinke jegere). Han eller hun vil måtte leve like kritisk og bevisst som de radikale dyrevenner/dyreteologer, men kommer til et annet resultat: det lar seg gjøre i verden av i dag - og i dagen Norge - å leve dyrevennlig, meget dyrevennlig uten å bryte all kontakt med dyrelivet.
I boken har jeg forsvart radikal dyreteologisk tenkning, men er åpen for den moderate varianten i den grad denne lar seg praktisere i dagens Norge.
KORT SAGT: en bok om dyreteologi på norsk burde være meget betimelig, alle tegn i tiden sier oss det.
Mitt bidrag er et personlig bidrag - andre er herved invitert til å komme med sitt.
TEOLOGISKE SKRIFTER BIND II
TEOLOGISKE SMULER
Denne samlingen av artikler og foredrag kan betraktes som en fortsettelse av essaysamlingen “Teologi for det tredje årtusen” som utkom på St. Olav Forlag 2001. Inndelingen er den samme: kosmisk teologi - historisk teologi - mystisk teologi. Meningen med en slik tredeling er selvsagt å gi et bidrag til en holistisk teologiforståelse, teologisk holisme heller enn holistisk teologi. For teologien har så altfor lenge kommet ut i et uføre som vi må redde den bort fra. Og den eneste måten å gjøre dette på er å vende tilbake til teologien fra det første kristne årtusen og legge splittelsenes årtusen bak oss (det annet).
For vi kan si det slik at fra år 1000 til år 2000 har den kristne visjon skrumpet inn som resultat av splittelser mellom våre kirker, det vil si: kirken blir i dette tidsrommet til kirkene. Kristi legeme er i dag knust og fragmentert, og det er også den kristne visjon blitt. Helhetstenkning har måtte vike for overdreven konsentrasjon om historisk teologi alene (såkalt “frelseshistorie”), privatisering og individualisering er blitt resultatet midt i en tid som er under sekularisering og som sårt trenger det kristne bidraget. Det er med andre ord maktpåliggende å gjenvinne de to teologiske dimensjonene som vi tradisjonelt kaller “kosmisk” teologi og mystisk teologi. Ordet “kosmisk” må forklares, noe som heldigvis ikke er nødvendig med ordet mystisk.
For dersom vi mangler disse dimensjonene i våre teologiske bestrebelser, er vi ikke lenger arvtagere til oldkirken, og ikke er vi katolske heller, siden ordet “katolsk” er et holistisk ord. Splittelsene mellom de kristne har gått like mye ut over den katolske kirke som over de andre, skjønt dette kirkesamfunnet er det som best har bevart den katolske form som oppsto i oldkirken (det vi forstår med uttrykket “kirke i full forstand“). Likevel - vi som er katolikker trenger sårt å finne tilbake til røttene for den katolske visjon. Derfor er også historisk teologi behandlet fra den synsvinkel som er fornyelse og ressourcement.
Den katolske visjon av kristendommen - dvs. tolkning av Kristus - følger trosbekjennelsen: troen på Faderen kommer til uttrykk gjennom kosmisk teologi - troen på Sønnen gjennom global teologi (en fremtid for menneskeheten) - troen på Ånden gjennom mystisk teologi (Gud som empiri). Det er dette vi forstår med teologisk holisme: teologisk helhetstenkning, katolsk teologi.
La oss nevne flere sider ved saken.
1. KOSMISK TEOLOGI er tilgodesett med en rekke artikler som hver for seg er blitt til efter behov for en artikulering av samtidige problemstillinger. Det dreier seg om skapelsesteologi, om hellige hedninger, om dyrevern, osv. Hensikten er å sette “grønn” teologi på dagsordenen, på en så konkret måte som mulig. Tankene som her kommer til uttrykk har vært luftet i forskjellige fora allerede. Behovet for grønne bidrag fra katolsk hold skulle si seg selv. Vi har i vår kirke blitt liggende efter i denne sammenhengen, og offisielt har vi fortsatt å forfekte et syn som er antroposentrisk og ikke biosentrisk. At dette må endres, skulle si seg selv. Omsorg for vår jord er dessuten et felles anliggende for alle kristne og burde fremme økumenikkens sak. Det haster faktisk med å engasjere seg fra katolske teologers hånd, for alle andre kirkesamfunn er kommet langt lenger enn ecclesia romana på dette viktige punkt.
To punkt må understrekes: det er ikke bare skapelsesteologien som er blitt misforstått gjennom tidene, det er også all tenkning omkring dyr.
Skapelsesteologien er tradisjonelt blitt utlagt på en helt ubibelsk måte, som fortid heller enn samtid (qui fecit caelum et terra heller enn qui facit caelum et terra). Forskjellen er stor. For skapelsen er samtid i et bibelsk perspektiv. Verden er ikke noe som ble til, men som blir til, noe moderne vitenskap kan bevise.
Miljøspørsmål og dyreteologi er fortsatt mangelvare i katolsk teologi, til stor skam for teologene og til forferdelse for ikke-troende.
Særlig er dyrene et ømtålig tema siden katolske teologer gjennom hele det annet årtusen har forfektet det dyrefiendtlige syn at de ikke er intelligente skapninger, men en slags mekanismer. Kirken er stadig redd for kjæledyr, de kan avlede oppmerksomheten fra det ene vesentlige…
Konsekvensene av en fragmentert kristendom er enorme, teoretisk som praktisk, det sier seg selv. Følgelig er det på høy tid at teologene begynner å studere Gaia-tenkning, for eksempel, skjønt denne antar noe som er et anatema i katolsk teologi - at livet på jorden skal kunne fortsette uten mennesket (for hvem alt er skapt!).
2. HISTORISK TEOLOGI er i denne samlingen hovedsakelig sentrert om forhold innenfor den katolske kirke selv.
Det er en til syvende og sist spørsmålet om kirkens egen katolisitet det her handler om. For vi står alltid i et dynamisk forhold til katolsk tro, det vil si: vi er mer-eller-mindre katolske i vår kristendomstilegnelse. Dette medfører at kirkens universalitet blir et kjennetegn for dens apostolisitet. Dersom kirken blir dominert av en enkelt kulturform (som i tilfellet den latinske/romerske), vil den automatisk bli mindre katolsk. Ritusspørsmålet er en god illustrasjon på katolisitet, tradisjonelt forstått, for her er alle muligheter. Kirken er ikke latinsk - den er katolsk. Og det er mange tegn på at den latinske form for kristendom er i ferd med å dø. Kanskje er vi på vei tilbake til tilstandene fra det første årtusen?
Men kirkens katolisitet er ikke bare et spørsmål om globale og horisontale dimensjoner, vi har også med det erkjennelsesmessige å gjøre. Og det er mye som tyder på at den målsetting Vaticanum II valgte ikke er blitt oppfulgt. Et eksempel på dette er presteutdannelsen og teologistudiet.
De essay og artikler som omhandler historisk teologi i denne samlingen, omhandler til syvende og sist spørsmålet om kirkens katolisitet. Det er i en slik sammenheng vi må diskutere spørsmålene rundt Vaticanum II - hva var dette konsilets underliggende visjon, kom konsilet for sent, er åpenhet mot verden en saga blott?
3. MYSTISK TEOLOGI må gjenreises fra den fornedrelsen den er havnet i. I det hele tatt er det uakseptabelt at mystisk teologi blir redusert til såkalt “spiritualitet”. For her står vi ved noe av det mest sentrale i den kristne tradisjon: læren om våre religiøse erfaringer, av våre opplevelser, av religiøs empiri.
Satt på spissen: dersom vi forsår ordet “tro” som noe noetisk, intellektuelt, konseptuelt, da vil den empiriske dimensjonen gå i glemmeboken. Og det har det gjort.
Mystisk teologi skulle derimot følge oss hele veien gjennom det holistiske landskapet: Faderen erfares som skaper og opprettholder - Sønnen som Faderens åpenbarer og menneskehetens forløser - Ånden som livgiver og empirisk dimensjon.
Mystikk kan derfor lett bli synonymt med empiri. Knyttet til ordet empiri kommer ordet empati. Her står vi ved noe av det mest sentrale i den mystiske litteraturen. For medlidenhet (som ordet empati betyr) er nøkkelen til mye mystisk litteratur. Her er det tale om erfaring: av et skaperverk som er under tilblivelse - av en menneskehet som befinner seg i en tilstand av forløsning - av åndelige gaver som hjelp i lidelsen. Empati og empiri hører sammen, selv om de ikke er identiske begreper.
